Rovviltbestandenes betydning for landbruk og matproduksjon

mg201006_DSC_5120_cropped.jpg

Foto: Morten Günther.

Forholdet mellom rovviltbestandene og landbruket er sammensatt. Utfordringene spenner fra bjørneangrep på bikuber til tap av sau på utmarksbeite. På oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet har NIBIO undersøkt hvilken betydning rovviltbestandene har for landbruk og matproduksjon i Norge, og om målene for rovviltforvaltningen nås.

Rovviltforvaltningens målsetting og prioriteringer

Rovviltforvaltningen har en todelt målsetting. Den skal sikre både levedyktige rovviltbestander og bærekraftige beitenæringer.

Rovviltforvaltningen skiller mellom rovdyrprioriterte og beiteprioriterte områder. De rovdyrprioriterte områdene utgjør om lag 55 prosent av Norges landareal.

Innenfor dette området finnes:

  • 53 prosent av de aktive bøndene
  • 60 prosent av jordbruksarealet
  • 30 prosent av alle sauer og lam

Halvparten av arealet som benyttes av samisk reindrift er også prioritert for rovvilt.

Rovviltbestandene har derfor potensielt stor betydning for landbruket.

Innenfor landbruket er det beitenæringene – i vid forstand - som er mest utsatt for rovdyr. Betydningen er størst for sauehold og reindrift, men storfe, birøkt og jaktinntekter blir også berørt.


Viktige funn i rapporten

Saueholdet er i tilbakegang innenfor rovviltområdene. Samtidig øker saueholdet utenfor rovviltområdene, slik at antall dyr på landsbasis er relativt stabilt. Tilbakegangen er størst i områder med flere og større rovdyrarter. Dette gjelder særlig grenseområdene mot Sverige fra Hedmark og nordover. De dyra som er igjen i de mest utsatte områdene beiter i økende grad på innmark på grunn av risikoen forbundet med å slippe beitedyr i utmark.

Drøyt halvparten av landarealet i Norge kan nyttes som utmarksbeite. Andelen er ganske lik innenfor rovdyrprioriterte og beiteprioriterte områder. Utnyttelsesgraden er imidlertid langt lavere innenfor de rovdyrprioriterte områdene (26 prosent utnyttelse), enn i de beiteprioriterte områdene (59 prosent utnyttelse).

Innenfor forvaltningsområdene for bjørn og ulv er utnyttelsen av beiteressursene i utmark svært lav.

Tap av dyr på utmarksbeite har gått ned de siste årene. Årsakene til dette er sammensatt. Saueholdet avvikles i de mest rovdyrbelastede områdene. I de mindre belastede områdene har næringa, med godt resultat, utviklet og iverksatt forebyggende tiltak mot rovvilttap. Disse tiltakene reduserer samtidig antallet beitedager i utmark, slik at beiteressursene blir mindre effektivt utnyttet. Besetninger hjemmehørende i områder med rovdyr blir i økende grad fraktet over lengre avstander og sluppet på utmarksbeite i områder med lavere rovviltbelastning.

En betydelig andel av tapene grunnet rovvilt skjer i nærområdene rundt rovviltsonene. Dette gjelder både for sau og rein. Nærområdene strekker seg typisk 30-50 km utenfor forvaltningsområdene. Avstanden varierer noe, avhengig av rovviltart. Det kan være større behov for forebyggende tiltak i disse nærområdene. 

Med hensyn til ulv er tap av beitedyr også knyttet til avstand fra riksgrensa. Det skyldes ulv som vandrer vestover fra svenske ulverevir. Nærområdene langs vestsiden av forvaltningssonen vil derfor være spesielt utsatt for skadegjørende streifdyr. Det vil være nødvendig med en konsekvent håndheving av sonegrensene for å sikre bærekraftige forhold for beitenæringa i disse områdene.

Noen ganger er rovdyrtapene så store at det er aktuelt å se på alternativ bruk av beiteressursene. Overgang til melkeproduksjon krever store investeringer. Kjøttfeproduksjon er derfor et mer realistisk alternativ. Kalkyler viser imidlertid at det økonomiske resultatet med kjøttfe i de fleste tilfeller vil bli dårligere enn med sau.

Jaktinntekter er en del av inntektsgrunnlaget i landbruket. Det har over flere år vært en jevn nedgang i elgstammen i områder med etablerte ulverevir og i områder hvor det er dokumentert at ulv forårsaker høyt tap av sau. Rovdyrforskningen har slått fast at elg er en viktig del av ulvens diett. Det er derfor overveiende sannsynlig at ulvebestanden er en stedvis viktig årsak til reduksjonen i elgbestanden. Konsekvensen vil være reduserte jaktkvoter og dermed reduserte inntekter for grunneiere med jaktrettigheter i disse områdene.

Birøktnæringa er utsatt for tap til rovvilt ved bjørneangrep på bigårder. Dette gjelder i særlig grad for vandrebigårder (bigårder plassert i utmark i deler av sommerhalvåret) i grenseområdene mot Sverige. Bigårder som ødelegges av bjørn faller utenfor erstatningsordningene og representerer et vesentlig økonomisk tap for birøktere som rammes.

Halvparten av området der det drives samisk reindrift ligger innenfor forvaltningsområdene for rovvilt. Det er også betydelig geografisk sammenfall mellom forvaltningsområdene for rovvilt og områder som reinen utnytter når den er på det mest sårbare. Dette gjelder vårbeitene i kalvingstiden og vinterbeitene som benyttes når fôrtilgangen er på det laveste. Det er behov for mer kunnskap for å avgjøre hvordan rovvilt påvirker arealbruk og utnyttelse av beiteressursene.

Når gras og urter ikke lenger blir høstet av beitedyr, vil det føre til gjengroing. Naturtyper som er avhengige av beiting er ofte artsrike. En regner med at minst 29 prosent av artene på Norsk rødliste 2015 vil være utsatt når beitedyra forsvinner. Når beitebruken opphører i hele regioner må man også regne med å miste det beiteskapte kulturlandskapet med tilhørende biologisk mangfold i disse områdene.

 

KONTAKTPERSON

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.

Publikasjoner

Sammendrag

Den norske rovviltpolitikken har en todelt målsetting om å sikre både levedyktige rovviltbestander og bærekraftige beitenæringer. Disse målene skal oppnås gjennom en geografisk differensiert rovdyrforvaltning. I henhold til siste tilgjengelige versjon av Miljødirektoratets digitale kart over «Forvaltningsområder for rovdyr» (datert 6.9.2012) utgjør forvaltningsområdene for gaupe, jerv, bjørn og ulv om lag 55 % av Norges landareal. Innenfor disse rovviltprioriterte områdene finner man 53 % av de som driver aktivt landbruk i Norge; 60 % av alt jordbruksareal i drift; 30 % av landets sauer og lam; og halvparten av arealet som benyttes av samisk reindrift. Med dette som kontekst skal utredningen på en objektiv måte belyse rovviltbestandenes betydning for utviklingen i landbruket. Utredningen skal også vurdere om tilpassingen av beitenæringen i prioriterte rovviltområder, og tilretteleggingen for beitebruk i prioriterte beiteområder, er gjort på en hensiktsmessig måte.