Kultivering av ørreten i Pasvikelva påvirker bestandens genetiske stabilitet

ørret_3_2021-11-30_cropped

Forvaltningsmyndighetene trenger mer kunnskap om vassdraget som helhet for å gjøre gode beslutninger blant annet i forhold til kultivering og utsetting av ørret i Pasvikelva. Foto: Juho Vuolteenaho

I den sterkt regulerte grenseelva mellom Norge og Russland har det lokale kraftselskapet drevet kultivering av ørretbestanden i flere tiår. Nå jobber de sammen med ulike aktører for å gjøre dette arbeidet mer bærekraftig. Målet er å sikre genetisk stabilitet i tillegg til gode bestandsstørrelser.

Pasvikelva strekker seg drøyt 140 kilometer nordover fra Enaresjøen i Finland til utløpet ved Kirkenes. Elva har alltid vært svært fiskerik, men i perioden 1956-1978 ble vassdraget regulert. De fleste fossene og strykene forsvant, og mange av de naturlige gyte- og oppvekstområdene for ørret ble ødelagt. Likevel er det fortsatt mye stor ørret i vassdraget.

– Siden vannkraftutbyggingen har det lokale kraftselskapet, Pasvik Kraft, vært forpliktet til å sette ut ørret i Pasvikelva. Dette har bidratt til å opprettholde gode tettheter av storvokst fisk, forteller NIBIO-forsker Cornelya Klütsch.

– Fiskene som settes ut er gjerne 4-5 år gamle og de har en lengde på minimum 25 cm.

I gjennomsnitt er det satt ut 5000 fisk per år, og fordi den naturlige reproduksjonen har vært forholdsvis lav, har det ført til en stadig høyere andel av oppdrettsfisk i elva. I dag regner man med at ørretbestanden i den norsk-russiske delen av Pasvikelva trolig består av om lag 10-30 % villfisk og 70-90 % oppdrettsfisk.

 

Norsk-russisk samarbeid og folkeforskning gir ny innsikt

I et norsk-russisk samarbeidsprosjekt har fagfolk fra NIBIO, UiT Norges arktiske universitet og russiske Pasvik Zapovednik, forsøkt å finne ut hvordan kultiveringsarbeidet i grensevassdraget påvirker ørretbestandens sammensetning. Arbeidet har dratt stor fordel av engasjementet til de mange fiskerne som årlig besøker Pasvikelva og leverer inn prøver av sine fangster til forskning.

For å avdekke hvordan utsettingen over tid har innvirket på ørretstammen, har forskerne sammenholdt genetiske og morfologiske data (målinger av lengde og vekt) fra hele 593 ørreter i ulike deler av Pasvikelva, i perioden 2001 til 2018. Basert på studier av finner og skjell, ble samtlige prøver først karakterisert som enten villfisk eller oppdrettsfisk. Deretter ble den genetiske diversiteten til de to gruppene studert nærmere.

– Resultatene av våre undersøkelser viser at den årlige utsettingen av fisk har hatt stor effekt på ørretbestandens genetiske sammensetning, forteller Klütsch.

– Vi fant at settefisk fra tidligere tider hadde en lavere genetisk diversitet og et høyere genetisk slektskap mellom individene enn det man finner både hos villfisk og hos dagens settefisk. Tidligere tiders settefisk var jevnt over mindre av størrelse enn villfisken, og viste klare tegn på at individenes opphav kunne spores tilbake til et begrenset antall foreldre. I løpet av de 17 årene vi studerte, forsvant det flere genetiske grupperinger av settefisk fra vassdraget. Disse hadde tilsynelatende så liten suksess med reproduksjon at de rett og slett døde ut.    

 

Kultiveringsmetoden endret på 1990-tallet

Når mange fisk stammer fra samme foreldre synker den genetiske variasjonen svært raskt. Tidligere var denne effekten svært påfallende hos settefisken i Pasvikelva.

– Dette er en av årsakene til at kultiveringsmetodene har endret seg over tid, forteller Klütsch. Tidligere brukte man samme stamfisk i flere år, men en gang på 1990-tallet tok man i bruk mer moderne avlsmetoder der stamfisken ble byttet ut hvert år.

– Moderne avlsprogrammer er bedre enn tradisjonelle avlsprogrammer, men i praksis viser det seg likevel at det ofte er komplisert å få til et avlsprogram som støtter opp om den naturlige genetiske diversiteten i et vassdrag. Dette krever mye detaljkunnskap om blant annet naturlig rekruttering, slik at man finner den rette balansen mellom rekruttering og utsetting. I tillegg krever det at man bruker flere foreldre i avl enn det man ofte gjør i praksis.  

– I Pasvikvassdraget ser vi at kultiveringsarbeidet har blitt bedre over tid, men heller ikke den kultiveringsmetoden som praktiseres i dag er tilstrekkelig for å forhindre morfologiske endringer og tap av genetisk mangfold, forteller Klütsch.

 

Hvilke alternative strategier finnes?

En alternativ strategi kunne være å slutte med utsetting av fisk, men fordi gyte- og oppvekstområdene i elva ikke er tilstrekkelig restaurert ville dette trolig føre til at ørretbestanden ble kraftig redusert.

Et bedre alternativ ville være å undersøke stamfiskens genetiske sammensetning før den settes i produksjon. Da ville man avdekke om man kultiverer villfisk eller fisk som allerede er kultivert. Med andre ord; man ville se om foreldrene var villfisk eller oppdrettsfisk.

– Stamfisken er i alle år blitt hentet fra en helt bestemt del av Pasvikelva, forteller Klütsch. Dette er et paradoks fordi vi nå ser at det er denne delen av elva som har lavest andel av villfisk. I realiteten viser det seg at man i lengre tid har avlet på en blanding av kultivert fisk og villfisk, noe som har bidratt til å påskynde tapet av genetisk diversitet.

– Det ville trolig være bedre å hente ut stamfisk fra ulike deler av elva, men vi har også en annen utfordring, nemlig at ørreten veldig raskt tilpasser seg lokale forhold og betingelser. Når avkommet settes ut et annet sted enn der foreldrene var fanget, risikerer man at de nyutsatte fiskene er dårligere tilpasset enn de fiskene som finnes der allerede.

Det er heller ikke et alternativ å hente ut stamfisk fra hver enkelt sone, for deretter å sette ut avkommet i samme sone. Kraftverkene langs elva fungerer som barrierer og hindrer genetisk utveksling mellom ulike deler av elva. Et av målene med kultiveringsarbeidet er å motvirke disse negative effektene av vannkraftreguleringen.

 

Ingen enkle løsninger – behov for mer kunnskap

– Det finnes nok ingen enkel løsning på dette kompliserte problemet, forteller Klütsch. Likevel kan det være aktuelt å øke antall stamfisk hvert år. Det vil føre til at fisken som settes ut får «flere foreldre» og at den genetiske diversiteten øker.

– Dette er imidlertid en avveiing, forteller Klütsch. Vi vil jo også legge til rette for å øke naturlig rekruttering så mye som mulig.

Statsforvalteren, Pasvik Kraft AS og FeFo har nylig satt i gang et prosjekt som skal bidra til å finne ut hvor i elva det fortsatt skjer naturlig reproduksjon og hvordan man kan styrke denne. Det ultimate målet er en sterk og levedyktig storørretstamme i Pasvikelva som rekrutterer tilstrekkelig på naturlig vis.

– Dette er essensielt arbeid, ettersom forvaltningsmyndighetene trenger kunnskap om vassdraget som helhet for å gjøre gode beslutninger blant annet i forhold til kultivering og utsetting av ørret. I tillegg vet vi at det foregår naturlig reproduksjon i sideelvene. Kanskje er den genetiske variasjonen større her? I så fall er det svært viktig at disse blir tatt ordentlig vare på.

Dette er spørsmål som forskerne vil prøve å finne svar på i årene som kommer.

 

Viktig å sikre genetisk variasjon

– I møte med klimaendringene er det viktig å ta vare på så mye genetisk variasjon som mulig. Jo større variasjonen er, jo større er sjansen for at ørretbestanden skal klare å tilpasse seg høyere vanntemperatur og endrede levevilkår.

I fremtiden håper forskerne at det kommer på plass restaureringsprosjekter som gjør at ørreten i større grad kan reprodusere naturlig i elva. Det optimale hadde vært om man i framtiden kunne gå helt bort i fra klekkeriprodusert fisk.

– I mellomtiden må vi sørge for at kultivering og utsetting av fisk foregår på en forsvarlig og mest mulig bærekraftig måte, avslutter Klütsch.

KONTAKTPERSON
14.jpg
Fakta om Pasvikelva

Grensevassdraget Pasvikelva strekker seg drøyt 140 kilometer nordover fra Enaresjøen i Finland til utløpet ved Kirkenes. Elva har alltid vært svært fiskerik og det lokale fisket utgjorde en viktig ressurs både for samene og de første finske innvandrerne. I tillegg til ørret har Pasvikelva gode bestander av bl.a. sik, abbor, gjedde og harr.

Tidligere tiders vannkraftutbygging har gjort at Pasvikelva i dag er fullstendig regulert. Hele sju kraftverk ble etablert i perioden 1956-1978 (to norske og fem russiske). De fleste fossene og strykene forsvant, og mange av de naturlige gyte- og oppvekstområdene for ørret ble ødelagt. Likevel er det fortsatt mye ørret i vassdraget.

ørret_2_2021-11-30.jpg
Ørret i Pasvikelva. Foto: Juho Vuolteenaho
mg201806_2018-06-05 10.51.46.jpg
Forskere fra NIBIO Svanhovd og Pasvik zapovednik samarbeider om feltarbeid på Pasvikelva. Foto: Morten Günther
2021-09-07 10.13.40.jpg
I tillegg til ørret har Pasvikelva gode bestander av bl.a. sik, abbor, gjedde og harr. Foto: Morten Günther

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.