Samarbeid kan løse problemer med hjortedyr

– Bedre samarbeid på tvers av administrative grenser må til for at vi i Norge skal kunne forvalte hjortestammen på en bedre måte, sier Erling Meisingset.

Antall hjortevilt i Norge øker, noe som enkelte steder kan føre til konflikter og skader på skog og avlinger i jordbruket. Samtidig utgjør bestandene i dag en viktig kilde til inntekt for grunneiere gjennom salg av viltkjøtt og jakt. 

Hvert år er det imidlertid flere tusen påkjørsler av hjort, elg og rådyr. Dyra følger nemlig faste trekkruter i sine daglige forflytninger etter beite, selv om de må krysse veier. Resultatene fra forskninga viser at hjortens atferd påvirkes lite av veier. Hjorten krysser veier daglig, og de er til lite hinder.

Vinter og fart

Risikoen for påkjørsler øker med fartsgrensen, og den er høyest om vinteren. Særlig er det høy risiko der beitearealer på innmark ligger langs veiene, og dyra må krysse veien for å oppsøke disse. Rydding langs veiskuldra har vist seg å redusere antall påkjørsler.  Om vinteren har man enkelte steder halvert antall påkjørsler ved å rydde skog langs veien.

Store skader

I tillegg til materielle skader, fører påkjørsler hvert år til skade på personer og dyr. I sesongen 2013-2014 ble 3618 rådyr og 689 hjort påkjørt i trafikken (SSB).  Å få ned dette tallet vil spare samfunnet for mye.

Løsningene ligger både lokalt og sentralt, mener forsker Erling Meisingset ved NIBIO. - Min forskning viser at tiltak som skogrydding og nedsetting av fartsgrenser vil redusere antall viltulykker på utsatte strekninger.

Forvaltningen må tilpasse seg hjorten

– Det er et misforhold mellom hjortens arealbruk og størrelsen på forvaltningsenhetene. Dette skaper flere utfordringer til forvaltningen, sier Meisingset, som har skrevet en doktorgrad med tittelen «Hjortens arealbruk og dets implikasjoner for forvaltningen».

– Ved å GPS-merke hjorter har vi fått mye kunnskap om hjortens forflytninger og arealbruk. Vi har sett på hvor stor andel av hjortene som har sesongtrekk mellom vinter- og sommerområder, når de trekker og hvordan de bruker landskapet gjennom året.

Forskerne har også sett på hva og hvilke miljøfaktorer som er avgjørende for dyrenes trekk- og arealbruk. Denne kunnskapen bør legge grunnlaget for forvaltninga av stammene, mener Meisingset.

Mystiske «hopp»

Doktoravhandlingen til Meisingset viser at andelen hjort som trekker til separate sommerområder avhenger av topografi og bestandens tetthet.  De dyra som trekker får en lengre periode med tilgang på ferske planter enn de som blir «hjemme».  Vårtrekket går raskt fra en plass til en annen. Ved hjelp av satellitter ser forskerne at dyra faktisk er på plass før plantene spirer. Vårtrekket kan derfor karakteriseres som et raskt hopp fra vinterområdet til sommerområdet. Hva som setter i gang dette «hoppet» er foreløpig et mysterium. Det er noe av det Meisingset med flere vil se nærmere på i framtida.

Jaktkvotene viktig for regulering

Misforholdet mellom hjortens arealbruk og størrelsen på forvaltningsenhetene gir flere utfordringer til forvaltningen. Forskninga til Meisingset viser at kunnskap om individenes forflytninger er viktig for å avgrense bestander. Ved tildeling av kvoter bør kunnskap om dyras trekk og arealbruk tas i betraktning for å redusere konsekvensene av tette bestander og for å kunne ha et riktig jaktuttak av bestandene.

- Samarbeid på tvers av administrative grenser vil i framtida være avgjørende for hvordan vi lykkes med en bærekraftig forvaltning av hjortedyra, mener Meisingset.

Det viser seg også at risikoen for at et dyr skal bli skutt på innmark endres gjennom jaktsesongen, men at jaktkvotene er viktigere for avskytningen enn jegernes preferanser og atferd.