Flaskehalser for økt matproduksjon

bilde1_heine schjølberg_cropped

Det er et mål om å øke nasjonal matproduksjon i Norge. Men er vi i stand til å nå målet? Foto: Heine Schjølberg.

Økt matproduksjon basert på norske ressurser er en kjent målsetting i norsk landbrukspolitikk. Men er vi i stand til å innfri målet?

I Gjemnes kommune i Møre og Romsdal har næringa selv tatt tak i utfordringen. Siden år 2000 har kommunen hatt en nedgang i antall søkere om produksjonstilskudd, antall drøvtyggere, produksjon av både kjøtt og melk, samt jordbruksarealer i drift.

Nå har Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget i kommunen inngått et samarbeid med Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Målsettingen er en årlig økning på 1 % i jordbruksbasert matproduksjon de neste 20 årene. Ved å ta studien ned på kommunalt nivå, kan forskningen kanskje lettere identifisere flaskehalser for økt matproduksjon på nasjonalt nivå.

- Vi har sett på tre viktige satsingsområder for å nå målet om økt matproduksjon. Det er tilgjengelige produksjonsarealer, rekruttering til bondeyrket og gode driftsbygninger og maskiner, sier rådgiver Rose Bergslid, NIBIO.

 

Begrenset tilgang til dyrka jord

I en spørreundersøkelse gjennomført av NIBIO blant søkere av produksjonstilskudd i kommunen, svarte 52 % av bøndene at tilgangen til areal er en begrensende faktor for å kunne øke produksjonen. Dette til tross for at jordbruksarealer på nesten 1000 dekar har gått ut av drift siden år 2000.

- Undersøkelsen viser tydelig at det er ulik satsingsvilje i de mange ulike bygdene i kommunen. I enkelte bygder hvor mange bønder ønsker å satse, blir det kamp om jorda. I andre bygder er det liten satsingsvilje og konsekvensen blir at dyrkajord går ut av drift og gror igjen, forklarer Bergslid.

I tillegg opplever mange at avlingene har gått ned. Dette forklares med blant annet jordpakking, lite fornying av enga, mangelfull drenering m.m.

Bilde2_Rose Bergslid.jpg
I noen områder er det konkurranse om jorda, i andre gror jordene igjen. Den varierte tilgangen til dyrka jord er en begrensende faktor for økt matproduksjon. Foto: Rose Bergslid.

De unge uteblir

Som i Norge for øvrig, har man også i Gjemnes kommune hatt en nedgang i rekrutteringen av unge bønder. I undersøkelsen fra NIBIO ble bøndene spurt hvordan de ser for seg driftsutviklinga på gården i løpet av de neste ti årene. 35 % mente drifta ville være uendret, 38 % mente de ville redusere eller legge ned, mens 27 % så for seg at de ville øke driftsomfanget.

- Det betyr at for å nå målet om økt matproduksjon i kommunen, må de som ser for seg økning klare å ta over produksjonen til de som legger ned eller reduserer, i tillegg til 1 % økning for de som ser for seg uendret drift, sier Bergslid.

- Når vi ser at de som satser og de som slutter ofte ikke bor i samme bygd skjønner vi at dette vanskelig vil la seg gjøre. Det er grenser for hvor langt det lønner seg for bonden å kjøre etter jord.

bilde3_heine schjølberg.jpg
Manglende rekruttering av unge bønder er både en lokal og en nasjonal utfordring. Foto: Heine Schjølberg.

Gode driftsbygninger må også oppdateres

- I Gjemnes ser vi at litt over en tredjedel av bøndene vil redusere eller legge ned. Det til tross for at et flertall av disse har god standard på driftsbygninger og maskinpark. Det er en god investering for kommune og samfunn å jobbe for videre drift av gårder med godt velholdte driftsapparat.

Det nasjonale kravet om at alle melkekyr skal stå i løsdriftsfjøs innen 2024, byr på en del utfordringer. Det medfører betydelige investeringer i en kommune som Gjemnes, hvor et flertall har fjøs med bås.

- Dersom kravet om løsdrift ikke åpner for dispensasjoner, risikerer man at disse melkebøndene presses ut av næringa enten de er klare for det eller ikke, sier Bergslid.

Bilde4_Rose Bergslid.jpg
Kravet om ombygging til løsdriftsfjøs kan medføre at mange melkebønder legger ned. Til tross for at de har gode driftsbygninger, vil overgangen fra båsfjøs til løsdrift bli for økonomisk belastende. Foto: Rose Bergslid.

Man må ta tak i utfordringene for å nå målet

- Det er et stort potensiale for økt matproduksjon og verdiskaping i Gjemnes kommune. Men for at man skal nå målet må man ta tak i utfordringene.

De tre satsingsområdene produksjonsareal, rekruttering og driftsapparat, krever økt fokus i tiden som kommer.

- Helt konkret viser prosjektet i Gjemnes at dersom målet om økt matproduksjon skal nås, er det noen punkter vi må ta tak i, forteller Bergslid.

- For det første må vi bruke ressursene våre i både innmark og utmark. For det andre må agronomien bedres og avlingene økes, og her viser undersøkelsen at avlingspotensialet er stort. For det tredje må vi jobbe for å beholde, eller helst øke antall bønder i bygdene rundt om i Norge. Hvor mange bønder vi trenger vil selvsagt variere mellom ulike bygder og ulike driftsforhold, men vi trenger et visst antall bønder for å klare å drive jorda på en god måte. Til sist har undersøkelsen vist at en stor andel av bøndene ikke har noen til å overta bruket. Det må derfor jobbes for at disse gardene kommer på salg i istedenfor at de legges ned.

- Dette bør være noe kommuner, lokale bygdelag, ulike rådgivings- og forskningsinstitusjoner kan konkretisere og jobbe videre med, foreslår hun.

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.