Lappvierbukk - ospebukken som ikke liker osp

S p lapponica Kiruna lateral view

Lappvierbukk (Saperda populnea lapponica). Foto: Henrik Wallin.

Trebukkene i Norden er en av de mest studerte og godt kjente familiene av insekter. Likevel har norske og svenske eksperter nylig beskrevet en ny underart av arten liten ospebukk. Det mest spesielle er at den ikke liker osp.

- Trebukkene er en gruppe insekter som er veldig mye studert, forteller rådgiver Torstein Kvamme ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Helt siden Linné sine dager og starten på den moderne taksonomi, har folk samlet og studert trebukker. Familien har få arter, de fleste er relativt store og er populære samleobjekter. Flere arter har også økonomisk betydning fordi de kan gjøre skade på skog, trær, bygninger og møbler.

- Mange forskere ser nok på denne insektgruppa som et avsluttet kapittel der det ikke er så mye nytt å finne ut. Så sent som i 2009 beskrev vi likevel en ny art, og nå har vi altså beskrevet en ny underart.

- Selv blant godt studerte grupper er det mulig å oppdage nye ting, fortsetter Kvamme. Spesielt hvis man ser på materialet på en ny måte.

 

Liten ospebukk

Liten ospebukk (Saperda populnea) er en sylindrisk, 9-15 mm lang, langstrakt bille med karakteristiske tegninger på oversiden. Billen er mørk, men brungule hår danner karakteristiske flekker på hver av dekkvingene.

Arten er vanlig i store deler av Europa og finnes dessuten i Nord-Afrika, østover gjennom Russland til Sibir og muligens i Nord-Amerika.

Hunnene av den vanlige underarten (Saperda populnea populnea) legger eggene sine i levende greiner eller tynne stammer av osp, andre poppelarter og en del litt større seljearter. Hvert egg plasseres i en hesteskoformet fure som hunnen gnager i barken. Larvene gnager seg etter hvert videre inn i veden der de overvintrer. Etter minimum to år er de ferdig utviklet og de voksne billene klekker.

DSCN1246
Lappvierkratt med angrep av lappvierbukk og beitet av elg. Trysil. Foto: Torstein Kvamme.

Der ingen skulle tro at trebukker kunne bo

- I samlerkretser hadde det lenge versert rykter om at det skulle finnes noen mindre, mørkere ospebukker i fjellnære deler av Fennoskandia. Det fantes indikasjoner både fra Sverige og fra Finland, forteller Torstein Kvamme. Vi visste imidlertid ikke hva slags planter disse billene stammet fra.

Den første som begynte å undersøke dette nærmere var Henrik Wallin ved Naturhistoriska riksmuseet i Stockholm. Etter hvert begynte også Kvamme å interessere seg for saken.

- For noen år siden reiste jeg til Kiruna i Nord-Sverige for å lete etter trebukker. Jeg hadde nemlig hørt at det skulle finnes noen små, mørke eksemplarer i myrområdene like ved flyplassen.

- Det var vel litt flaks involvert, men jeg fant den egentlig med en gang. Trebukken levde på lappvier (Salix lapponum) langt ute i myra - egentlig et ganske fuktig habitat (leveområde) der man ikke skulle forvente å finne trebukker. Senere samme sommer fant jeg noen eksemplarer på en lignende lokalitet i Trysil.

 

Lappvierbukken er kun funnet på lappvier

Den nye underarten har fått navnet lappvierbukk (Saperda populnea lapponica). Så langt er den kun funnet på lappvier i indre og høyereliggende områder i Norge, Sverige, Finland og Russland.

Lappvier er en relativt nordlig busk som i liten grad opptrer i samme habitat som osp. Lappvieren vokser gjerne i fuktige områder og blir vanligvis 50-150 cm høy.

- Vi har også et par andre sølvgrå vierarter i Norge, forteller Kvamme. Så langt har vi imidlertid ikke funnet lappvierbukk på noen av disse. Lappvier har lite bitterstoffer og er kjent for å være ganske mild sammenlignet med andre vierarter. Dette kan kanskje være med å forklare hvorfor lappvierbukken ikke går på de andre artene som ofte kan vokse like i nærheten.

- Vi har ikke funnet noe habitatmessig overlapp mellom de to underartene av liten ospebukk. Selv om de to skulle vise seg å overlappe hverandre geografisk er det ikke sikkert at de møtes. Og hvis de møtes er det ikke sikkert at de kommuniserer med hverandre. Dette vil det være svært vanskelig å finne ut av.

DSCN1395
Henrik Wallin i et lappvierkratt angrepet av lappvierbukk I Trysil. Foto: Torstein Kvamme.

Klassiske metoder kombinert med DNA-studier

Beskrivelsen av den nye underarten er basert på klassiske taksonomiske metoder. Ekspertene har studert forskjeller i morfologi, habitat, levevis og geografisk utbredelse.

- I ettertid er resultatene testet opp mot resultatene av moderne DNA-analyser, forteller Kvamme. Dette takket være et utmerket samarbeid med Johannes Bergsten ved Naturhistoriska riksmuseet i Stockholm.

Dette er de viktigste forskjellene som skiller de to underartene fra hverandre:

  • Morfologi: Lappvierbukken er mindre og mørkere enn den vanlige, såkalte nominatunderarten. I tillegg har den kortere følehorn. Det er også påvist små forskjeller i genitaliene mellom de to formene.
  • Økologi: Den vanlige underarten foretrekker osp som vertstre, mens lappvierbukken utelukkende er funnet på lappvier.
  • Utbredelse: Den vanlige underarten er påvist i kystnære og lavereliggende deler av Fennoskandia. Flest funn er gjort i Sverige og Finland. Lappvierbukken er kun påvist i høyereliggende strøk i innlandet, fra Trysil i sørvest til Kolahalvøya i nordøst. Lappvieren er kjent et stykke østover i Russland, men vi vet foreløpig ikke om lappvierbukken finnes i hele lappvierens utbredelsesområde.

 

Art eller underart?

Forskerne diskuterte lenge om denne nye formen skulle tolkes som en ny art eller en underart.

Det finnes mange ulike artsbegrep og det er stor variasjon i hvordan man tolker og bruker underartsbegrepet. Det er for eksempel langt vanligere å snakke om underarter hos fugler og pattedyr, enn det er hos insekter.

- Det er som regel ikke klare grenser mellom hva som kan regnes som en art og hva som kan regnes som en underart, forteller Kvamme. Dette er i stor grad et tolkningsspørsmål, men det vil alltid være noen kriterier som må være oppfylt.

- Det gjør heller ikke saken enklere at det finnes såkalte kryptiske arter og tvillingarter (siblingarter) som er morfologisk identiske.

Basert på de påviste forskjellene i morfologi, økologi, habitat og utbredelse, samt med bakgrunn i gjennomførte DNA-analyser, er forskernes konklusjon at lappvierbukken inntil videre må regnes som en underart av liten ospebukk.

 

Kan gå mot to arter i fremtiden

Vi kjenner ikke bakgrunnen for at disse to formene har utviklet seg i hver sin retning. Det kan være geografiske årsaker, men det kan også være andre årsaker.

- En underart vil ofte være et mellomstadium på vei mot artsdannelse. Kanskje vil de to underartene utvikle seg til to separate arter en gang i fremtiden, men det er ikke sikkert. Det forutsetter eventuelt at utviklingen av adskillelsen fortsetter og at formene ikke parrer seg ofte med hverandre.

KONTAKTPERSON
15.jpg
Moderne taksonomi

Det var den svenske botanikeren Carl von Linné som på midten av 1700-tallet foreslo den moderne hierarkiske inndelingen av jordas organismer. Evolusjon ved naturlig utvalg var ikke kjent på Linnés tid og arter ble derfor systematisert på bakgrunn av hvor like de var i enkelte utvalgte trekk og egenskaper.

I dag vet vi at likheten mellom grupper av arter skyldes deres felles evolusjonære historie.

Carl von Linné regnes som den moderne taksonomiens far.

Kilde: www.snl.no

Vedbukker i slekten Saperda

Slekten Saperda omfatter drøyt 40 arter av sylindriske, 8-30 mm lange biller med lange antenner. I Norden finnes i dag fem arter, i tillegg til en art man antar har forsvunnet. Flere arter har karakteristiske fargetegninger. Mange arter er knyttet til osp, poppel og vier. I Sibir finnes også en art som lever på bartrær.

Saperda popunea lapponica Kiruna male.jpg
Lappvierbukk (Saperda populnea lapponica). Hann fra Kiruna, Sverige. Foto: Henrik Wallin.
Saperda popunea lapponica Kiruna female.jpg
Lappvierbukk (Saperda populnea lapponica). Hunn fra Kiruna, Sverige. Foto: Henrik Wallin.

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.