Kristtorn

Kristtorn_Mildegull_PHSalvesen
Kristtornsorten 'Mildegull' finnes viltvoksende utenfor Bergen. Foto: Per Harald Salvesen

Kristtorn i Norge regnes som den en nordlig utløper av middelhavslandenes vintergrønne lauvskoger.

 Kristtorn tåler dårlig middeltemperaturer lavere enn -0.5 °C, og liker seg best i områder med milde vintre og varme somre. I Norge finner vi den derfor langs sør- og vest-kysten, fra Bamble i Telemark til Smøla i Møre og Romsdal. I Europa har kristtorn ganske stor utbredelse. Den strekker seg fra Norge i nord til Nord-Afrika i sør og fra Irland i vest til Tyrkia i øst.
 

Utbredelse

I Europa finner vi bare en art av kristtorn, - vår hjemlige Ilex aquifolium. Selve slekta Ilex teller mer enn 400 arter. De nærmeste slektningene til vår hjemlige art finner vi i Asia der vi har en stor artsrikdom i slekta. Hvis du vil oppleve en av de eldste artene i denne slekta, kan du dra til Kanariøyene, der vokser kanarikristtorn, eller til Sør Amerika der blant annet arten Ilex paraguariensis vokser. Denne arten bruker man til te, såkalte maté te, eller paraguayteen. Denne teen er helsefremmende og er nærmest en nasjonal drikk i Argentina og Paraguay. Vår kristtorn er derimot giftig! 
 

Forfar fra Gondwanaland

Hvor gammel kristtornslekta egentlig er vet vi ikke helt sikkert, men noen mener at den har sin opprinnelse i Gondwanaland som eksisterte for 200 millioner år siden. Genetiske studier viser at artene i slekta har utviklet seg gjennom gjentatte hybridiseringer, noe som gjør at det rett og slett er veldig vanskelig for genetikerne å kartlegge slektskapet mellom artene. Forskning viser også at det er god grunn til å anta at mange kristtornarter i dag hybridiserer lett.
 
De fleste kristtornarter har svært særegent pollen når det gjelder utseende (når man kikker i mikroskop vel og merke). Basert på pollenfossiler vet man derfor at den samme arten av kristtorn som vi har i dag vokste på Vestlandet allerede i mellomistida for 100 000 år siden. Under istida trakk derimot vegetasjonen i Nord-Europa seg tilbake til varmere områder i sør- og mellom-Europa.
 

To genetiske grupper i Europa

Hvis man ser på resultatene fra genetiske undersøkelser ser man at det er flere genetiske grupper av kristtorn i Europa. For mange arter kan nettopp slike genetiske grupper forklares historisk. Når populasjoner av en art er adskilt over mange tusen år, for eksempel i hvert sitt refugium (eller varmestue) under siste istid, kan det for hvert refugium utvikle seg særegne genetiske grupper som følge av det man i genetikken kaller drift.
 
Drift er tilfeldige hendelser som gjør at noen genetiske varianter får en større frekvens i populasjonen enn andre. I kristtorn ser man i dag minst to store genetiske grupper; en som hører til den iberiske halvøy og en som hører hjemme lenger øst, på Balkan og den italienske halvøy.
 

Vår hjemlige kristtorn - Spansk eller italiensk?

Når istida var slutt og klimaet ble varmere startet så artene sin vandring mot nord. Kristtorn spredte seg først fra Spania langs den fuktige atlantiske kysten til England. Seinere spredte også kristtorn seg fra Balkan og Italia til nord og vest. I dag ser vi et genetisk mønster som tyder på at spredningsveiene fra Spania og Balkan/Italia møtes i Frankrike og England.
 
Hvilken opprinnelse kristtorn i Norge har - om den er spansk eller fra Balkan/Italia vet vi ikke. Men siden begge disse linjene klarte å komme seg til England, er det grunn til å tro at vi både har spansk, balkansk og italiensk kristtorn på kysten vår. Arten har flotte røde bær, er fuglespredt og kan slik spres over lange avstander.
 

Bevares i 20 verneområder

Hvis koloniseringen av vår vestkyst har skjedd fra mer enn et geografisk opprinnelsesområde kan vi også anta at det kan være et like stort genetisk mangfold i våre begrensede kristtornpopulasjoner som lenger sør i Europa. Men det kan også være slik at man bare har hatt kolonisering fra et begrenset område, og kanskje har kristtornpopulasjonen et svært begrenset genetisk mangfold hvis etableringen på kysten vår foregikk med noen få frø.
 
Dette vet vi ikke i dag, og for best mulig å ta vare på kristtorn trenger vi mer kunnskap om artens genetiske mangfold. I dag tar vi vare på populasjonene av kristtorn i mer enn 20 verneområder.
 

Pyntegrønt

Kristtorn er tradisjonelt knyttet til jula hos oss. Produksjonen av kristtorn til pyntegrønt foregår først og fremst i Rogaland og Sunnhordaland. Økt gjengroing av kulturlandskapet har mange steder ført til kristtornbestand med økt bladfall og døde skudd som har ført til nedsatt produksjon.
 
En soppsjukdom forårsaket av en Fusarium-art har vist seg å være årsaken til skadene. Forsøk foretatt i regi av Bioforsk har testet ut effekten av topping, tynning og oppstamming av kristtorn, rydding av busker og kratt, samt beiting med sau over en periode på fire år. Disse tiltaka har vist seg å gi langt mindre sjukdom og bedre kvalitet på kristtorn. Lys og luft inne i bestanda ser ut til å hjelpe mot å holde soppangrepa nede. En planteavstand på 2.5 til 3 meter og helst åpent terreng med mye sollys anbefales hvis målet er å produsere pyntegrønt. Bærproduksjonen varierer fra år til år. Planten er også særbu, det vil si at hann og hunn blomstrer på forskjellige tre så man får heller ikke bær på alle plantene.
 

Sorter av kristtorn i Norge idag

Forskjellige sorter av kristtorn har blant annet blitt utviklet fra materialer i Arboretet på Milde som stammer fra naturbestand på Vestlandet. Mildegull med nesten gule bær, Mildebrann med rødoransje bær, Mildeglede og Mildegave med knall røde bær. Dette er sorter som viser seg å ha en regelmessig og god bærsetting og slik sett godt egnet til produksjon av pyntegrønt.
 
Blåkristtorn er en sort som er utviklet i USA som en krysning mellom vår kristtorn og en japansk kristtorn art Ilex rugosa. Denne sorten er mer hardfør enn vår hjemlige og setter noe mer regelmessig bær sammenlignet med naturlige bestand av vår kristtorn. Men kanskje skal man foretrekke sorter som er foredlet fram fra europeisk materiale for å forhindre at japansk kristtorn sprer seg til naturen eller krysser seg med våre norske kristtorn? Genressurssenteret er interessert i samarbeid med lokale aktører for utvikling av nye sorter av kristtorn til både pyntegrøntnæringen og for virkesproduksjon.
 

Sjeldent trevirke

Materialer av kristtorn er i dag meget sjelden vare. En økt interesse for snittgrønt av kristtorn vil forhåpentligvis føre til økt produksjon også av trevirke. Veden til kristtorn er lys, nærmere elfenbensfarget. Kristtorn er et tungt treslag med ypperlige kvaliteter. Virket er seigt og elastisk og har svært høy hardhet. Kjerneveden hos kristtorn er svært varig og tåler vekslende fuktighetsforhold. Veden er lett å bearbeide og har vært brukt til finere trearbeider samt panel og møbler.
KONTAKTPERSON
kristtornbær.jpg
De røde steinfruktene til Kristtorn er giftige, men fugler som plukker disse fordøyer dem ikke og sørger for å spre frøene. Foto: Åsmund Asdal
kristtornblad.PNG
Kristtorn (Ilex aquifolium) er det eneste løvtreet i Skandinavia som ikke feller bladene om høsten. Bladene er stive og mørkegrønne, ofte med skarpe tagger. Taggene på bladene forsvarer planten mot beiting. graden av tagger varierer mellom planter og innen samme plante. Planter som blir beitet setter skudd med kraftigere bladtagger. Kvister høyt oppe har ofte blad uten tagger. Foto: Jeanette Brun, NMBU
Beinved

Kristtornveden er hvit og hard og kalles også «beinved». Den er blant annet brukt til hvite sjakkbrikker og vevskytler.

kristtornblomst.PNG
Kristtornblomstene er små, hvite og enkjønnete. Foto: Jeanette Brun, NMBU
kristtorn.jpg
I følge pollenanalyser fantes kristtorn på Vestlandet allerede i mellomistida for ca. 100 000 år siden. Den kristtornen står i en hage så langt nord som på Å i Lofoten. Foto: Åsmund Asdal.