Ivar Hovland

Rådgiver

(+47) 468 53 771
ivar.hovland@nibio.no

Sted
Oslo

Besøksadresse
Schweigaards gate 34E, 0191 Oslo

Sammendrag

Formålet med denne handboka er å samle data som er relevante når en arbeider med kalkyler, planlegging og økonomisk rådgivning i landbruket på ett sted.

Sammendrag

Formålet med denne handboka er å samle data som er relevante når en arbeider med kalkyler, planlegging og økonomisk rådgivning i landbruket på ett sted. Håndboka blir ikke lenger trykket, men legges fritt tilgjengelig på nett. Kalkyledelen blir i tillegg lagt ut under «tjenester» på nibio.no. Derved kan den enkelte enklere sette opp kalkylen med egne forutsetninger. Boka er inndelt i hovedkapitlene planlegging, landbruk generelt, jordbruk, hagebruk, skogbruk, økologisk landbruk og statistikk. Hovedkapitlene er videre inndelt i underkapitler. Inndelingen er forsøkt gjennomført slik oppsettet er, men det kan være tilfeller der det en søker etter ligger i andre underkapitler. Et eksempel kan være «husdyrbruk », hvor det kan være aktuelt å søke i andre underkapitler som for eksempel arbeidsforbruk, priser eller kalkyler. Boka utgis hvert år for å ha oppdatert informasjon om priser, tilskuddsordninger og kalkyler. Mye av stoffet er konsentrert og forenklet. Er det behov for informasjon på mer detaljert nivå, vil mer utfyllende faglitteratur kunne gi svar. I tillegg kan de institusjoner eller organisasjoner som er oppgitt som kilder kontaktes for opplysninger om datamaterialet. NIBIO utgir også hefter med dekningsbidragskalkyler for ulike produksjoner i ulike områder av landet. Etter behov arrangerer NIBIO i tillegg egne kurs i analyse og planlegging.

Til dokument

Sammendrag

I denne rapporten er verdi på varige eiendeler i pelsdyrholdet beregnet i 2017 og i 2024, se kapittel 3. Ved å benytte saldoavskrivning er verdi på varige driftsmidler i 2024 beregnet til å ligge på rundt 124 til 148 millioner kroner. Beregningene er basert på en rekke kilder og er ikke sjekket med ligningsdata. Det er knyttet usikkerhet til beregningene. I tillegg til å beregne verdi på varige eiendeler i pelsdyrholdet er foretaksøkonomiske kalkyler beregnet i kapittel 4. Markedssituasjonen i pelsdyrholdet i dag er blant annet preget av høyere fôrpriser og noe lavere skinnpriser, i tillegg til politiske signaler om en styrt avvikling av pelsdyrholdet.

Til dokument

Sammendrag

Flere studier har avdekket store forskjeller i lønnsomhet mellom gårdsbruk. Usikkerhet knyttet til indre og ytre faktorer i gårdsdrifta gir en kompleks og skiftende beslutningsprosess som krever tilgang til mange informasjonskilder. At det er også variasjon på bruk med samme produksjon og like ressurser er en indikasjon på at indre faktorene som kan påvirkes av bonden er viktige for det økonomiske resultatet. Selv om bønder kan ha svært forskjellige mål for virksomheten, er det rimelig å anta at det er forbedringsmuligheter på de fleste brukene. Det er derfor viktig å prøve å avdekke årsakene til den store variasjonen i økonomisk prestasjon i primærlandbruket. I dette prosjektet har vi undersøkt hvordan lønnsomhet varierer mellom gårdsbruk i det enkelte år og på enkeltbruk mellom år. Vi har sett på forskjeller mellom driftsformer, regioner og bruksstørrelser. Hensikten med dette har vært å identifisere de variablene som synes å ha størst betydning for variasjon i lønnsomhet, og i hvilken grad dette er faktorer som kan påvirkes av den enkelte bonde. Prosjektet er gjennomført som en kvantitativ undersøkelse av datamaterialet fra driftsgranskingene i perioden 2010 – 2014, med driftsformene melk, sau og korn. I tillegg har vi undersøkt variasjonen innen bruk mellom år, gjennom en panelstudie av de brukene som var med i samtlige år i 2010 – 2014. Vi har brukt driftsoverskudd per enhet som resultatmål i prosjektet, fordi det mulig å sammenligne bruk fra hele landet med ulike størrelser og produksjonsvilkår. Datamaterialet ble undersøkt med hjelp av beskrivende statistikk. Det ble også utført en regresjonsanalyse på melkebrukene for å kunne si noen om hvordan ulike faktorer påvirker lønnsomheten. Vi har sett på variasjon og spredning i driftsoverskudd i forhold til produksjonsstørrelse for hver av de tre driftsformene i 2014. Alle brukene ble deretter delt i tre grupper ut fra oppnådd resultat i hvert enkelt år i perioden 2010 – 2014, der vi sammenligner resultatene for den beste tredelen med den tredelen med svakest lønnsomhet.

Til dokument

Sammendrag

Denne rapporten gjør en evaluering av avgiftssystemet for plantevernmidler. Flere underliggende problemstillinger blir analysert og diskutert, blant annet fastsettelse av NAD, resistensutvikling, preparat med flere virksomme stoffer og beisemidler. Våre konklusjoner er at avgiftssystemet er at der bruker har flere alternative preparat fungerer avgiften i stor grad etter sin hensikt. Til tross for lav priselastisitet er avgifts-systemet viktig for å motivere til lavere forbruk og bruk av alternative bekjempelses-metoder.

Sammendrag

Lønnsomheten ved grøfting bør vurderes ut fra et helhetssyn der kostnadene måles mot høyere avling, bedre driftsmessige forhold og økt fleksibilitet i bruken av jorda. Anleggets forventede levetid og rentenivå betyr også mye for lønnsomheten ved grøfting.

Sammendrag

Formålet med undersøkelsen var å belyse ulike forhold ved pelsdyrfarmere som har sluttet i næringa. Det er i notatet også gjort en vurdering av arbeidsforbruket i pelsdyrholdet og en opptelling av ulike selskapsformer blant dagens pelsdyrfarmere. Første del av undersøkelsen ble gjennomført ved telefonintervjuer. Ved vurderingen av arbeidsforbruket har en benyttet flere kilder. Selskapsformen ble funnet ved søk i Brønnøysundregistret. Nesten halvparten av de som har avviklet pelsdyrholdet oppga «Nye forskrifter» som én av årsakene til at de sluttet, mens rundt en fjerdedel oppga «Dårlig lønnsomhet». Nesten 80 prosent av foretakene mottok tilskudd til annen landbruksnæring mens de ennå hadde pelsdyr. Over halvparten av de som sluttet var i alderen 40 til 60 år. Av de som driver med pelsdyr i dag, er 95 prosent organisert som enkeltpersonforetak. Sysselsettingen på pelsdyrfarmen er vanskelig å fastslå eksakt fordi tall fra ulike kilder ikke er entydige. I notatet er det konkludert med at antall årsverk ligger i området 300–350.

Sammendrag

Drenering og avling  Rapporten sammenfatter eksisterende kunnskap når det gjelder dreneringskostnader, og positive og negative virkninger av jordbruksdrenering, både på bruksnivå og på samfunnsnivå. Den foretaksøkonomiske gevinsten av grøfting på bruksnivå er anslått, basert på avlingstall fra tidligere forskning, til dels fra svært gamle forsøk.  Undersøkelser fra 1980-tallet viste at ca 2/3 av jorda i Norge har et naturgitt behov for drenering, mens 1/3 er selvdrenert og dermed ikke har behov for grøfting. I 2010 omfattet Landbrukstellingen et spørsmål om dreneringsbehov og det angis at ca 10 % av den dyrka jorda vurderes som dårlig drenert.  Hovedgrunnene til grøfting er ønske om høyere avling, og driftsmessige forhold knyttet til jordarbeiding og transport ved å øke kjørbarheten på jorda. Avlingsøkningene som er vurdert i dette prosjektet baserer seg på tilgjengelig litteratur, i hovedsak fra norske kilder. Det er lite nyere data på dette området og datagrunnlaget er forholdsvis gammelt. Undersøkelsene er hovedsakelig gjort for å finne den optimale grøfteintensitet.  Forsøk viser generelt bedre avlingseffekt av grøfting for korn sammenlignet med dreneringsforsøk på eng. Eldre kornforsøk viser at en kan få en økning i avling på 25-30 kilo vårkorn ved halvering av grøfteavstanden, helt ned til 4 meter. Virkningen av tidligere jordarbeiding og såing er en stor del av denne gevinsten. Svensk forskning antyder en avlingsøkning i korn på ca 10 prosent ved halvering av grøfteavstand. En norsk spørreundersøkelse viste en avlingsøkning på 90 kg korn/daa når grøftetilstanden forbedres fra «Dårlig» til «Svært god», mens en forbedring fra «Brukbar» til «Svært god» økte avlingen med 66 kg/daa. Effekten av grøfting på avling skyldes for en stor del at jordarbeiding og såing er mulig på et tidligere tidspunkt på våren. Forsøkene er utført for å belyse avlingseffekt ved nygrøfting av tidligere ugrøftet jord. I praksis vil det i de fleste tilfeller være snakk om nygrøfting av tidligere grøftet jord. På slik jord kan en ha delvis fungerende grøftesystem, og avlingsgevinsten kan ikke vurderes ut fra disse forsøkene.  Avlingsgevinsten vil også variere med hvilke vekster som dyrkes og klimaforhold på stedet. Det er generelt mindre dreneringsbehov på arealer med eng, fordi tidlig våronn ikke er avgjørende for avlingen. Forsøkene viser ingen stor avlingsøkning ved intensiv grøfting av eng, men eldre norske forsøk viser en avlingsøkning på 20-25% ved minsking av grøfteavstand fra 30 til 10 meter. Et enkelt forsøk viser derimot at det i tørre år kan være lavere avling på grøftet sammenlignet med ugrøftet jord.  Driftsmetodene og kornsortene har endret seg siden disse avlingsregistreringene ble gjort for ca 30 år siden og mer. Det er sannsynlig at dagens gras- og kornsorter har større potensial til å utnytte gode år og god dreneringstilstand, slik at avlingsgevinsten blir større. Det har også vært en utvikling mot større og tyngre maskiner, som krever bedre bæreevne på jorda enn tidligere. I tillegg er effektivitetskravene skjerpet, slik at en gardbruker må drive større arealer enn tidligere, og vanskelig kan makte driftsstans på grunn av våte forhold. Dette kan også gi økte pakkingsskader, som over tid vil øke behovet for tettere grøfting.  Grøfteøkonomi på bruksnivå  Grøftebehovet vurderes ut fra økonomisk lønnsomhet for den enkelte bedrift. Fordeler en oppnår må holdes opp mot de kostnadene tiltaket medfører. Slik sett kan en si at den riktige grøftetilstand er den som er mest økonomisk lønnsom på lengre sikt for den enkelte bonde.  Fordelene ved grøfting omfatter økte inntekter som følge av avlingsøkning og dessuten bedre lagelighet for kjøring, som fører til større fleksibilitet i jordarbeidingstidspunkt, bedre jordstruktur, tidligere såtid og ofte som følge av dette økt avling. Tørrere jord gir mindre pakkingsskader dypt i profilet, noe som kan være nærmest uopprettelig. I tillegg kan dårlig drenering gi driftsavbrudd, ventetid, og dette kan dermed gi overinvesteringer i maskinpark for å bedre flyteevne og få mer trekkraft.  Kostnadene ved grøfting varierer mye med de naturlige forholdene på bruket. Investeringskostnader, rentenivå og beregnet levetid for grøftene virker sterkt inn kostnadene ved grøfting og dermed indirekte på den meravling en må oppnå for å kunne forsvare nygrøfting fra et foretaksøkonomisk perspektiv. Med gode forhold slik at en kan bruke enkel grøfteteknikk med Rådahlshjul, og i tillegg lave renter og lang levetid for grøftingen (50 år), vil det være behov for en meravling på under 50 kg/daa for å kunne betale grøftingen.  En slik avlingsøkning vil kunne opnås på en stor del av den dårlig drenerte jorda. Med skuffegraver øker kostnadene mye, og dermed kravet til meravling. For grasproduksjon må en tilsvarende avlingsøkning være på 78 FEm/daa med de laveste grøftekostnadene, og 122 FEm/daa med kostnader som er vanlige med skuffegraver under lette forhold. Ved vanskelige graveforhold kan kostnadene bli langt høyere. Beregningene baserer seg på systematisk grøfting.  I mange tilfeller, kanskje særlig i grovforområdene, er det mer aktuelt med usystematisk grøfting for å drenere de våteste områdene, og for å avskjære vannet i skråninger. Slike lokale tiltak kan ha virkning også for resten av jordet. Prisen pr dekar kan derfor bli lavere for området sett under ett.  For en så langsiktig investering som grøfting vil grøfteaktiviteten i mange tilfeller ikke gjenspeile lønnsomheten direkte. Beregninger som inkluderer grøftetilskudd vil medføre at kravet til meravling minker. Likevel har andre forhold, som anleggets forventede levetid og rentenivå større betydning for lønnsomheten ved grøfting enn et grøftetilskudd på for eksempel 1000 kr/daa. Nedgangen i grøfteaktivitet etter at tilskuddene falt bort er markant, men den store nedgangen kan også relateres til andre forhold enn økonomi. Bakgrunnen kan blant annet være den store omleggingen til mer leiejord som har skjedd fra 1980-tallet til i dag. En del jord leies kortsiktig uten kontrakt. Etter dagens regelverk gjeldende fra 1.juli 2009, skal jordleiekontraktene nå gjelde for en periode på minimum 10 år. Grøfting er en langsiktig investering, som sjeldent svarer seg på kort sikt. I tillegg varierer nedbørmengdene mye mellom år, og jord som enkelte år er for våt, kan være tilfredsstillende grøftet andre år. Manglende grøfting kan også skyldes kunnskapsmangel eller kapitalmangel. Kanskje er der også fremdeles en psykologisk virkning av de tidligere grøftetilskuddene, der brukerne venter på at denne ordningen skal reetableres.  Samfunnsøkonomiske vurderinger  God drenering har klare samfunnsmessige fordeler, med en stabil og høy matproduksjon på arealer i drift. Det er et mål med en høy matproduksjon i Norge, og tilfredsstillende drenering er en forutsetning for dette. Dette sikrer en høy selvforsyning, og kan spare naturområder fra oppdyrking, selv med en økende befolkning. God dreneringstilstand gir lengre vekstsesong for korndyrking, og dette kan øke de begrensede arealene en har for korndyrking i Norge.  Med sterkt varierende nedbør over år vil dårlig drenering kunne gi sterk avlingssvikt enkelte år. Dette kan gjelde veldig våte somre og høster, særlig når det gjelder korn og grønnsaker. For varig eng kan isbrann være et større problem på dårlig drenert jord, noe som kan gi stor avlingsskade i enkeltår med spesielle forhold. Sterkt varierende avling mellom år er et stort problem for bonden. I tillegg kan dette gi grunnlag for erstatning i forhold til avlingsskade eller naturskade.  Miljøeffekter  Grøfting har også en rekke miljøeffekter. Det er et viktig tiltak mot jordpakking, fordi jordpakking forekommer ved kjøring og jordarbeiding på jord med for høyt vanninnhold. Jordpakking har uheldige konsekvenser i form av økt overflateavrenning, erosjon, næringsstofftap og lystgassutslipp, i tillegg til dårlige forhold for plantevekst.  Grøfting påvirker hydrologien gjennom at jordas kapasitet til å lagre vann øker, ettersom drenerbart porevolum tømmes raskere og jordstrukturen ofte blir bedre (mindre pakkingsskader og gjenslemming av overflata). Mengden overflateavrenning reduseres. Totalt avrenningsvolum kan enten øke eller reduseres. Jo større grøfteintensitet, jo høyere blir totalt avrenningsvolum og maksimal avrenningsintensitet. Under norske forhold er det få undersøkelser som sier noe om hvordan grøfting virker på erosjon og tap av næringsstoffer og plantevernmidler til vann og vassdrag. Data fra Norge forteller oss at grøftene kan være en viktig transportvei for både partikler og næringsstoffer, men det er lite informasjon om hva grøfteintensiteten har å si. Undersøkelser fra utlandet tyder på at grøfting kan være et effektivt tiltak mot både erosjon, fosfortap og tap av plantevernmidler, men det fins også motstridende resultater. Mer udiskutabelt er det at grøfting øker nitrogentapene. Nitrogentapene øker med økende grøfteintensitet.  Grøfting påvirker også utslipp av drivhusgassene karbondioksid, metan og lystgass til atmosfæren. Dette ser ut til å være best dokumentert på organisk jord. Grøfting av organisk jord medfører reduserte metanutslipp, men sterk økning i utslipp av karbondioksid og lystgass. En annen negativ effekt er myrsynking, grunnet setning og nedbryting av organisk materiale. I Norge har man nylig satt i gang målinger av lystgassutslipp ved ulik dreneringsgrad på mineraljord. Både ved korndyrking på østlandet og ved grasdyrking på Vestlandet er det dokumentert høyere lystgassutslipp på dårlig drenert jord enn på utilstrekkelig og moderat godt drenert jord. Ved grasdyrking på Vestlandet er det også målt til dels høye metanutslipp på vassjuk jord.  I henhold til klimascenarioene vil det bli endringer i klimaet i Norge, som kan få betydning for grøftebehovet. Det forventes høyere totalnedbør, samtidig som det skal forekomme flere nedbørepisoder med høy intensitet samt at intensitet skal øke. Dette kan gi større problemer med erosjon og næringsstoffavrenning, og vanskeligere våronn og innhøsting. På den annen side er det forventet høyere temperaturer, som kan bedre grunnlaget for landbruksproduksjon, og øke mulighetene for å dyrke vekster med større avkastning. For å kunne utnytte potensialet og hindre negative konsekvenser av disse endringene, vil tilfredsstillende grøfting være en viktig faktor.  

Sammendrag

På oppdrag fra Landkreditt har Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) gjennomført en gjeldsundersøkelse på basis av driftsgranskingene for 2008. Formålet med undersøkelsen er å se på gjeldsforhold og driftskreditt i landbruket og utvikling over tid. Det er også lagt vekt på å vise hvilke markedsandeler de forskjellige banktypene innehar, og hvilke betingelser de yter overfor landbruket som kundegruppe. Landkreditt har finansiert undersøkelsen. Driftsgranskingsmaterialet for 2008 omfattet i alt 861 bruk fordelt over hele landet. Av disse brukene hadde 825 bruk registrert driftskredittkonto, 758 bruk hadde ett eller flere langsiktige lån. Gjeldsprosent er høyest i Nord-Norge (56 %) og Rogaland/Agder (53 %). Samlet gjeld for brukerne har økt mye i gjennomsnitt fra 1996 til 2006. De tre siste årene har gjeldsprosenten vært omtrent uendret rundt 45 prosent. Markedsandelene for de ulike bankene varierer både med tanke på regioner, størrelsesgrupper og driftsformer. For Landkreditt er situasjonen følgende: • Regioner. Høyest andel på Østlandet med vel 20 prosent både når en ser på gjeld på driftskreditt og langsiktig lån. • Driftsform. Landkreditt størst blant bruk med korn og korn/svin og lavest blant bruk med sau. • Brukstørrelse. Landkreditts andel øker med størrelse på brukene fra 5,7 prosent for de minste til 16,0 prosent for de største. • Kredittramme. Landkreditt har økende markedsandel med økende kredittramme på driftskreditt. Den stiger fra 3 prosent for bruk med kredittramme under kr 50 000 til 41 prosent for de med kredittramme over kr 500 000. […]

Sammendrag

På oppdrag fra Dyrevernalliansen og Dyrebeskyttelsen i Norge har Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) gjennomført en undersøkelse av pelsdyrnæringen. Undersøkelsen er i hovedsak basert på data fra produksjonstilskuddsstatistikken per 1/1- 2007. Det er foretatt geografisk inndeling etter fylker. Beregningene viser at samlet arbeidsforbruk hos pelsdyroppdretterne tilsvarer i overkant av 580 årsverk. Tilsvarende beregninger for 1999 ga i overkant av 650 årsverk. Uten reduksjonen i arbeidsforbruket per minktispe ville antall årsverk ha vært omtrent det samme som i 1999 fordi antall minktisper ble mer enn fordoblet fra 1999 til 2007. Antall årsverk knyttet til produksjonen av reveskinn er nedadgående, siden 1999 har antall årsverk blitt redusert med rundt 90. Når det gjelder offentlig budsjettstøtte til pelsdyrnæringa, utgjorde støtte til pelsdyrfôrlag og pelsdyrfôr mest med 23,2 mill kroner i 2007. Refusjon av avløserutgifter er av NILF beregnet til å utgjøre 14,5 mill. kroner. Fra Innovasjon Norge har det blitt bevilget investeringstilskudd med 2,64 mill. kroner årlig som gjennomsnitt for perioden 2003-2007.

Sammendrag

På oppdrag fra Landkreditt har Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) gjennomført en gjeldsundersøkelse på basis av driftsgranskingene for 2006. Driftsgranskingsmaterialet for 2006 omfattet i alt 912 bruk fordelt over hele landet. Av disse brukene hadde 839 bruk registrert driftskredittkonto, 847 bruk hadde ett eller flere langsiktige lån. Gjeldsprosent er høyest i Agder og Rogaland (52,8 %) og Nord-Norge (52,7 %). Samlet gjeld for brukerne har økt mye i gjennomsnitt de siste årene, det samme har gjeldsprosenten. Gjennomsnittlig langsiktig gjeld er høyest Agder og Rogaland med kr 1,45 mill. per bruk og lavest på Vestlandet med kr 0,95 mill. I gjennomsnitt for hele driftsgranskingsmaterialet økte gjeldsprosenten med 10,4 prosentpoeng fra 1996 til 2006. Markedsandelene for de ulike bankene varierer både med tanke på regioner, størrelsesgrupper og driftsformer. For Landkreditt er situasjonen følgende: • Regioner. Høyest andel på Østlandet med vel 20 prosent både når en ser på gjeld på driftskreditt og langsiktig lån. • Driftsform. Landkreditt størst blant bruk med korn og svin. • Brukstørrelse. Landkreditts andel øker med størrelse på brukene fra 3,5 prosent for de minste til 19,6 prosent for de største. • Alder. Landkreditt overrepresentert i gruppene 35-55 år, og underrepresentert i den yngste gruppen. • Kredittramme. Kunder i Landkreditt utnytter 76 prosent av innvilget kredittramme på driftskredittkonto. Østlandsbøndene har høyest utnyttingsgrad av kredittrammen. […]

Sammendrag

På oppdrag fra Landkreditt har Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) gjennomført en undersøkelse på driftskredittkonto på basis av driftsgranskingene for 2004. Driftsgranskingsmaterialet for 2004 omfattet i alt 947 bruk fordelt over hele landet. Av disse brukene hadde 732 bruk registrert driftskredittkonto med kredittramme. I denne undersøkelsen er det registrert data fra i alt 909 bruk. Markedsandelene for de ulike bankene varierer både med tanke på regioner, størrelsesgrupper og driftsformer. For Landkreditt er situasjonen følgende: • Regioner. Høyest andel på Vestlandet med 20 % når en ser på gjeld på driftskredittkontoen. Når en ser på antall bruk har Landkreditt den høyeste andelen på Østlandet med 11,8 %. • Driftsform. Høyest andel for bruk med korn, med 11,3 % når en ser på antall bruk. Lavest andel for bruk med melk og storfekjøttproduksjon med 5,2 %. • Kredittramme. Landkreditt har den høyeste markedsandelen på bruk med kredittramme over 500 000, med 26,3 %. Lavest andel i gruppen med kredittramme fra 50– 100 000 med 2 %. Landkreditts markedsandel er i denne undersøkelsen beregnet til 14,0 % når en ser på gjeld på driftskredittkontoen. Andelen er 7,9 % av antall bruk. Det har også skjedd endringer i løpet av året 2004. Andelen til Landkreditt har økt med 13 % av gjeld på driftskreditt, mens alle de andre banktypene har redusert sine andeler. Det er høyest gjeldsprosent i Nord-Norge og i Rogaland og Agder. Det er ingen sammenheng mellom størrelse på samlet gjeld og driftskreditt. Størrelsen på driftskreditt øker med størrelsen på brukene. Det er noe lavere driftskreditt for de eldste brukerne. Markedsrenten har vært på et historisk lavt nivå i 2004. Renteundersøkelsen på driftskreditt viser at det er stor forskjell i rentenivå mellom Landkreditt og de andre banktypene. Dette gjelder både oppgitt rente fra kontoutskrift og beregnet rente. Forskjellen er på 1,2 prosentpoeng for lånerente og 1,6 prosentpoeng for innskuddsrente. Det er stor forskjell i kostnader ved bruk av driftskreditt mellom Landkreditt og de andre banktypene. Gjennomsnittsbruket kan spare 3 000–4 000 kr ved å bruke rimeligste alternativ i forhold til det dyreste. Det er stor variasjon mellom banktypene med tanke på kostnader ved driftskreditt. Enda større forskjellene mellom enkeltbanker. Produktene fra bankene er nokså ulike og vanskelige å sammenligne, men det er mye å spare ved å bruke det rimeligste alternativet.

Sammendrag

På oppdrag fra Landkreditt har Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) gjennomført en gjeldsundersøkelse på basis av driftsgranskingene for 1999. I 1999 omfattet statistikken i alt 970 bruk med jordbruksdrift. Av disse ble 850 bruk registrert med langsiktig gjeld. Landkreditts markedsandel for rentebærende utlån til landbruket i 1999 viser stor variasjon: regionalt, fra 33,8 % på Østlandets flatbygder til 3-4 % i Nord-Norge og på Vestlandet utenom Jæren etter bruksstørrelse, der Landkreditts markedsandel stort sett øker med økende bruksstørrelse etter driftsform, med lavest andel for bruk med sau og melk og sau i kombinasjon og høyest for bruk med korn og korn og svin i kombinasjon etter alder, der Landkreditt er overrepresentert i aldersgruppa 45-55 år og underrepresentert i gruppa 35-45 år. [...]

Sammendrag

På oppdrag fra Dyrebeskyttelsen i Norge har Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) gjennomført en undersøkelse for å belyse peldyrnæringens distriktsmessige betydning. Undersøkelsen er i hovedsak basert på sysselsettingsdata fra SSBs Jordbrukstelling 1999. Det er foretatt geografisk inndeling etter fylker, de såkalte "virkeområdene for distriktspolitiske virkemidler", samt sett på utvalgte kommuner der pelsdyrnæringen er av relativt stor betydning. Beregningene viser at samlet arbeidsforbruk hos pelsdyroppdretterne tilsvarer i overkant av 650 årsverk. Tallene er beregnet for det økonomiske bunnåret 1999, og må sies å være minimumstall. I denne næringen er det store svingninger i lønnsomheten og en tilsvarende beregning for 1996 ville ha gitt rundt 1050 årsverk. I tillegg har man sysselsettingen i forbindelse med fôrkjøkken som utgjør 110-150 årsverk. Produksjonen av reveskinn er i stor grad lokalisert til utpregede distriktskommuner hvor jordbruket er den dominerende næringa. Mesteparten av minkskinnproduksjonen foregår imidlertid på Jæren. Generelt kan man likevel si at over 70 pst av sysselsettingen i pelsdyrholdet er knyttet til "distriktene". Pelsdyrhold drives som regel i kombinasjon med jordbruk, og rundt 80 prosent av arbeidsinnsatsen besørges av menn.

Sammendrag

This report focuses on agriculture and its impacts in rural areas. Agriculture is an important activity in the Norwegian periphery, directly and indirectly. A deregulation of agriculture will most probably have negative impacts on agricultural production and employment. This, in turn, will have negative impacts on other sectors. Since agriculture is overrepresented in the periphery, and there are few alternative sources of employment, reduced activity in agricultural can lead to increased centralisation. This can be a problem since the relatively low population densities already imply a danger of depopulation in the periphery. Some motivations for regulating agriculture are based on the sector's importance in the periphery. Regulations are also motivated by other facts. It is very difficult to distinguish precisely between rurality and other motivations. However, part of the motivation is agricultural production itself, or aims that can be deducted from production. Distribution of income is an example of this. From a theoretical point of view, subsidies should, in order to be as efficient as possible, be directed directly towards the problems they are meant to cure. If the aim for granting agricultural support is rural development and not agricultural production, then it is better to grant subsidies that do not depend upon production. Rural development (RD) can be thought of as complementary to agricultural production (AP): (*) RD = f(AP), f'(AP) > 0 This means that you get more RD if AP increases, and less RD if AP decreases. By subsidising AP, you will automatically get more RD. The function (*) does not, however, say anything about the efficiency of subsiding AP for gaining RD, compared to using the same amount of subsidies directly at gaining RD. The function does not describe whether subsidies that are production dependent are preferable to non-production subsidies from a rural development point of view. Using the function (*) and the fact that the secondary effects of reducing agricultural subsidies may be substantial in the peripheries, one may argue, however, that agriculture is important and that agricultural production is an essential industry for rural development. We would also like to underline the fact that agricultural has several non-food impacts and that multifunctionality is much more than rural development. It is especially difficult to distinguish between «rural development» and «cultural landscape». The relationship between them should probably be discussed further.

Sammendrag

This report was written in connection with the preparations of the Norwegian authorities for the new round of WTO negotiations on further liberalization of world trade. The report surveys the natural conditions in Australia, France, New Zealand, Norway and the USA, and studies their influence on agriculture, e.g., on farm size, farmland distribution, types of production and production costs. However, it is not easy to limit the analysis to merely the natural conditions for farming, since a number of other political, legal, economic, historic and cultural factors also determine the conditions for agriculture in a country. The report includes agroclimatic data such as length of growing-season, temperature sums, mean temperatures and mean precipitation. Not surprisingly, the climate in Australia and New Zealand is significantly different from the climate in Norway. In these two countries, low temperatures are not a major growth-limiting factor, as they are in (parts of) France, Norway and the USA. Especially in Australia, growth is mainly limited by too high temperatures, excessive radiation, evaporation and lack of rainfall. [...]

Sammendrag

Formålet med undersøkinga har vore å analysere utviklinga i kostnader på mjølkeproduksjonsbruk dei siste 25 åra. Ein tok sikte på å analysere to problemstillingar nærare, utvikling i totale kostnader pr. produkteining og kostnadsstrukturen. For båe områda ville ein sjå om der var nokon skilnad i utvikling mellom bruk med varierande produksjonsomfang og mellom bruk frå ulike geografiske område. Materialet som er nytta i denne analysa, er driftsgranskingane i jord- og skogbruk utarbeid av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF). Den grunnleggjande metoden som er brukt er multippel regresjonsanalyse. For gjennomsnittsbruket med 12-13 kyr og ein mjølkeleveranse på 75 000 kg i året, auka einingskostnadene frå 7,50 kr/kg i 1972 til 10,34 kr/kg i 1980. Deretter var det relativt stabilt fram til 1990, men i 1996 hadde kostnadene vorte redusert med 1,30 kr/kg til 9,14 kr/kg sidan 1985. Det er kraftfôr- og kapitalkostnadene som har vorte redusert mest med hhv. 0,73 og 0,54 kr/kg mjølk. Desse to delkostnader er dei to viktigaste etter arbeidskostnadene. Skilnaden i einingskostnader mellom store og små bruk har auka i løpet av perioden. I 1972 var kostnaden 8,48 kr/kg på bruk med ein mjølkeleveranse på 50 000 kg, medan kostnaden for bruk med 100 000 kg i leveranse var 6,97 kr/kg, eller 17,8 % lågare. I 1996 hadde kostnadene på dei minste bruka stige til 11,13 kr/kg, medan tilsvarande tal for det største bruket var 8,04 kr/kg. Einingskostnadene på dei største bruka var no 27,8 % lågare enn på dei minste. I 1972 var arbeidskostnadene viktigaste årsak til skilnader, medan det i 1996 ser ut til å vere skalafordeler ved fleire kostnadsarter. I heile perioden har kostnadene vore høgast i Nord-Norge, i 1996 var skilnaden til Flatbygdene 0,72 kr/kg, trass i at arbeidskostnadene var 0,44 kr/kg lågare. Kraftfôrkostnadene har alltid vore høgast i Nord-Norge, i 1996 var dei 0,49 kr/kg høgare enn på Austlandet.

Sammendrag

Interessen for selvrekrutterende kjøttproduksjon har økt kraftig i de seinere årene. Antall ammekyr har steget fra ca. 8 000 i 1991 til 23 800 i 1996, og antallet forventes å øke ytterligere. Vanskeligheter for spesialiserte kjøttprodusenter med å skaffe nok kalver, utnyttelse av ledige ressurser som bygninger, naturlige beiter og halm, dårligere lønnsomhet i kornproduksjonen og forholdsvis gode markedsutsikter for kjøtt av kjøttfe er alle forhold som stimulerer til økt selvrekrutterende kjøttproduksjon. Formålet med denne undersøkelsen har vært å klarlegge økonomien i selvrekrutterende kjøttproduksjon. Vi har sett nærmere på nødvendig innsats av kapital, arbeidsbehov, avdrått, fôringsopplegg og andre forhold som er viktige for det økonomiske resultatet. Videre har vi forsøkt å finne optimale produksjonsopplegg på bruksnivå under ulike produksjonsforhold. Problemstillingene som tas opp er nærmere beskrevet i kapittel 2. Undersøkelsen bygger på gjennomgang av empirisk materiale og modellberegninger. Vi har foretatt en regnskapsundersøkelse på 7-9 såkalte typebruk over en 3-årsperiode. Brukene representerer relativt nyetablerte kjøttprodusenter på Østlandet. Videre har vi regnskapsresultater for 3 analysebruk over en 5-årsperiode. To av analysebrukene ligger på Sørlandet og ett i Trøndelag. I tillegg har vi registreringer av arbeidsforbruksdata fra økonomiforsøkene. [...]