Alm

Lauvtung alm er et vakkert skue, som her ved ruinene av Lysekloster i Os kommune, Hordaland.
Lauvtung alm er et vakkert skue, som her ved ruinene av Lysekloster i Os kommune, Hordaland. Foto: Tor Myking / NIBIO  

Edellauvtreet alm (Ulmus glabra) har en vid utbredelse i Norge, men i et begrenset område er alm rammet av en alvorlig sykdom, den såkalte almesjuken. Dette er en viktig årsak til at alm ble rødlistet i 2006. gjennom årene har mye blitt gjort for å kartlegge og begrense utbredelsen av sykdommen.

Almen vandret inn i Norge for omkring 8000 år siden, og i den postglasiale varmetiden spilte alm en betydelig rolle i fjordbygdene. Utbredelsen avtok senere da klimaet forverret seg og jordbruket ekspanderte. Alm forekommer i dag helt til Beiarn i Nordland og er vårt mest utbredte edellauvtre. I Sør-Norge er alm funnet over 900 moh, men er hovedsakelig knyttet til sørvendte lier i lavlandet på næringsrik jord. Blomstene er tvekjønnet, og blomstringen finner sted tidlig om våren, før lauvsprett. Pollenet spres med vind. Alm er hardfør og tåler mye av både frost, snøtrykk og vind.
 

Innvandring

Under istiden overlevde alm i forskjellige refugier rundt Middelhavet. Populasjonene i de ulike refugiene utviklet genetiske særtrekk som de bar med seg nordover da isen smeltet. Skandinavia ble trolig kolonisert fra to forskjellige istidsrefugier, et på Balkan i øst og et annet på Den iberiske halvøyen i vest. To undersøkelser støtter dette:
 
1) Bladform: Smale blader uten sidefliker var mest vanlig i Vest-Norge, og brede blader med sidefliker mest vanlig i øst og nord. Dette mønsteret fortsetter i tilgrensende områder av Europa helt sør til de to istids-refugiene som trolig er kilden til denne geografiske variasjonen.
 
2) Genetiske markører: I norske almepopulasjoner fant vi to varianter av kloroplast DNAet som vi vet stammer fra hver av istidsrefugiene. Koloniseringsveiene gjennom Europa kan kartlegges ved å analysere den romlige fordelingen av ulike kloroplast-DNA varianter. Dette er gjort for en rekke treslag.

Almesyken - en trussel mot alm

Almesjuken skyldes en sopp (Ophoistoma ulmi) som er tilpasset spredning med insekter der billen almesplintboreren (Scolytus laevis) er viktigst. I Norge ble almesjuken oppdaget for første gang oppdaget i Oslo i 1963, men den gang uten å gjøre alvorlig skade. Fra 1981 har imidlertid flere alvorlige angrep blitt påvist rundt Oslofjorden, og senere har sykdommen spredd seg på deler av Østlandet. Den siste angrepsbølgen skyldtes en mer aggressiv art (Ophiostoma novo-ulmi). Hos angrepne trær blokkeres vanntransporten, og trærne visner og dør. Lenger sør i Europa finnes ytterligere to nærstående biller som er mer effektive vektorer for overføring av sykdommen. Disse billene kan utgjøre en fremtidig trussel mot almen i Norge.
 
Balansen mellom reproduksjon og avgang er avgjørende for den langsiktige overlevelsen for enhver art. Fra 1992-93 ble det foretatt en undersøkelse av foryngelse, avgang og mengde alm i Lier i Buskerud. Dette området var da sterkt angrepet av almesjuken. Sommeren 2006 ble undersøkelsen gjentatt i dette området, og resultatene var oppløftende. Foryngelsen erstattet avgang som skyldtes almesjuken, og mengden alm var ikke redusert. Utviklingen er imidlertid uforutsigbar. I enkelte områder på kontinentet har 90% av almen blitt drept av almesjuken.
 

Alm til dyrefôr

Alm ble tidligere plantet på gårdene for å sikre dyra fôr. Trærne ble plantet på innmarka, langs grenseskiller og langs veiene. Løvgreiner ble hogget av trærne, samlet i bunter og tørket. Almeløv er både smakfullt, næringsrikt og har høyest fôrverdi av alle treslagene gjennom vekstsesongen. Almeløv skal være rikere på både protein og råfett enn høy og trevleinnholdet er relativt lavt.
Gamle styvingstrær av alm er nøkkelbiotoper i kulturlandskapet. Dette står i Kjøsnesfjorden i Jølster. Foto: Leif Hauge

Styvingstrær av alm

Ved høsting av løvgreiner ble trærne gradvis formet slik at de kunne produsere mest mulig friskt løv eller ris. Almetrærne kan bli både høye og store. Det var viktig at trærne ble skåret til slik at greiner kunne høstes i flere høyder. På den måten skygget ikke greinene for hverandre og man fikk maksimal produksjon.


Gamle almetrær må sees på som nøkkelbiotoper i kulturlandskapet. Man finner dem som solitære trær, i grupper og som allètrær, men alm kan også danne tresjikt i viktige kulturmarker som lauvenger og høstingsskoger. De er viktige levesteder for et mangetall lav-, mose- og sopparter. Gammel død ved og innhulede stammer er også viktige levesteder for insekt og hulerugende fuglearter.  
KONTAKTPERSON
Tvekjønnete almeblomster samlet i små knipper. Foto: Jeanette Brun.
Barkebrød

Alm var tidligere en svært viktig matressurs for folk og dyr. I dårlige tider ble almebark brukt for å spe ut mel i brødet. Dette ga barkebrød.

Bladkanten på almebladet er sagtannet. De bredeste almebladene kan ligne litt på hassel, men har korte, stive hår og ru overflate. Bladstilken er dessuten svært kort, og bladbasisen er skjev. Den brede vingekanten sørger for vindspredning av almefruktene. Foto: Hanne Hege Grundt.