Eik

Eiketre på NMBU
Dan Aamlid / © NIBIO                                                          

Eika er kongen blant trærne. Det blir sagt at den bruker 500 år på å vokse og 500 år på å dø. Det finnes to viltvoksende arter eik i Norge, vintereik og sommereik. Dette er varmekjære treslag som inngår i det vi kaller edelløvskog.

Eik er antageligvis det treet i Skandinavia som er levested for flest arter. Rundt 1500 arter insekter, sopp, mose og lav er funnet på eik.
 
I Norge har vi to arter av eik, sommereik og vintereik, begge nordlige utløpere av en større europeisk utbredelse. Det er vanlig at disse artene hybridiserer, men de har forskjellig utseende og ulik økologi. Når man undersøker arvemateriale til disse to artene finner man derimot svært små forskjeller.

Bruk av eik

Eik er et hardt treslag som godt tåler vann. Eik har derfor blitt mye brukt til skipsbygging helt fra vikingtida. Osebergskipet, funnet i en gravhaug i Vestfold, er en 22 meter lang eikeskute bygd rundt år 800 e.Kr.
 
Eik brukes i dag til parkett, møbler og terrasseplank. Eik er motstandsdyktig mot råte og er det treslaget i Norge som har lengst holdbarhet brukt ute. Eik av god kvalitet brukes også i tønner for lagring av vin og whisky. Smaken på drikke som har ligget på eikefat kan variere etter hvor eiketrærne kommer fra. Dette skyldes genetiske forskjeller.
gmleik.jpg
Grov, gammel og styvet eik. Dette er en av Norges tjukkeste eiker og den står i landskapsvernområdet Berge i Kvam kommune i Hordaland. Denne eika er også hul. Grov sprekkebark, og ulike miljøer med død ved og vedmuld, er grunnlaget for eikas rike mangfold av arter. Foto: Harald Bratli

Eika er verdifull for bio-mangfoldet

En egen handlingsplan er utformet for hule eiker for å ta vare på det rike mangfoldet av sjeldne arter av insekter, sopp, lav og moser. Gamle eiker utvikler en stabil, grov og oppsprukken bark som gir stor variasjon i mikroklima og andre økologiske forhold. Dette gjør at mange spesialister trives her. I tillegg er døde greiner, døde partier på stammen og utvikling av hulrom viktige levesteder for mange arter av sopp og insekter. Vedmuld som dannes inne i hulrommet i en hul eik danner et svært næringsrikt grunnlag for mange sjeldne insekter.

Utbredelse

Eika er vidt utbredt lenger sør i Europa og går bare så vidt inn i Norge i sørlige og kystnære strøk. Sommereika tåler det kaldere innlandsklimaet bedre enn vintereika som bare vokser ute ved kysten. Eika overlevde siste istid sør i Europa og kom til Norge for ca. 7000 år siden. Under varmetida (5500-500 f.Kr.) var utbredelsen av eik mye større enn i dag. I løpet av 1600-tallet ble de store eikeskogene delvis borte på grunn av skipsbygging og oppdyrking av jord.

 

Eikedød

Sykdommen ”Sudden oak death” tok livet av mange eiketrær i California på 1990-tallet. Sykdommen skyldes en slimsopp som også har kommet til Europa. De europeiske eikeartene ser ut til å være motstandsdyktige, men sykdommen angriper også blant annet bøk og rhododendron. Vi vet ikke om sykdommen kommer til å spre seg i Norge.

Plakat om eik

Norsk genressurssenter har utarbeidet en plakatserie med informasjon om norske skogtrær. Følg linken under for gratis nedlasting eller bestilling.
Til plakater om skogtrær
KONTAKTPERSON
sommereik.jpg
Sommereik (Quércus róbur). Kjennes best igjen på den korte bladstilken (2-7 mm) og at bladet oftest er breiest ovenfor midten og smalner tydelig av mot basis. Bladet er uregelmessig rundlappet med 3-6 par lapper. Blomster-/nøttestilken på sommereik er ofte lange og tynne (2-10 cm). Utover i vekstsesongen er oversiden av bladene skinnende mørkt grønn, mens undersiden er lysere, blålig grønn. Foto: Jeanette Brun, NMBU
vintereik.jpg
Vintereik (Quércus petraéa). Bladene på vintereik er lengre enn hos sommereik. Vintereik har til forskjell fra sommereik, lang bladstilk (1-3 cm). Bladene hos vintereik er breiest ved eller nedenfor midten, bladet er symmetrisk rundlappet med 5-9 lapper. Blomster-/nøttestilkene hos vintereik er korte og kraftige. Utover i sesongen er oversiden av bladene skinnende grønn, mens undersiden er lysere, blålig grønn. Bladene er fint stjernehåret på undersiden. Foto: Jeanette Brun, NMBU