90 år med forskningshistorie

DSC_2165_cropped

Forskerne Vibeke Lind og Inger Hansen har jobbet på Tjøtta siden midt på 1990-tallet. De har vært med på å forme Tjøttas nyere forskningshistorie. Foto: Liv Jorunn Hind

Tjøtta er ei lita bygd med rundt 250 innbyggere på Helgelandskysten. Her har det vært et levende forskningsmiljø i over 90 år. Til å begynne med hadde man fokus på saueavl, men i dag ledes store internasjonale prosjekter innen ulike fagfelt fra denne lille bygda.

Tjøtta er en jernaldergård med sterk tilknytning til norgeshistorien. Her finnes gravfelt fra romertiden, folkevandringstida, yngre jernalder og vikingtiden.

Under vikingtiden var Tjøttagodset et maktsenter på kysten. Her bodde skalden Øyvind Finnson Skaldespille og sønnen hans, Hårek fra Tjøtta. Hårek ble kjent da han var med på å lede bondehæren under Slaget på Stiklestad i 1030.

900 år senere kjøpte Staten Tjøtta på tvangsauksjon. Hensikten var å bruke gården som saueavlsgård.

mg200907_DSC_7852.jpg
Ved Tjøtta kirke står det en minnebauta over Øyvind Finnson Skaldespille. Foto: Morten Günther

Fra saueavl til teknologisk husdyrbruk

– Da saueavlsgården ble etablert i 1930 flyttet det inn 295 dyr av rasene sutherland og sjeviot. Siden den gang har det vært mange forskjellige saueraser innom gården, og det ble forsket på ulike krysninger, opp mot 10 ulike krysninger i året, forteller husdyrforsker i NIBIO, Vibeke Lind.

De ulike krysningene ble målt, veid og vurdert etter alle kunstens regler, og alle data ble sirlig nedført i journalene som fremdeles er å finne på NIBIO Tjøtta. Det gir spennende lesning for en husdyrforsker. For eksempel kan man tydelig lese om spælsauens utvikling fra den første kom til gården i 1938, til i dag. Den gang veide ei søye rundt 30 kg, sammenlignet med 70-80 kg i dag.

– I perioden fra 1930-1975 ble det solgt over enn 4000 livdyr fra gården på Tjøtta. 4000 avlsdyr er mye, nesten 90 dyr hvert år. Dette var et viktig bidrag for det nordnorske landbruket, sier Lind.

I dag er selve gårdsdriften på Tjøtta forpaktet bort, men det kjøres store husdyrforsøk i forsøksavdelingene i fjøset og dyrkingsforsøk på innmarka.

– Vi leder i dag flere store, internasjonale prosjekter fra Tjøtta. Men selv med internasjonalt samarbeid, jobber vi hele tiden for å gjøre forskningen relevant for bonden. Målet er at forskningen skal bidra direkte til en bedre hverdag for bonden, poengterer Lind.

– Framover vil det bli stadig mer interessant å se på teknologiske løsninger i landbruket, blant annet på bruk av droner. For eksempel skal vi allerede neste år bruke droner for å måle klimagassutslipp fra dyr på beite.

nibio_0317_Foto_Therese Jægtvik.jpg
Forskningssauene på Tjøtta gård er vant til en litt annerledes hverdag. På ryggen har hver sau en avlang gassbeholder som er festet med seler rundt kroppen. Gassbeholderen samler opp klimagasser som slippes ut når sauen puster og raper. Foto: Therese Jægtvik

Kulturlandskapets verdier oppdages

For 90 år siden ble alle ressurser i inn- og utmark benyttet, og kulturlandskapet var en del av hverdagslandskapet. Her på kysten var det fiskerbonden som holdt kulturlandskapet i hevd. Nå er disse landskapstypene regnet som kritisk trua i «Norsk rødliste for naturtyper», mye som en følge av at arealer enten har blitt brakklagt eller intensivert. Det kan oppleves som at disse endringene går sakte, men over tid er endringene store og mangfoldet forsvinner skremmende raskt.

– Selv om kulturlandskapet er det eldste jordbrukslandskapet vi har, er forskningen på og forvaltning av kulturlandskapet svært ung, forteller kulturlandskapsforsker i NIBIO, Annette Bär.

– På begynnelsen av 1960-tallet var det ikke noe forvaltningsmessig skille mellom natur- og kulturlandskap. Naturen skulle tas vare på gjennom å begrense menneskelig ferdsel. Det fikk naturligvis en svært negativ konsekvens for kulturlandskapene, som oppstod nettopp som en følge av menneskelig påvirkning.

– Først på 1980-tallet fikk man øynene opp for verdiene i kulturlandskapet. Og på begynnelsen av 1990-tallet kom den første registreringen av verdifulle kulturlandskap. Da ble Tjøtta registrert som et verdifullt landskap, både i forhold til kultur- og naturverdier knyttet til menneskelig ekstensiv aktivitet.

Bilde 3_Kystlynghei Lyngsviing Lurekalven_Liv Guri Velle.jpg
Lyngbrenning i kystlynghei er viktig for å ivareta kulturlandskapet.  Forskerne på NIBIO Tjøtta kjører jevnlig lyngbrenningskurs for å bidra til at kunnskapen føres videre til nye generasjoner. Foto: Liv Guri Velle

Ung forskning på kulturlandskap

Den første kulturlandskapsforskeren ble ansatt på forsøksstasjonen på Tjøtta i 1999. Med den geografiske plasseringen rett i øyriket på Helgelandskysten, var det naturlig å se på bruken av beitedyr på øyene. Siden den gang har forskermiljøet vokst, og i dag leder Tjøtta prosjektet ASO - en fullskala nasjonal arealrepresentativ overvåking av semi-naturlig eng.

– I arbeidet med kulturlandskap er det viktig å synliggjøre at vi ikke bare driver med museal forvaltning av et landskap, men at kulturlandskapene har verdier som vi har stor nytte av, sier Bär.

Med den store nedgangen av kulturlandskapstyper, har FN erklært 2021-2030 som tiåret for naturrestaurering. Men vi har allerede mistet så mye av disse landskapstypene at det ikke lenger er nok å ta vare på de få frimerkene som er igjen. I et nytt forskningsprosjekt skal forskerne derfor både se på hvordan man kan restaurere kulturlandskapstypen seminaturlig eng, men også hvordan vi kan skape nye habitater med lignende funksjoner. Hensikten er blant annet å gi nye leveområder for pollinatorer.

– Vi vil ta i bruk blomsterrike veikanter, pollinatorstriper i jordbrukslandskap eller i byparker. Vi tester ut regionale frøblandinger for å se hvilke blandinger som tiltrekker seg størst mangfold av insekter over lengst mulig periode av vekstsesongen. I år er det også for første gang mulig å kjøpe egen frøblanding fra Alstahaug på Felleskjøpet, forteller Bär.

22.09.2014_167DSC_1693.JPG
Fra NIBIO Tjøtta ledes mange reinprosjekter. Blant annet vil man finne løsninger for å få ned det store antallet påkjørsler av rein langs vei og jernbane. Foto: Pål Thorvaldsen

Beitedrift med rovvilt som fremmedart

Utover 1900-tallet ble beitenæringa tilpasset en tid med lite rovdyr i norsk natur.

– På 1800-tallet var rovdyrbestandene i Norge langt større enn i dag, og de utgjorde en stor trussel for husdyra. Ingen vet nøyaktig hvor mange rovdyr det var, men tidligere anslag fra blant annet jaktstatistikk, tyder på at det var rundt 2500-3000 av hver av de store norske rovdyra – altså ulv, bjørn, jerv og gaupe, forteller husdyrforsker i NIBIO, Inger Hansen.

– Som en konsekvens av at rovdyra tok mye husdyr og jaktbart vilt, fikk vi i 1845 en jaktlov som sa at rovdyra skulle utryddes fra norsk natur. Det greide vi nesten med skuddpremie på bjørn, ulv jerv, gaupe og kongeørn, og utover 1900-tallet var det nesten ikke rovdyr igjen. Slik var det fram til på 1990-tallet, da rovdyrbestandene igjen begynte å øke.

I nesten 100 år var det med andre relativt gode tider for husdyra i utmarka. Og både driftsmetode og husdyravl tilpasset seg de rådende forhold.

– I dag er rovdyrstammene vernet, og forvaltes etter en tosidig målsetting om å sikre levedyktige bestander av rovvilt samtidig som man ivaretar beitenæringenes interesser, forteller Hansen.

Hva har dette med forskningsstasjonen på Tjøtta å gjøre? Herfra ledes Norsk viltskadesenter – et nasjonalt kompetansenettverk for konfliktområdene knyttet til blant annet rovvilt og beitenæringene.

Hansen er leder for viltskadesenteret, og har i en årrekke forsket på ulike forebyggende tiltak for å begrense tap av sau og rein til rovvilt. De mest effektive tiltakene er de som skiller rovdyr og beitedyr i tid og rom. Koblingen mot tiden som statens saueavlsgård er heller ikke uvesentlig, med forskning på antipredatoratferd hos ulike saueraser. Best i test er Gammelnorsk sau.

– Framover blir det særlig viktig å se nærmere på hvordan vi kan få ned de store tapstallene i randsonen til forvaltningsområdene for rovdyr. For i dette grenselandet mellom rovdyrprioriterte og beiteprioriterte områder, mister vi rundt 70 % av alle kalver og lam som tas av rovvilt i Nordland, og 36 % av alle sauer som tas av rovvilt i Norge, forteller Hansen. 

DSC_2157_cropped.jpg
Nils Vagstad, administrerende direktør i NIBIO, er opptatt av betydningen NIBIOs regionale tilstedeværelse har for framtidens matsikkerhet. Foto: Liv Jorunn Hind

Distriktslandbruket Norge

Nils Vagstad, administrerende direktør i NIBIO, er opptatt av betydningen NIBIOs regionale tilstedeværelse har for framtidens matsikkerhet.

– Den regionale strukturen kommer til å bli stadig viktigere framover – ikke bare for NIBIO, men for hele samfunnet, sier Vagstad.

Norge kommer svært godt ut sammenlignet med de fleste land i verden når det gjelder sikker mattilgang for framtiden. Det betyr at vi har et særlig ansvar for å ikke bare leve på andres produksjon, men å bidra ved å utnytte ressursene og det potensiale vi har i hele landet. Og NIBIO skal være seg ansvaret bevisst.

– Som kunnskapsinstitusjon skal NIBIO bidra til bærekraftig matproduksjon med god landbruksstruktur i hele landet. Det betyr en helhetlig og tverrfaglig forståelse av et bærekraftig landbruk. Det finnes ikke noe som er viktigere enn å sikre at vi har tilgang til mat i framtiden. For å oppnå det må vi sørge for at det er noen som kan og vil produsere denne maten ute i distriktslandbruket Norge, sier Vagstad. 

Fylkesråden for plan og næring ved Nordland fylkeskommune, Linda Helen Haukeland, er også opptatt av Tjøttas betydning for distriktslandbruket.

– Forskningsstasjonen på Tjøtta har hjulpet landbruket i Nordland i over 90 år. Det står det respekt av. Det å ha et slikt kunnskapsmiljø i regionen vår har vært veldig viktig for landbruket, men også for annen utvikling i regionen, avslutter fylkesråden.

KONTAKTPERSON
IMG_0230.JPG
Donebilde av Tjøtta gård. Det røde kontorbygget til NIBIO Tjøtta, var tidligere sauefjøset på sauavlsgården. Foto: Thomas Holm Carlsen
Om NIBIO Tjøtta
Fra saueavlsgård til forskningssenter

I 1930 kjøpte Staten gården Tjøtta for å bruke den som saueavlsgård for Nord-Norge. Tjøtta hadde status som stamsædgård fra 1947 til 1974.

Arbeidet medvirket sterkt til at man fikk steigarsauen, en sauerase som har vist seg å være svært godt egnet i Nord-Norge. Tjøtta har drevet med ulike forsøk, blant annet sauekryssinger, fôring-, klippe- og beiteforsøk, avdråttskontroll og avkomstgransking. Dessuten har forskerne undersøkt lønnsomheten i saueholdet.

I samarbeid med andre institusjoner kom man tidlig i gang med en rekke sortsforsøk på planter, og Tjøtta fikk etter hvert i oppgave å drive stamsædavl av potet, korn og engfrø, særlig rettet mot Nord-Norge. Innenfor stamsædavlen gikk arbeidet ut på å velge ut friske planter i de respektive sortene.

Utover på 1980-tallet ble aktiviteten rettet mot en voksende distriktsnæring – oppdrett av laks. En tid hadde stasjonen eget førsøksanlegg, men dette ble senere skilt ut som aksjeselskap og etter en tid flyttet til Dønna. Da rovdyrene som følge av fredning ble et problem i jordbruket, satte Tjøtta i gang kartlegging og forsøk for å redusere tap av husdyr på beite. Aktiviteten på området har etter hvert økt i omfang, og Tjøtta har i dag rollen som nasjonalt viltskadesenter.

Midt på 1990-tallet sto 11 nye driftsbygninger for sau og storfe ferdig i et omfangsrikt driftstun. Etterspørsel etter førsøk på området endret seg imidlertid raskt. Rundt årtusenskiftet ble gården forpaktet bort, men avtalen sikrer at jordareal, buskap og driftsbygningen kan benyttes til forsøk når det måtte være behov.

Tjøttas faglige aktivitet er i dag mangesidig. Den omfatter kulturlandskapsspørsmål, beiting, økologisk landbruk, småskala matproduksjon, matkulturstudier og reiselivsrelaterte prosjekt.

Tjøtta ble en del av Statens forsøksstasjoner for landbruk (SFL) i 1975, Planteforsk i 1995, Bioforsk i 2006, og NIBIO i 2015.

 

Kilde: Skarstad, H. J 2010. Landsvernplan for Bioforsk, Bioforsk FOKUS (4).

DSC_0406.JPG
Fra Tjøtta ledes NIBIOs bidrag til ett av Norges største registreringssamarbeid i norsk natur, Natur i Norge (NiN). Foto: Paul Aakerøy
DSC_0570.JPG
Forskerne har undersøkt hvilke frøblandinger som gir best avling og kvalitet i den langvarige enga. Foto: Liv Jorunn Hind
Liv Jorunn Hind_THC_cropped.jpg
Helt tilbake i vikingetiden var ærfuglen en viktig kilde til egg og dun. Men bestanden går nedover. Forskere på Tjøtta merker ea for å få mer kunnskap om denne kulturhistoriske anda. Foto: Thomas Holm Carlsen
IMG_1369_fixed.jpg
Enkelte år er forsker Ievina Sturite bekymret for hvordan plantene i forsøksfeltet hennes på Tjøtta vil klare seg gjennom vinteren. Dette er problemstillinger bønder rundt om vil kjenne seg igjen i. Foto: Liv Jorunn Hind
DSC_2189_cropped.jpg
Norsk pelssau er den siste rasen som har kommet til Tjøtta gård. For øvrig huser gården Norsk kvit sau, Gammelnorsk sau og Spælsau. Foto: Liv Jorunn Hind
COLOURBOX9040356.jpg
I neste 100 år var ulven så godt som fraværende fra norske skoger. Nå er den på vei tilbake, og beitenæringa må tilpasse seg til nye driftsforhold. Foto: www.colourbox.com
Thomas Holm Carlsen_rev.jpg
Et lite lam og en søye som passer dårlig på, kan bli en dødelig kombinasjon når rødreven lurer. Foto: Thomas Holm Carlsen
DSC_2091_cropped.jpg
Linda Helen Haukeland er fylkesråd for plan og næring ved Nordland fylkeskommune. Hun sier det å ha et slikt kunnskapsmiljø i regionen har vært veldig viktig for landbruket, men også for annen utvikling i regionen. Foto: Liv Jorunn Hind

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.