Lukkede nedbørfelt kan forhindre at vann kommer alle til gode

8540568392_bade84f3e9_k

Vannstanden i Turkanasjøen i Kenya synker dramatisk. Dette skyldes blant annet etableringen av store demninger i den etiopiske delen av elven Omo som står for mesteparten av vanntilførselen til innsjøen. I juni 2018 ble Turkana oppført på UNESCOs liste over truede verdensarvsteder. Foto: International Rivers på Flickr.

I tørkerammede land blir elver demmet opp for å lagre vann til landbruk, byer og industri. Denne praksisen kan by på problemer for mennesker og økosystemer lenger nedstrøms som er helt avhengig av jevn vanntilførsel fra elvene for å overleve.

FNs sjette bærekraftsmål er å oppnå bærekraftig vannforvaltning, tilgang til vann og gode sanitærforhold for hele verdens befolkning innen 2030. Med årets tema for Verdens vanndag 22. mars, «Water for all - leave no one behind», ønsker FN å sikre at marginaliserte personer, grupper, regioner eller land ikke faller utenfor.

Johannes Deelstra fra NIBIO er seniorforsker og agrohydrolog med lang fartstid innen ulike vannprosjekter i inn- og utland. Han forteller at vannmangel er en økende utfordring i land som har knappe vannressurser fra før og som i tillegg utsettes for klimaendringer med lengre tørkeperioder og variasjon i nedbørsmengde og nedbørstidspunkt.

Johannes_rvp
Seniorforsker Johannes Deelstra har jobbet med vann i mange land, deriblant Kenya, Egypt og India. Her inspiserer han en vanningskanal tilknyttet Krishna-bassenget i India. Foto: Ragnar Våga Pedersen.

– I land der vann er en knapp ressurs, blir elver demmet opp for å lagre vann til nærliggende byer, industri og landbruk utenom regnsesongen. Slipper vannet gjennom demningen tilbake til elven, er det vel og bra. Problemet oppstår først hvis det totale vannforbruket i nedbørfeltet er såpass stort at vanntilførselen til elven stanser opp, sier han.

Dette fenomenet kalles «closed river basin» og kan by på store utfordringer.

– Hovedproblemet med slike lukkede nedbørfelt er at det brukes mer vann enn det som er bærekraftig. På grunn av manglende tilførsel, blir vannet i nedbørfeltet rett og slett brukt opp, noe som betyr at elven ikke lenger når havet, enten hele eller deler av året, sier Deelstra.

– Hvis vannet ikke når havet, kan havvann trenge seg innover land, noe som blant annet kan føre til en forsalting av grunnvannet, legger han til.

 

Viktig med innsikt i hvem som bruker vannet

Når et nedbørfelt er i ferd med å gå tom for vann, må vann skaffes til veie på andre måter. Dette kan gjøres ved å avlede vann fra andre nedbørfelt, eller ved å tappe grunnvann.

En annen måte å løse problemet på, er å endre vanningspraksis for landbruksvekstene i de aktuelle områdene. Paradoksalt nok, kan slike tiltak gjøre situasjonen vanskeligere for menneskene som lever nedstrøms.

paddy_rvp
Tradisjonell risdyrking krever mye vann. Før nye risvanningsmetoder iverksettes, er det imidlertid viktig å skaffe seg innsikt i hvem som bruker vannet som går tapt fra opprinnelig dyrkingssystem. Foto: Ragnar Våga Pedersen.

I denne sammenheng kan risdyrking i «paddy» nevnes som et eksempel. Denne tradisjonelle dyrkingsmetoden innebærer at risen blir dyrket med vann på overflaten gjennom store deler av vekstsesongen, noe som kan føre til store vanntap ned mot grunnvannet. Å redusere vannforbruket ved å dyrke ris på en annen måte, for eksempel ved periodisk vanning, vil bety at mindre vann går tapt.

– Poenget her er at det tapte vannet fra tradisjonell dyrking siver ned mot grunnvannet, eller renner tilbake til elven slik at andre brukere nedstrøms kan nyttiggjøre seg det, sier Deelstra.

- Alternative metoder for dyrking av ris som gir mindre vanntap, kan også bety mindre vann for menneskene som faktisk benytter seg av dette «tapte» vannet.

Før nye risvanningsmetoder iverksettes, mener derfor forskeren det er viktig å skaffe seg innsikt i hvem som er brukere av vannet som går tapt fra opprinnelig dyrkingssystem.

- Ved å endre dyrkingspraksis kan man kanskje redusere vanntapet, men det er ikke sikkert dette tapte vannet kan brukes til bedre formål, påpeker han.

8539463105_dfd0ccb9cf_k
Lokale innbyggere ved Turkanasjøen nord i Kenya. Foto: International Rivers på Flickr.

Vannstanden i den kenyanske Turkanasjøen synker

Oppdemning av elver går også utover vannstanden i eventuelle innsjøer elvene renner ut i, noe som kan føre til store utfordringer for både mennesker og økosystemer. Ett eksempel på dette er situasjonen rundt Turkanasjøen, en kenyansk innsjø hvis nordende opprinnelig strakk seg inn i Etiopia. Området er sterkt preget av tørke, et problem som øker i takt med det stadig varmere klimaet.

Fra Etiopia kommer elven Omo som står for rundt 90 prosent av vanntilførselen til Turkanasjøen. I denne elven har det de siste årene blitt bygget store demninger med formål å produsere elektrisitet. Oppstrøms for den største demningen, kalt GIBE III, blir betydelige mengder av vannet lagret for bruk til vanning av jordbruksvekster.

Denne aktiviteten har ført til at Omo lenger nedstrøms i økende grad blir tappet for vann. Tilsvarende har vannstanden i Turkanasjøen sunket og fortsetter å synke i så stor grad at den har trukket seg tilbake. I dag ligger sjøen utelukkende i Kenya.

8539461673_5c2c8f65e0_k
Blant menneskene som lever i området ved Turkanasjøen hersker det stor frykt for at innsjøen vil forsvinne helt. Foto: International Rivers på Flickr.

Vannmangel skaper konflikt

Blant de rundt 300.000 menneskene som lever i området ved Turkanasjøen hersker det stor frykt for at innsjøen vil forsvinne helt. I tillegg til å produsere strøm, er nemlig tanken bak Gibe III i elven Omo å lagre vann til sukkerrør- og bomullsplantasjer. I følge organisasjonen International Rivers er det disse plantasjene som vil ha den største innvirkningen på vannstanden i Turkanasjøen, som i verste fall kan synke 20 meter. Med tanke på at gjennomsnittsdybden i innsjøen ligger på rundt 30 meter, er det mye.

Turkanasjøen er en viktig vannkilde for rundt 300.000 mennesker. Fremtiden deres er høyst usikker på grunn av utbyggingen av Gibe III-demningen i elven Omo og planlagte plantasjer som krever mye vann. I denne filmen får vi et innblikk i deres bekymringer og hvilken betydning innsjøen har for menneskene som lever i området. Video: International Rivers.

 

For befolkningen som bor langs elven Omo sørvest i Etiopia og lever av dyrehold og jordbruk, er det store vannforbruket oppstrøms i elven svært uheldig ettersom det fører til mindre vannføring utenom regnsesongen. Løsningen for mange er dermed å lete etter alternative vannkilder, også på tvers av landegrenser. Dette har skapt stor konflikt og mange har blitt drept, både på kenyansk og etiopisk side.

På grunn av temperaturøkning og tørke, oppstår det konflikt mellom semi-nomadiske folkestammer langs grensen mellom Kenya og Etiopia. Film: Yale School of Forestry.

 

Avsalt havvann og unngå matsvinn

Finnes det måter å forhindre denne typen vannkrise som store deler av verdens befolkning står midt oppi? Det er i hvert fall, så langt det er mulig, viktig å opprettholde naturens egne prosesser for å sikre et minimum av vannføring i vannforekomster. 

For å spare vann i områder allerede tilknyttet lukkede nedbørsfelt, kan én løsning være å dyrke andre, mindre vannkrevende vekster.

– Eventuelt kan man begynne med avsalting av havvannet til husholdningsbruk. Videre kan kloakkvann fra disse husholdningene bli renset og brukt i jordbruket, sier Johannes Deelstra.

Han legger til at våre forbrukervaner også kan være med på å redusere vannforbruket globalt.

– Mye av maten vi spiser og klærne vi bruker her til lands er produsert i land der vann er en stadig knappere ressurs. Vi bør alle være mer bevisste på hva vi kjøper og kaster med tanke på de store mengdene vann som går med i mat- og klesproduksjon, påpeker han.

FNs ernærings- og landbruksorganisasjon, FAO, anslår at mengden mat som av ulike årsaker ikke blir spist, hvert år ligger på rundt 30-40 prosent av det som dyrkes. For å dyrke så mye mat går det med 250 kubikk-kilometer vann, noe som tilsvarer nesten tre ganger så mye vann som det finnes i Genèvesjøen i Sveits.

– Vårt overforbruk av vann kan ikke fortsette særlig mye lengre. Vi må sørge for å ta grep for å stanse det før det er for sent. Slik kan vi alle være med å bidra til at vann kanskje kommer flere til gode, avslutter Johannes Deelstra.

KONTAKTPERSON
Verdens vanndag

Verdens vanndag er en FN-dag som markeres den 22. mars hvert år for å skape oppmerksomhet om mangel på rent drikkevann.

http://www.worldwaterday.org/

Gibe III-demningen i Wolayita, Etiopia. Demningen reduserer vannføringen i elven Omo som står for 90 prosent av vanntilførselen til Turkanasjøen. Ytterligere to demninger, Gibe IV og V er planlagt etablert. Foto: Mimi Abebayehu, CC BY-SA 4.0.
Satellittbilde av Turkanasjøen med grenseinndeling mellom Etiopia i nord og Kenya i sør. På grunn av økte temperaturer og redusert vannføring i elven Omo som renner inn i Turkanasjøen, har det vært en dramatisk reduksjon i vannstand og innsjøen har nå trukket seg tilbake til kenyansk side. Foto: NASA.
Vannmangel går utover sårbare økosystemer så vel som mennesker. Her ser vi noe av fuglelivet ved Nakurusjøen, en kenyansk innsjø som er oppført på verdensarvlisten. Nakurusjøen er en del av Riftdalen og ligger drøyt 150 kilometer nordvest for hovedstaden Nairobi. Foto: Kathrine Torday Gulden.
Mye av maten vi spiser og klærne vi går med blir produsert i land der ferskvann er en stadig knappere ressurs. Hele 70 prosent av det globale vannforbruket går med til landbruk. Ved å være bevisst på hva vi kjøper, spiser og kaster, kan hver og én av oss bidra til å redusere vannforbruket globalt. Video: Kathrine Torday Gulden.

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.