Einer

Einer_hoved

Einer er et typisk og vakkert innslag i kulturlandskapet. Foto: Åsmund Åsdal, NIBIO

Brisk, bresk, bruse, brakje, sprakje, ene, eine og ein er lokale navn på den velkjente eineren. Knapt noen annen plante er brukt til så mye; alt fra krydder i mat og brennevin til medisin og trevirke.

Einer Juniperus communis tilhører en liten familie av bartrær, sypressfamilien Cupressaceae, med bare ca 120 arter på verdensbasis. Flere dyrkes som prydplanter i Norge. Noen av disse har forvillet seg til norsk natur, men bare einer hører opprinnelig hjemme i norsk flora. Einer har den største globale utbredelsen av alle nåletrærne og finnes over store deler av den nordlige halvkule.
 

Kjær plante med mange navn

I Norge vokser einer vilt over hele landet, fra havets nivå til 1730 m o.h. i Lom. Einer opptrer i mange former, både lave fjellformer (subsp. alpina), brede, buskaktige former og ranke, opprette former. Opprette, enstammete former kan nå betydelige dimensjoner, både i høyde (15-20 m) og stammetykkelse.
 
Eineren har mange lokale navn, men Ove Arbo Høeg hevder at einer må ha vært det opprinnelige navnet. Einer, eller varianter som ener, ene, en, eine og ein, brukes over store deler av landet. I Buskerud, Vestfold og Telemark er brisk eller bresk vanlig, og i deler av Akershus og Østfold er bruse mye brukt. Navn som brakje og sprakje er knyttet til Vestlandet.
 

Einer i hagen

De mange formene av einer i naturen har gitt opphav til et stort utvalg av handelssorter. Her i Norge høstet daværende professor i dendrologi ved Norges Landbrukshøgskole, Oddvin Reisæter, stiklinger av 150 ulike viltvoksende former av einer på forskjellige lokaliteter sør for Dovre i årene 1964-1965. Noen var fra høyfjellet, andre fra lavlandet.
 
Plantene ble prøvedyrket ved Norges Landbrukshøgskole, og formene viste seg å være konstante i kultur. Etter vurdering ble 15 valgt ut til videre foredling. Reisæter ga dem sortsnavn med tilknytning til norske folkeeventyr. Vi dyrker fem av disse sortene i Botanisk hage i Oslo: 'Bukken Bruse', 'Tyrihans', 'Oskeladden', 'Lurvehætta'  og 'Eirik'.
 

Krydder i maten

Einer er normalt særbu, med egne hann- og hunnplanter. Hos hunnplantene sitter de nakne frøene i en bærkongle dannet av tre, kjøttfulle sammenvokste dekkskjell. Til daglig kaller vi bærkonglene for einerbær. Einerbæra høstes når de er modne og blå, som regel andre året etter blomstring.
 
I kjøkkenet er einerbær et viktig krydder. De hører med i viltsaus og i viltretter av alle slag. Einerbær brukes også i andre kjøttretter, surkål og marinader, og de inngår i noen oppskrifter på graving av laks og annen fisk. Baret kan også brukes som krydder. For øvrig selges einerbær i store kvanta fra norske apotek, kanskje fordi folk kjøper dem som krydder der i stedet for i matbutikken.
 

Øl og brennevin

Låg av einer (vandig uttrekk av baret eller einerbæra) ble ofte tilsatt ølet under bryggingen for å gjøre det mer holdbart. Det ble også brygget et lett og forfriskende øl direkte på låg av bar og einerbær tilsatt sukker og gjær. Det finnes mange oppskrifter, både med og uten humle.
 
En av de mange oppskriftene angir følgende mengder og prosedyrer: ¼ kg kvister, 1 dl knuste einerbær og 40 g humle kokes i 14 l vann i 15 min. ¼ kg kandissukker kokes i litt av lågen og siles oppi. 1/2 kg farin brunes på panne, spes med vann og blandes i. 50 g gjær røres ut og tilsettes. Etter 2 dagers gjæring skummes ølet og has på flasker. Det kan brukes etter 2-3 ukers lagring.
 
Einerbær er også et viktig brennevinskrydder, ikke minst i sjenever og gin. Sjenever fikk navn etter "genièvre", som er fransk for einerbær. Sjeneverens vei til England var ikke spesielt fredelig. I 1688 krysset Wilhelm av Oranien den engelske kanal for å knekke katolisismen en gang for alle. Det resulterte i at sjenever fikk innpass i England. Senere ble gin engelskmennenes motedrikk.
 

Medisin og snop

Einer hører med blant de eldste plantene menneskene har brukt medisinsk. I Norge har einer nærmest vært et universalmiddel for sykdommer hos både folk og fe. Ingen annen plante har hatt en så allsidig og utstrakt medisinsk bruk i vårt land.
 
Både bærkonglene og baret inneholder eterisk olje. I tillegg inneholder einer flavonglykosider, garvestoff, harpiks, organiske syrer, sukker og C-vitamin. Fram til 1963 ble både bærkongler, eterisk olje og tjære av einer omsatt som legemidler i Norge.
 

Dram med bivirkninger

Tidligere ble einerbær ofte lagt på sprit til hjemmebruk, og folk hadde einerbærdram stående som husråd mot forkjølelse, magesmerter og andre plager. En oppskrift på hjemmelaget dram av einerbær angir at en håndfull knuste einerbær og sprit helles på flaske og står og trekker i 1-2 uker. Så siles einerbæra fra. Ekstraktet må stå og klarne et par måneder før det helles over på ny flaske og er klar til bruk. Det advares mot å bruke denne snapsen tidlig i svangerskapet og ved nyrebetennelse. Store doser kan nemlig framkalle abort og skade nyrene.
 
Den eteriske oljen har vært brukt innvortes ved en rekke plager og utvortes til lindring av reumatisme og muskelsmerter. I nyere tid brukes oljen i aromaterapi. Sårsalve ble lagd av låg av einerbær kokt inn i fløte. Også tjære av einer ble brukt i omslag på sår.
 

Antiseptisk

Noen av stoffene i oljen virker antiseptisk og kan forklare den omfattende bruken av einer som desinfiserende middel, blant annet i form av låg til vask av melkekar og andre oppbevaringskar for mat og som røkelse til luftrensing av værelser og konservering av kjøtt og fisk.
 
Lågen ble også brukt til hårvask, både for å få god lukt i håret, styrke det og hindre håravfall, og til vask mot eksem og utslett. Så sent som på slutten av 1800-tallet ble rommene på St. Jørgens hospital for spedalske i Bergen røkt ut med einer, og det ble røkt med einer og strødd einer på gulvene ved død og begravelser.
 

Treak

Et særnorsk produkt er treak, en lakris kokt på einerbær, vann, fløte og sukker, f. eks. av 5 l einerbær, som kokes i 2,5 l vann i tre timer før lågen siles fra. Bærmassen kokes videre i tre nye timer med litt mindre vann. Prosessen gjentas enda en gang. Lågen fra de tre oppkokene kokes til den tykner og tilsettes 2 dl fløte og 100 g sukker under omrøring.
 
Massen er ferdig når den stivner i kaldt vann. Under avkjølingen rulles massen til stenger (som lakris). Er treaken passe kokt, skal den være så stiv at den gir fra seg et lite knekk når den brytes.  Å koke treak var vanlig i dalene på Østlandet, både til eget bruk og for salg. Treak ble solgt av landhandlere og kramkarer og brukt både som snop og medisin.
 

Brensel og juletre

Einer har vært mye brukt som brensel, ikke minst i kyststrøkene og på setrene i fjellet. Noen steder var det tradisjon å fyre med einer i peisen på julaften. På Vestlandet ble einer også brukt som juletre. Videre ble einer brukt som liggeunderlag for geiter og sauer, og som tilskudd til fôret.
 
Veden er seig, fast og holdbar, og einer ble ofte regnet som det beste trevirket til både kjepper, kløver, trekar, gjerder og staur. Rivetinder, selepinner, trenagler og knapper ble også spikket av einer. Tynne grener ble brukt til bånd på tønner og trebøtter og, ikke minst, til buer, gryteskrubber og sopelimer. Den seige basten i stammen har vært brukt til remmer, tauverk og flettverk av mange slag. Trevirke av einer var faktisk handelsvare like fram mot vår tid, især på vestlandet.
 
Det har også vært vanlig å strø einer på gulvene, især på nyskurte gulv til helger og fester, for å få frisk, ren inneluft. Fortsatt bruker noen einer som strøplante på gulvene.
KONTAKTPERSON
einebær.PNG
Einebæret er egentlig en kongle med oppsvulmede og saftige kongleskjell. Disse fuglespredte bærkonglene bruker to år på å bli modne. Det første året er de grønne og litt blådoggete. Det neste året blir de blåsvarte. Foto: Per Arvid Åsen
ulike_einer.PNG
Einer kan være lavtvoksende og krypende busker eller høyreiste, søyleformede trær. Vokseformen er dels bestemt av genene og dels av miljøforholdene på stedet. Mange av einerens vokseformer beholdes uavhengig av miljøforholdene de dyrkes under. I slike tilfeller er formen bestemt av genene. Ulike vokseformer ble samlet inn på midten av 60-tallet og dyrkes i kultur på Ås. Flere av disse er viktige genetiske ressurser og selges som prydplanter med sortsnavn fra norske folkeeventyr, for eksempel ’Oskeladden’. Foto: Svein Grønvold
hannblomster einer.PNG
Hannblomster hos Einer. Foto: Finn Måge