Villeple - truet av gjengroing

villeple_hoved

Sauer er glade i villepler. Frøene spirer etter å ha gått gjennom sauens fordøyelsessystem. Sannsynligvis har større pattedyr vært viktige spredningsvektorer for villeple. Foto: Per Arvid Åsen

Har du lyst på et eple bør du kanskje styre unna villepler, som er så sure og beske at kjakene knyter seg. Men du skal tenke på villeple når du knasker de gode norske sortene.

Villeple (Malus sylvestris) er Vest-Europas ville epleart. Våre dyrkede hageepler stammer ikke fra villeple, men genetiske studier viser at lokal innkrysning av villeple til hageeple har hatt stor betydning for utvikling av eplesorter i Europa.

Villeple er knyttet til kulturlandskapet og trenger lys og åpen plass for å trives. Sannsynligvis er gjengroing en av de største truslene mot villeple i Norge, så vel som i resten av Europa. Det betyr også at vi kan miste viktige genetiske ressurser som kan være verdifulle i foredlingsøyemed.

Hvor vokser villeple?

I Norge vokser villeple spredt langs kysten fra Østfold til Nord-Trøndelag. På Inderøy finnes trolig verdens nordligste forekomst av villeple. Villeplet vokser først og fremst i åpent kulturlandskap, i skogkanter, veikanter, engkanter, åkerholmer, strandkratt og åpent svaberg. I skog blir villeplene fort skygget ut av andre mer hurtigvoksende trær, - og dør. 

Trærne er relativt små, 8-10 meter høye og frittstående. De har ofte et virvar av greiner, og greinene har torner. Behåring på undersiden av bladene er en viktig karakter for å skille villeple fra hageeple (Malus domestica). Villeple mangler behåring på undersiden av bladene, noe som hageeple har. Alle mulige overganger finnes derimot. Viktige karakterer for å identifisere et ”reint” villepletre er manglende hår på undersida av bladene, tynne årsskudd, greintorner, uryddig vekst og epler som er mindre enn 3,5 cm og mer eller mindre uspiselige, sure og beske.

Historien til villeple

I arkeologiske utgravninger i Europa er det funnet villeple tilbake til steinalderen og mye taler for at villeple også ble innført til Norden i steinalderen. I Osebergskipet fra 820 ble det funnet en bøtte med villepler. Størrelsen på disse eplene er mindre enn dagens villepler, men utseende er likt. Om disse var dyrket eller innsamlet fra naturen vet vi ikke, men det kan ikke være noen tvil om at frukten ble brukt.

I 1555 får vi av Olaus Magnus skriftlig bekreftelse på at villepler ble anvendt til most. Klostre var pionerer i fruktdyrking og villeple ble gjerne brukt som podestamme. I norske planteskolekataloger fra 1895-1902 kan man lese at villeplestammer for poding ble solgt i tusenvis, og materialet var variert. Vi må altså regne med at helt siden middelalderen har villeple spredd seg i form av gjenstående podestammer, der det foredlede eplet har gått ut.

Villeplet sin rolle i utviklingen av lokale eplesorter

Villeple kan hybridisere med hageeple. Eple er utkryssende, noe som betyr at villeple er avhengig av å ha andre trær i nærheten for å sette frukt. Studier fra Danmark viser at de fleste trærne blir pollinert av trær innen en radius på ca. 25 meter, men også trær relativt langt unna kan bidra med pollen.

Det har vært vist at humler og bier, som er de insektene som i hovedsak pollinerer epler, kan sørge for pollinering, selv mellom trær som vokser kilometer fra hverandre. Humler og bier flyr da også mellom ulike arter, og mye tyder på at innkrysning av villeple til hageeple har hatt betydning for utviklingen av lokale sorter i Europa.

Utveksling av gener

Den historiske genutvekslingen mellom de to artene har blitt undersøkt ved å analysere kloroplast-DNA som endrer og utvikler seg relativt langsomt og som dermed gir innblikk i historiske prosesser langt tilbake i tid. I en belgisk studie fant man at noen områder i DNAet til kloroplastene hos hageeple og villeple som vokste i det samme området, ofte var like, – og ofte unike for området. Dette tyder på at innkrysningen av villeple har bidratt til å utvikle lokale sorter av hageeple.

Hvis en undersøker genetisk diversitet hos gamle kultivarer av hageepler, ser man at de har en mye større diversitet enn moderne kultivarer. Et breiere utvalg i foredlingen før, sammenlignet nå, kan forklare dette. Hybridisering med villeple kan også være en faktor. Villeplenes genetiske ressurser kan ha verdifulle egenskaper og innkryssing i foredlingspopulasjonene kan øke diversiteten og gi opphav til nye gode eplesorter. Eksempelvis kan nordlige populasjoner av villeple være særlig interessant når det gjelder foredlingen av kuldetolerante sorter.

Hva med urmoderen til eplet?

Når du spiser et eple til jul kan du kanskje tenke på at villeple har hatt en viss påvirkning på smaken, men hva vet vi egentlig om selve opphavet til de dyrkede eplene? En teori har gått ut på at hageeple har sin opprinnelse i hybridiseringen mellom flere arter i epleslekten Malus. Slekten inneholder ca. 35 arter der mange hybridiserer villig. En annen teori har gått ut på at det er en enkelt art som har gitt opprinnelsen til hageeple.

I oktober 2009, ble genomet (den totale arvemassen), til hageeple, representert ved sorten ”Golden Delicious”, publisert i Nature Genetics. Når man sammenlignet arvematerialet til denne sorten, med alt som tidligere var kartlagt av genetiske ressurser hos eple, fant man at våre dyrkede epler stammer kun fra en art, Malus sieversii. Denne arten er også tidligere blitt foreslått å være stamfaren.

Stammer fra Asia

Arten har sin naturlige utbredelse i fjellene i sentral Asia. Kazakhstan, Uzbekistan, Kyrgystan, Tajikistan, Afganistan og Xinjiang i Kina er stedene du må dra for å lete opp ”ureplet”. Her finnes de opprinnelige genetiske ressursene, og arten er utryddingstruet.

Først nylig har Malus sieversii blitt inkludert i et av foredlingsprogrammene for eple i USA. I dette programmet har noen av trærne vist seg svært motstandsdyktige mot sykdommer som i dag rammer epledyrkerne. Forhåpentligvis kan en innpumping av ”urgenene” i foredlingsprogrammene gi økt genetisk diversitet og slik øke variasjonen i egenskaper som sykdomsresistens. Men da må vi også passe på å ta vare på disse ”urgenene” til framtidig bruk.

KONTAKTPERSON
Om artikkelen

I Kulturminneåret 2009 inviterte Norsk genressurssenter et utvalg av sine samarbeidspartnere til å velge en spesiell kulturminneplante og skrive en tekst om denne til spalten "Ukas kulturminneplante". Tekstene ble hentet frem og publisert på nytt på nibio.no i 2020

Villeple-5_Åsmund-Asdal.jpg
Per Arvid Åsen samler villepler fra et kulturlandskap i Hardanger. Foto: Åsmund Asdal
Villeple_AAsdal.JPG
Epleslekten hører inn under rosefamilien. For ca. 50 millioner år siden, skjedde det en fordobling av genomet som førte til utviklingen av epleslekten Malus, og utviklingen av det karakteristiske eplet. Eplet er egentlig ikke en ekte frukt, men en oppsvulmet blomsterbunn som omgir fruktene, eller frøene inne i kjernehuset. Foto: Åsmund Asdal.
Villeple-3_Per-Arvid-Åsen.jpg
Sekvenseringen av genomet til eple viste at eple hadde over 57000 gener der ca. 1000 av genene var involvert i motstandsdyktighet (resistens), til sammenligning har ris ca. 40 000 gener og mais ca. 32 000 gener. I ris og mais er mange færre gener involvert i resistens; respektive bare 341 og 129 gener. Mange gener å velge mellom hos eple med andre ord når det gjelder foredling av epler med motstandsdyktighet mot sykdommer. Foto: Per Arvid Åsen
Mer info om villeple