Hopp til hovedinnholdet

Kristtorn

Kristtorn_Mildegull_PHSalvesen
Kristtornsorten 'Mildegull' finnes viltvoksende utenfor Bergen. Foto: Per Harald Salvesen

Kristtorn i Norge regnes som en nordlig utløper av middelhavslandenes vintergrønne lauvskoger. På verdensbasis finnes det 400 arter i Ilex-slekta, men det er kun en art i Europa.

Kristtorn (Ilex aquifolium) liker seg best i områder med milde vintre og varme somre, og tåler dårlig middeltemperaturer lavere enn -0.5 °C.

Arten har stive, spisse iøynefallende blader og flotte røde bær. Bærene spises av fugl, og spres over lange avstander. Bærproduksjonen varierer fra år til år. Planten er særbu, det vil si hann- og hunnblomster på forskjellige trær, så man får ikke bær på alle plantene. 
 

Vid utbredelse, stor artsrikdom

Kristtorn er utbredt fra Norge i nord til Nord-Afrika i sør og fra Irland i vest til Tyrkia i øst. Utbredelsen i Europa er stor. I Norge er den begrenset til sør- og vest-kysten, nord til Møre og Romsdal. De nærmeste slektningene til vår hjemlige art finner vi i Asia. 
 
Genetiske studier viser at artene i slekta har utviklet seg gjennom gjentatte hybridiseringer, noe som gjør at det rett og slett er veldig vanskelig for genetikere å kartlegge slektskapet mellom artene.
 
Hvis du vil oppleve en av de eldste artene i denne slekta, kan du dra til Kanariøyene. Der vokser kanarikristtorn. Eller til Sør Amerika der blant annet arten Ilex paraguariensis vokser. Denne arten bruker man til te, såkalte maté te, eller paraguayteen. Denne teen er helsefremmende og er nærmest en nasjonal drikk i Argentina og Paraguay. Vår kristtorn er derimot giftig! 
 
kristtornbær.jpg
De røde steinfruktene til Kristtorn er giftige, men fugler som plukker disse fordøyer dem ikke og sørger for å spre frøene. Foto: Åsmund Asdal

Pyntegrønt og sorter av kristtorn

Kristtorn er tradisjonelt knyttet til jula hos oss. Produksjonen av kristtorn til pyntegrønt foregår først og fremst i Rogaland og Sunnhordaland.
 
Forskjellige sorter fra naturbestand på Vestlandet har blitt utviklet av materialer i Arboretet på Milde i Bergen. Eksempler er «Mildegull» med nesten gule bær, «Mildebrann» med rødoransje bær, «Mildeglede» og «Mildegave» med knallrøde bær. Dette er sorter som har en regelmessig og god bærsetting og slik sett er godt egnet til produksjon av pyntegrønt. 
 
Blåkristtorn er en sort som er utviklet i USA som en krysning mellom vår kristtorn og en japansk kristtorn art, Ilex rugosa. Denne sorten er mer hardfør enn vår hjemlige og setter noe mer regelmessig bær sammenlignet med naturlige bestand av vår kristtorn. Det kan likevel være en fordel å foretrekke norske sorter for å sikre vårt mangfold, og forhindre at japansk kristtorn sprer seg til naturen eller krysser seg med vår naturlige kristtorn?
 

Sjeldent trevirke

Kristtorn er et treslag med ypperlige kvaliteter. Kristtornveden er lys, nærmest elfenbensfarget, hard og kalles derfor også «beinved». Kjerneveden hos kristtorn er svært varig og tåler vekslende fuktighetsforhold. Virket er brukt til finere trearbeider, som hvite sjakkbrikker, men også til panel og møbler. Trevirke av kristtorn er i dag meget sjelden vare. En økt interesse for snittgrønt av kristtorn vil forhåpentligvis føre til økt produksjon også av virke.
 

Forfar fra Gondwanaland

Hvor gammel kristtornslekta egentlig er vet vi ikke helt sikkert, men noen mener at den har sin opprinnelse i Gondwanaland, storkontinentet som eksisterte for 200 millioner år siden.
 
De fleste kristtornarter har svært særegent pollen når det gjelder utseende (når man kikker i mikroskop vel og merke). Basert på pollenfossiler vet man derfor at den samme arten av kristtorn som vi har i dag vokste på Vestlandet allerede i mellomistida for 100 000 år siden. Under istida trakk derimot vegetasjonen i Nord-Europa seg tilbake til varmere områder i sør- og mellom-Europa.
 

To genetiske grupper i Europa

Hvis man ser på resultatene fra genetiske undersøkelser ser man at det er flere genetiske grupper av kristtorn i Europa. For mange arter kan nettopp slike genetiske grupper forklares historisk. Når populasjoner av en art er adskilt over mange tusen år, for eksempel i hvert sitt refugium under siste istid, kan det for hvert refugium utvikle seg særegne genetiske grupper som følge av det man i genetikken kaller drift.
 
Drift er tilfeldige hendelser som gjør at noen genetiske varianter får en større frekvens i populasjonen enn andre. I kristtorn ser man i dag minst to store genetiske grupper; en som hører til den iberiske halvøy og en som hører hjemme lenger øst, på Balkan og den italienske halvøy.
 

Vår hjemlige kristtorn - Spansk eller italiensk?

Når istida var slutt og klimaet ble varmere startet så artene sin vandring mot nord. Kristtorn spredte seg først fra Spania langs den fuktige atlantiske kysten til England. Seinere spredte også kristtorn seg fra Balkan og Italia til nord og vest. I dag ser vi et genetisk mønster som tyder på at spredningsveiene fra Spania og Balkan/Italia møtes i Frankrike og England.
 
Hvilken opprinnelse kristtorn i Norge har - om den er spansk eller fra Balkan/Italia vet vi ikke. Men siden begge disse linjene klarte å komme seg til England, er det grunn til å tro at vi kan ha et herlig mangfold av både spansk, balkansk og italiensk kristtorn på kysten vår. Verdt å ta vare på!
 
kristtornblad.PNG
Kristtorn (Ilex aquifolium) er det eneste løvtreet i Skandinavia som ikke feller bladene om høsten. Bladene er stive og mørkegrønne, ofte med skarpe tagger. Taggene på bladene forsvarer planten mot beiting. Graden av tagger varierer mellom planter og innen samme plante. Planter som blir beitet setter skudd med kraftigere bladtagger. Kvister høyt oppe har ofte blad uten tagger. Foto: Jeanette Brun, NMBU
Beinved

Kristtornveden er hvit og hard og kalles også «beinved». Den er blant annet brukt til hvite sjakkbrikker og vevskytler.

kristtornblomst.PNG
Kristtornblomstene er små, hvite og enkjønnete. Foto: Jeanette Brun, NMBU
En egen verneplan

I Norge er kristtorn, sammen med barlind, omfattet av en egen verneplan som ble vedtatt tidlig på 1990-tallet. Den dekker typisk rike kristtornforekomster i terreng som er krevende å ferdes i. Koloniseringen av Norge kan ha skjedd fra mer enn ett geografisk opprinnelsesområde i Sør-Europa. Det kan ha tilført stort genetisk mangfold. Dette vet vi ikke nok om i dag. Det er derfor behov for å ta vare på arten i flere verneområder.