Forebyggende tiltak

IPV_Friskt plantemateriale Foto Erling Fløistad
Friskt plantemateriale er et svært viktig forebyggende tiltak for å unngå plantevernproblemer. For noen skadegjørere er dette eneste tilgjengelige tiltak. Foto: Erling Fløistad

Riktige tiltak i plantekulturen forebygger plantevernproblemer slik at behovet for direkte bekjempelse blir mindre. Hva som er aktuelle forebyggende tiltak vil avhenge av kultur og skadegjører. Ideen er å legge forholdene best mulig til rette for kulturen samtidig som forholdene gjøres vanskeligst mulig for viktige skadegjøre.

Friskt plantemateriale og godt renhold

Sjukdomsorganismer, ugrasfrø og skadedyr kan følge med utgangsmaterialet vi har når vi sår eller planter. Det kan altså være fort gjort å så sjukdomsorganismen ut sammen med såkornet, eller sette den ut med settepoteten. Bruk av såkorn, såfrø, småplanter og settepoteter som er kontrollert og testet kan være en god investering med tanke på senere angrep. Mange sjukdommer kan ligge latent i plantene, så selv om plantematerialet ser friskt ut, betyr ikke det nødvendigvis at det er fritt for smitte.

Når man kjøper eller avler opp planter, er det meget viktig at plantene inspiseres av en som kjenner til sjukdomssymptomer og skadedyr før plantene tas i bruk, for å unngå at en tar med seg smitte ut i det nyplantede feltet. Bruk av egne settepoteter kan også være en mulig smittekilde og bør ikke skje ukritisk.

Renhold av arbeidsredskaper, inkludert traktor, er viktig fordi mange skadegjørere sprer seg lett med jord. Dette gjelder også redskaper som blir brukt ved beskjæring og alt som er i kontakt med produktet. Avfallsplasser for plantemateriale bør ikke ligge rett ved dyrkingsfelt, og når dårlige planter fjernes bør smittefaren til resten av feltet i forbindelse med bortkjøringen tas i betraktning. Sølvglans i plomme er eksempel på en sjukdom der renhold er spesielt viktig, siden det ikke finnes kjemiske preparater mot sjukdommen. I veksthus er vasking og desinfeksjon svært viktig, og ved bruk av sirkulerende vannsystem kan også rensing vurderes. I veksthus vil god kontroll på temperatur og luftfuktighet redusere faren for angrep av mange sjukdommer. 

Tiltak ved såing og planting

Ugrassituasjonen vil forbedres for flere kulturvekster ved å utsette tidspunkt for såing eller planting. Dette fordi spireintensiteten til frøugraset vil avta utover vår og tidlig sommer. Ved å utsette etablering av kulturplanten kan man gjennomføre flere harvinger som stimulerer nytt frø til å spire, samtidig som man dreper ugrasplanter som allerede har kommet opp og reduserer ugrasfrøbanken i så- eller plantebedet. Siste behandling bør være flamming eller nedsviing med et kjemisk middel for å unngå at nye frø blir stimulert til å spire i nyetablert kultur. Dette kalles også falsk så/plantebed. Utsatt etablering av kulturplanten om våren muliggjør mekanisk kontroll av flerårige ugras som kveke, åkerdylle og åkertistel.

Større planter har sterkere motstandskraft mot sjukdomsorganismer. Skaden av et angrep på et tidlig stadium vil være mye større enn om angrepet kommer senere.

Vi kan lure skadedyrene ved å så eller plante tidligere eller senere enn vanlig. For at et insekt skal bli til skadedyr, må både planten og insektet være til stede på et tidspunkt som er optimalt for insektet. Hvis vi vet fra erfaring eller forsøk når dette tidspunktet er, kan vi bryte syklusen ved å sørge for at planten enten ikke er tilgjengelig, eller ikke er i det rette stadiet for insektet. 

Optimal høstetid

Høstetid er avhengig av valg av kultur, sort, såtid og klima. Lengre veksttid gir større risiko for sjukdomsangrep. Det er ofte fuktigere vær utover høsten som kan utsette høstingen. For korn og potet er det ofte økt angrep av sjukdommer ved sent høstetidspunkt. Optimal høstetid er også viktig for lagersjukdommer. Epler som blir høstet for sent, vil være mer utsatt for lagersjukdommer enn epler som er høstet på et optimalt tidspunkt. I forbindelse med høsting er det mange ting som vil påvirke sjukdomsutvikling. Det er viktig å unngå skader på produktet, siden sår er inngangsporter for sopp. For eksempel vil plukking av plommer uten stilk gi økt risiko for angrep av råtesopper under lagring, og høsting av frukt eller bær i oppholdsvær være fordelaktig, siden fuktighet gir gode forhold for sopp.

Når et skadedyr angriper den plantedelen som skal være salgsvare, kan vi noen ganger unngå skade ved å høste tidlig. Et eksempel er gulrotfluen. Etter at larvene klekker ut av eggene, går det noen dager før larvene kommer seg inn i gulrøttene. Dersom røttene er store nok til å høstes, kan de ytterste radene høstes (der angrepet er sterkest), noe som fjerner næringsgrunnlaget til skadedyret. Selv om gulrotavlingen blir noe mindre, vil den i hvert fall være salgbar og uten flueskade.

IPV_tomater_ef-20060908-131150.jpg
Foto: Erling Fløistad
IPV_Jordarbeiding_20031017ef0025.jpg
Foto: Erling Fløistad

Jordarbeiding

Ugrasplanter vil ved jordarbeiding utsettes for en direkte virkning ved at de enten drepes eller svekkes i større eller mindre grad. Den kommende ugrasfloraen vil ved jordarbeiding utsettes for en indirekte virkning (hemmende eller fremmende) på frø og vegetative plantedeler. Oppkutting av kvekejordstenglene og deretter nedpløying vil stimulere til framvekst av mange lyskudd som ikke vil klare å komme til overflaten fordi det er for lite næringsreserver i jordstengelbitene.

Å begrave planterester gjennom pløying vil kunne hindre en del sjukdomssmitte i å spre seg videre til nye planter. For en sjukdom som hveteaksprikk vil pløying redusere mengden infiserte planterester og dermed redusere faren for infeksjoner i kommende vekstsesong. Også for andre sjukdommer i ulike kulturer betyr pløying at smittepresset blir mindre, og man får redusert sjukdomsforekomst. Også utenom pløying vil fjerning av planterester som inneholder smitte være et viktig tiltak. I en eplehage vil fjerning av gamle blader på bakken ved oppsamling eller fresing sent på høsten sterkt redusere neste års smittekilde for epleskurv.

Jordarbeiding mellom kulturene er også viktig for skadedyrkontroll. Skadedyr som er på planterestene når de pløyes ned, vil bli ødelagt slik at neste generasjon reduseres. Eksempler på dette er mange bladlusarter og minerende flue- og møllarver som ikke kan rømme planten når denne pløyes ned. På samme måte er puppestadiet hos mange insekter å finne på plantedeler eller -rester, og også disse vil ta skade av jordarbeiding.

Videre vil skadedyr som insekter og snegler som tilbringer deler av utviklingen i jorda, ta skade av jordarbeiding. Disse har funnet fram til et jordsjikt eller annet bestemt sted i jorda hvor de vil ha best mulig overlevelsesvilkår. Ved pløying blir de både knust eller flyttet til andre sjikt/steder som vil være ugunstige for overlevelse på grunn av frysing, uttørking, lysforhold, m.m. Predasjon, ikke minst fra fugler, øker også ved pløying.

Gjødsling

Gjødsling har en effekt på hvordan planter reagerer overfor mange skadegjørere. For mye nitrogen kan for eksempel gi mer angrep av meldugg hos mange plantearter, og det kan også gjøre løk mer mottakelig for Fusarium.

Drenering og vanning

Drenering i et felt og type vanning vil være viktig for utvikling av sjukdommer. Søkk og dårlig drenerte partier vil være ideelt for oppblomstring av mange jordboende sjukdommer, mens for eksempel dyrking på opphøyde bedd vil ha motsatt effekt. På dårlig drenerte områder vil ugraset ofte klare seg bedre enn kulturen og dermed danne tette bestander. Dryppvanning er også et bra tiltak for å kontrollere sjukdommer, siden spredervanning både gir dårligere kontroll ved vanningen, men også øker faren for spredning av sjukdomsorganismer ved vannsprut.

Vekstskifte

Vekstskifte er å dyrke ulike kulturplanter i en bestemt rekkefølge på et skifte. Når det er flere år mellom hver gang en kulturvekst dyrkes på samme areal, er det ofte tilstrekkelig til å holde smittenivået under skadelige nivå. Skadegjørere med et begrenset vertsplantespekter, som er lite mobile og som ikke klarer å spre seg ved fravær av vertplanter, kontrolleres mest effektivt ved hjelp av vekstskifte. De skadegjørere dette gjelder er oftest jordboende organismer av skadedyr og sjukdommer.

Enkelte sjukdommer har spesielle sporer som overlever svært lenge i jord, og for disse vil ikke vekstskifte være godt nok for å hindre nye utbrudd. Eksempel på dette er potetkreft, der tykkveggede hvilesporer kan spire etter 20 – 30 år i jorda uten vertplanter. For en sjukdom som klumprot vil vekstskifte på 6 til 8 år uten korsblomstra vekster være nødvendig for å hindre oppformering av klumprotsoppen.

En må også passe på at kulturene som brukes ved vekstskifte ikke er vertsplanter for patogenet som er problemet. Mange plantepatogene sjukdomsorganismer har et bredt vertspekter, og eksempel på dette er Pythium som kan angripe blant annet gulrot og hvete. Et annet eksempel er storknolla råtesopp som har svært mange vertsplantearter.

Vekstskifte kan også være et forebyggende tiltak mot ugras. Grasmark i vekstskifte vil sanere ettårige ugras som kan være problematiske i åkerkulturer. I kulturer dyrka med stor radavstand vil radrensing være et effektiv tiltak som kan redusere behovet for kjemiske midler i korn. På den andre siden er det i korn et stort potensiale for med kjemiske middel å sanere ugras som er problematiske i grønnsaker, oljevekster og erter.

Fangstplanter, samplanting, bruk av underkultur og jorddekke

Fangstplanter eller lokkeplanter er bevisst bruk av sorter eller arter som virker sterkt tiltrekkende på skadedyr, for å lokke dem vekk fra hovedkulturen. Fangstplanten kan være en annen art enn hovedkulturen, men den kan også være samme art, men en annen sort, eller til og med samme art og sort, men i et annet utviklingsstadium.

Metoden er mest brukt i integrerte systemer der man sprøyter fangstplantene med et effektivt kjemisk middel for å drepe skadedyrene, men den blir mer og mer brukt også i økologisk dyrking, der man ødelegger fangstplantene og dreper skadedyrene på den måten.

IPV_Jorddekke_101222f4.jpg
Ulike former for dødt jorddekke, halm i jordbær, treflis i eple, kløverrikt planteavklipp i gulrot og hodekål. Foto: Lars Olav Brandsæter.

Jorddekke

Skadedyr som søker etter vertplanter vil alltid lande på en plante, enten en vertsplante eller en ikke-vertplante, og ikke på brune overflater som jord. Hvis skadedyret finner en vertplante vil det gjenkjenne vertplanten ut fra lukt, visuelle kjennetegn og smak. Hvis skadedyret lander på en ikke-vertplante, vil det ikke finne smakssignaler og flyr derfor videre. Nytteorganismene som er fiender av skadedyr, er mer tallrike i underkultur fordi det der er mer skjul og skygge for predatorer og fuktigere for nytte-mikroorganismer.

Dekking av jorda med et dødt dekkemateriale vil påvirke ulike typer skadegjørere i større eller mindre grad. Metoden er mest aktuell i radkulturer som grønnsaker, frukt og bær. Aktuelle materialer som kan brukes til slik jorddekking, inkluderer både industrielle produkter som plast og papir, og organiske materialer som halm, gras- eller kløverkapp, sagflis og gjødsel eller kompost. Forskjellige typer materiale kan hindre ugrasfrø i å spire og frøplanter i å etablere seg. Dekking med halm eller andre typer materiale mellom radene i for eksempel jordbær, vil også begrense sprut av vann som er en viktig spredningsmåte for blant annet soppsjukdommer som lærråte og jordbærsvartflekk.

Jorddekking kan forstyrre insektenes vertsplantevalg ved at plantetettheten forandres, naturlig forekommende kjemikalier tiltrekker eller frastøter insekter eller den endrede jordbunnsfargen (i forhold til svart jord) kan ha en effekt. Organisk dekkmateriale kan påvirke mengden av nytteinsekter og edderkopper, predatorer og parasittoider.

Resistente planter

Valg av mest mulig resistent sort betyr mye for forebygging av sjukdomsangrep. Det er viktig å velge sorter som er sterkest mulige mot de dominerende sjukdommene i området. Planter som har en viss grad av resistens basert på flere gener eller egenskaper, vil beholde resistensen lengre. Fullstendig resistens er ofte basert på ett eller få gener. Slik resistens vil lettere brytes ned enn resistens som er basert på flere gener.  Feltresistens baserer seg på flere gener og er mer langvarig, spesielt der samme sort dyrkes hyppig over større arealer.

Plantenes resistens mot skadedyrangrep kan arte seg på tre forskjellige måter som kalles for antixenose, antibiose og toleranse. Antixenose er når et skadedyr som vanligvis angriper en planteart, ikke angriper den resistente sorten. Det kan for eksempel være på grunn av små forskjeller i plantens utseende, lukt eller smak som gjør at skadedyret ikke er tiltrukket av eller utnytter planten.

Antibiose er når skadedyret angriper planten som vanlig, men så tar skade av planten. Planten kan f.eks. ha en kjemisk sammensetning som er til skade for dyret eller den kan ha en fysisk utforming med kroker eller klebrige stoffer som skader eller fanger dyret. Med toleranse menes at planten får like mye angrep som andre sorter, og dyret klarer seg like bra, men planten overlever og produserer en god avling til tross for angrepet.

Mot nematoder er resistens ofte meget viktig. Resistens kan f.eks. fungere bedre enn karens for å rense et jorde for potetcystenematoder.