Vannfugltellerne på grenseelva

mg201605_DSC_7230_cropped.jpg

Norske og russiske vannfugltellere samlet til felles lunsj på Råkoppisaari. Foto: Morten Günther.

Vi er ved Schengens yttergrense i nord. Det er sent i mai og sola har allerede vært oppe en ukes tid. Midt ute på Pasvikelva, like sør for grensestolpe 25 ved Nyrud, ligger en liten båt og venter. Om bord sitter to mann med kikkert og en båtfører. De er ikke grensevakter.

I det klokka passerer ni vinkes det fra russisk side. Grensa er åpen! Båten krysser den usynlige grenselinja med kurs for holmen Vaarlamasaari på østsiden av elva. Det tar ikke mange sekunder. Elva er bare 100 meter bred akkurat her. På elvebredden står representanter for russiske grensevakter, det russiske Grensekommissariatet og Pasvik zapovednik. Velkomsten er hjertelig slik den alltid er når gode venner møtes.

Det er klart for årets første vannfugltelling. De neste åtte timene kan norske og russiske forskere bevege seg fritt over den stengte og ellers så strengt bevoktede grensen. Sammen skal de telle alt av svaner, ender, gjess og andre vannfugler innenfor en strekning på drøyt 10 kilometer fra Hestefoss i sør til Jordanfoss i nord. Tellingen gjennomføres to ganger hver vår med en snau ukes mellomrom. I tillegg telles det to ganger om høsten.

Bilde1_IMG_4620.JPG
Paul Eric Aspholm har registrert fugl på Pasvikelva i tjue år. Foto: NIBIO.

Frokost på elvebredden

Men først er det frokost. Natalia Polikarpova, vitenskapsdirektør ved Pasvik zapovednik ønsker velkommen til bords. Mellom bjørketrærne er det reist et provisorisk langbord. Forskerne forsyner seg med kaffe, te og et rikt utvalg av hjemmelagede piroger. Det sosiale fellesskapet er en viktig del av det bilaterale forskersamarbeidet. Ved frokostbordet utveksles gode historier, felterfaringer og ferske fugleobservasjoner. Samtidig legges planene for dagen.

- Vannfugltellingene i Pasvikelva har pågått i 20 år, forteller forsker Paul Eric Aspholm ved NIBIO Svanhovd. Han har vært med siden starten i 1996 og har tilbragt mange timer i båt på grenseelva. Det er ikke alltid like trivelig. Forsommerværet i Pasvik er mildt sagt ustabilt. Den ene dagen kan vi ha sol, vindstille og 20 varmegrader. Dagen etter kan vi ha vind og sludd, eller «Arktisk pollen» som vi kaller det her oppe.

mg200205_DSCN5701.jpg
Det kan være ganske surt på elva, også i slutten av mai. Dette bildet er tatt under vannfugltellingene i mai 2002. Foto: Morten Günther.

Under tellingene kan grensa krysses fritt

Vannfugltellerne fordeler seg på to båter, en på norsk og en på russisk side. De starter samtidig og beveger seg parallelt sørover fra Hestefoss mot Jordanfoss. Det går ikke fort. Alle vannfugler skal registreres. Underveis møtes båtene noen ganger for å diskutere grensekryssende flokker når flokker av kvinender og toppender svirrer frem og tilbake. Det er viktig å unngå dobbeltregistreringer. Kommunikasjonen foregår på en blanding av engelsk, russisk og norsk – i spedd vitenskapelige navn på artene.

Normalt er det strengt forbudt å krysse den norsk-russiske grensa. Men ikke i dag. Takket være velvillige myndigheter på begge sider og en klausul i grenseavtalen er det mulig å gjennomføre vannfugltellingene som om grensa ikke eksisterte.

- Det hele må planlegges i god tid, forteller Aspholm. Navnene må meldes inn på forhånd. Deltagerne får tillatelse til å krysse grensa mellom gitte klokkeslett og innenfor et avgrenset geografisk område. Grensemyndighetene passer på at alt går riktig for seg.

Bilde6_mg201206_DSC_2713.jpg
Utsikt over Gjøkbukta. Foto: Morten Günther.

Gressender og bisam

- Fire lappfiskender, to brunnakker og en kvinand. Båtfører Egon Sotkajærvi manøvrerer båten forsiktig litt nærmere sivkanten. Til daglig er Egon driftstekniker ved NIBIO Svanhovd, men dagene med vannfugltelling er en kjærkommen avkobling. Mange steder er elva grunn og det kan være krevende å føre båten fram og tilbake mellom sandbankene. Noen års erfaring kommer godt med.

I Gjøkbukta er det spesielt grunt. Enkelte plasser er vannstanden under en halv meter. Da må vannfugltellerne ta årene fatt. Den grunne bukta er perfekt for gressender, som brunnakke og stokkand. Med hodet under vann og stjerten i været, napper de vannplanter, insekter og mark fra bunnen. Flokker på mer enn hundre gressender er ikke uvanlig, spesielt om høsten.

Her finnes også bisamen – beverens lille fetter som egentlig hører hjemme i Nord-Amerika. De karakteristiske hyttene deres stikker opp som høystakker i sivet. Egentlig er det ikke siv, men elvesnelle – en vannplante som i tidligere tider ble tørket og brukt som tilleggsfôr til reinen i området.

– Vi pleier å gå i land ved Peisestua på Noatun, forteller Aspholm. Derfra kan vi telle fuglene med teleskop uten å forstyrre dem. Større flokker må telles mens de ennå ligger på vannet. Hvis de letter mister vi raskt oversikten.

Den karakteristiske Peisestua, med det pyramideformede taket, ble bygget av ornitologen Hans Thomas Lange Schaanning allerede i 1907. Schaanning bodde i Pasvikdalen fra 1902 til 1911, først på russisk side senere på norsk side. Der livnærte han seg på jakt og innsamling av egg og skinn til vitenskapelige formål. Drøyt hundre år senere har ornitologene byttet ut gevær med kikkert…

mg200205_DSCN5329.jpg
Peisestua ved Noatun. Foto: Morten Günther.

Sangsvaner og dvergmåker

I teleskopet åpenbarer det seg flere ulike arter. Stjertender, laksender og krikkender. Mest iøynefallende er en flokk på 65 sangsvaner.

- Det ligger ofte mange svaner her på denne tiden, forklarer Aspholm. Egentlig er vi jo midt i hekketida, men dette er nok ikke-hekkende individer. Kanskje yngre fugler. Vi vet ikke sikkert.

Noen dvergmåker jager nyklekte fjærmygg midt ute på Fjærvannet. Arten ble første gang funnet hekkende i Pasvik i 1999 og er fortsatt en sjeldenhet de fleste steder i landet. Ved første øyekast ligner dvergmåka en liten hettemåke, men den svarte hetten strekker seg lenger ned i nakken. Dessuten har de voksne fuglene gråsvarte vingeundersider.

 – Dvergmåka er den eneste måkearten som nesten utelukkende spiser insekter, forklarer Aspholm. Du finner den aldri ved søppelplasser eller gatekjøkken i de store byene.

Bilde5_mg200406_Mai 776.jpg
Dvergmåker på Pasvikelva. Foto: Morten Günther.

Nordover på Fjærvannet

Fjærvannområdet kjennetegnes ved sine flate holmer, sandbanker og strender med tette bestander av gress og starr. Her finnes også større bestander av takrør og elvesnelle.

Underveis nordover passeres flere gamle vakttårn fra Sovjettiden. Noen av dem er i ferd med å falle fra hverandre. Her finnes også rester etter gamle boplasser. I dag er det imidlertid ikke mange mennesker å se. Den russiske elvebredden inngår i naturreservatet Pasvik zapovednik – et verneområde på 147 km2 som ble opprettet i 1992. I tillegg er området en del av grensesonen. Her får heller ikke russere oppholde seg uten spesiell tillatelse.

Bilde7_mg201106_DSC_3966.jpg
Gammelt sovjetisk utsiktstårn ved Pasvikelva. Foto: Morten Günther.
 

Lærte russisk i hvaltønna

Ved den norske holmen Råkoppisaari, like nord for Lyngmo, tar vannfugltellerne en velfortjent pause. Her nytes medbragte matpakker og kaffe fra termos. Aspholm har trekoppen, laget av en bjørkerotknute, hengende i beltet sammen med Leatherman og kniv. Dette er en del av standardutrustningen. Også når han svømmer rundt på jakt etter elvemuslinger, vannplanter og fisk.

Aspholm er opprinnelig fra Aust-Agder, men har tapt sitt hjerte til Nord-Norge.

- Jeg begynte på Svanhovd høsten 1995, forteller han. De siste tjue årene har jeg hatt hele Barentsregionen som arbeidsfelt – et område som tilsvarer en fjerdedel av Europa. Tidligere jobbet jeg med marin zoologi, bl.a. som daglig leder på «Biologen» - den marinbiologiske stasjonen i Drøbak.

- Som vitenskapelig assistent dro jeg på raid langs kysten av Nord-Norge for å registrere sel og hval. Jeg var også med på hvalfangst noen sesonger. Det var der jeg kom i kontakt med russiske forskere.  Jeg lærte meg det kyrilliske alfabetet – mer eller mindre i tønna på hvalbåten.

- Jobben på Svanhovd ga meg muligheten til å jobbe i et eldorado. Tradisjonell norsk vinter er heller ikke å forakte. De siste ti årene har jeg hatt størst fokus på elvemusling, men jeg er også involvert i prosjekter på overvåking av smågnagere, bisam og brunbjørn.

Bilde14_mg201605_DSC_7306.jpg
Natalia Polikarpova, vitenskapsdirektør ved Pasvik zapovednik. Foto: Morten Günther.

Maliki mir – den lille jordkloden

- Internasjonalt miljøvern er viktig, forteller Aspholm. Dyr, fugl, fisk og insekter ser ingen grenser. Det gjør ikke miljøproblemer og klimautfordringer heller.

Han får støtte fra sin russiske kollega, Natalia Polikarpova:

- De grensekryssende vannfugltellingene er enestående i sitt slag, forteller hun. Det er fantastisk at vi har klart å videreføre dem. Det er viktig med erfaringsutveksling mellom våre to land. Vi kan lære av hverandre.

- Personlig er jeg kjempeglad for å ha fått anledning til å være med på dette. For 15 år siden kunne jeg ikke så mye om fugler. Gjennom samarbeidet har jeg fått ny kunnskap. I tillegg har jeg fått lære spennende mennesker å kjenne. Det er også viktig.

- Vi har fått lære hvordan mennesker lever og arbeider på den andre siden av grensen. Dette har lagt grunnlaget for et godt og fruktbart samarbeid. Fuglene forener oss!

mg201605_DSC_7216_cropped.jpg
Vannfugltellere på Fjærvannet. Foto: Morten Günther.

 

Tiden flyr og det er snart på tide å sette kursen sørover. Returen tar bare 15 minutter. Vel tilbake på Vaarlamasaari gjenstår en kort oppsummering og kvalitetssikring av resultatene. Deretter er dagens innsats over.

Båten glir sakte fra land. Dasvidanya. På gjensyn. Når de norske vannfugltellerne krysser grensen for siste gang er grensen atter stengt. Til neste gang.

mg201605_DSC_7296.jpg
Samling utenfor Bjelkestua på Vaarlamasaari. Foto: Morten Günther.

 

KONTAKTPERSON
Folk i felt

Feltsesongen er viktig for mange av NIBIOs ansatte. I løpet av noen få hektiske dager og uker skal det samles inn store mengder data – fra skogen, fra fjellet, fra åkeren, fra drivhuset, fra frukthagen, fra jorda og fra havet. Data som senere skal analyseres og danne grunnlag for rapporter, kart og vitenskapelige publikasjoner.

Vi har blitt med noen av folka våre ut i felt for å finne ut hva de egentlig holder på med.

 

Vannfugltellingene i Pasvik

Allerede i begynnelsen av forrige århundre beskrev Hans Thomas Lange Schaanning de unike ornitologiske kvalitetene som var knyttet til Fjærvannområdet øverst i Pasvikdalen. Til tross for omfattende vassdragsreguleringer i selve Pasvikelva har elvepartiet ved Fjærvann fortsatt mye av sitt opprinnelige preg, og lokaliteten har derfor fortsatt stor betydning for en rekke arter av vannfugl. Elvestrekningen er tidlig isfri om våren og allerede i mars-april kan de første sangsvanene dukke opp i de åpne råkene.

Vannfuglregistreringene i Pasvik har bekreftet områdets viktige betydning som raste- og hekkeområde for et stort antall våtmarksarter, inkludert flere arter som er oppført på den norske rødlisten.

Vannfuglregistreringene i Pasvik har pågått siden 1996. De blir finansiert av Klima- og miljødepartementet.

 

Pasvik naturreservat

Pasvik naturreservat og Pasvik zapovednik er to naturreservat på grensen mellom Norge og Russland. Den norske delen har siden 1996 hatt status som Ramsar-område, på grunn av sin internasjonale betydning for trekkfugler.

Reservatet ble opprettet i 1992 og 1993. Den norske delen omfatter 19,1 km² herav 4,5 km² vannareal; den russiske delen ca. 147,3 km² herav 26,9 km² vannareal. Reservatet grenser på norsk side til Øvre Pasvik nasjonalpark og Øvre Pasvik landskapsvernområde.

 

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.