Stjernemelde - historien om nordens spinat

For noen år siden fikk jeg en e-post fra en svensk dame, Lena Israelsson. Hun fortalte at hun var forfatter av bøker om grønnsaker og krydder og at hun var spesielt interessert i å prøve ut nye arter, spesielt løk som var hardfør i området rundt Stockholm. Jeg sendte henne diverse frø fra min voksende samling av flerårige grønnsaker, og til min stor overraskelse fikk jeg to av hennes bøker i retur som takk.

En godt bevart hemmelighet

Jeg skrev senere til henne at spesielt hennes bok "Köksträdgården - det gröna arvet" fra 1996  var en av de mest spennende bøker om grønnsaker jeg hadde lest.  Blant mange andre sjeldne og gammeldagse grønnsaker var det en som var helt ukjent for meg, rankspenat (Hablitzia tamnoides). I Norge brukes vanligvis navnet stjernemelde.  

Denne arten fant jeg ingen spor av i de største oppslagsverkene om verdens spiselige planter, og det var heller ikke mulig å kjøpe planten i UK i følge Royal Horticultural Society's omfattende "The Plant Finder" (se lenke nedenfor). The European Garden Flora med sin 17000 taxa omtaler heller ikke Hablitzia! Samme år fikk jeg tilbud om frø fra en annen svensk dame og en plante ble resultatet.

Kommer fra Kaukasus

Hablitzia tamnoides er  hjemmehørende i Kaukasus og finnes spesielt i gran og bøkeskoger, i steinete kløfter og i kratt langs elver. Hablitzia er benevnt etter Carl Ludwig Hablizl, en naturalist fra det 19. århundre og vise-guvernør i Krimea. Epiteten tamnoides betyr "ligner tamus". Tamus communis er også en klatreplante, i yamsrotfamilien, som man kan finne viltvoksende bl.a. i sør-England og Frankrike. Bladverket er svært likt Hablitzia. 

I antikken skal forresten ungskuddene av Tamus ha vært foretrukket framfor asparges og er fortsatt brukt idag i noen rituelle vår-retter i Italia, hvor det inngår over 50 forskjellige viltvoksende urter.

Klatrer høyt

Hablitzia klatrer til over 3m i løpet av ganske kort tid i løpet av forsommeren. De nederste bladene er hjerteformet  og langskaftet. Blomstene sitter i klasser som minner litt om marikåpe-blomster (små, grønne og stjerneformet). Planten visner helt ned til bakken om høsten. Frøene er litt spesielle, små (ca. 1.5mm), svarte, glatte og glinsende.

Lena Israelsson hadde undersøkt plantens historie i Sverige, hvor den første ble introdusert  som en prydplante. Men det gikk ikke mange år før man hadde oppdaget at bladene var spiselige. Planten rakk aldri å bli veldig populær, men ble dyrket på visse herregårdsträdgårdar. Jeg har ikke klart å finne ut om Hablitzia var brukt som villinnsamlet matplante i Kaukasus.

Dyrket i Norge på 1800-tallet

I "Flora of the USSR" refereres det bare til bruk som hageplante: "Economic Importance:  An ornamental garden plant used for pergolas, porches etc." Hablitzia ble tidlig dyrket enkelte steder i Norge, noe som Byrnhild Mørkved ved Tromsø Museum refererte til i en artikkel-serie om spinatplanter i Nord-Norge i Våre Nyttevekster i 1997. Det visste seg at professor i botanikk ved Botanisk hage på Tøyen,  Fredrik Christian Schübeler allerede i 1886 skrev i sin "Viridarium Norvegicum. Norges Væxtrige" at "I den sidste Tid dyrkes den hist og her i Sverige som Spinatplante, under Navn av kaukasisk Rankspenat" og han kaller planten videre "..en til forskjellige decorative øiemed brugelig slyngplante".

Schubeler opprettet noen forsøksstasjoner for å teste ut nye planter og Hablitzia var en av vekstene som ble dyrket. Planten trivdes godt og ble over 3m høy på Grotøy i Nordland, og fikk modne frø i slutten av august. Ellers kan det nevnes at Hablitzia er omtalt i Nordisk familjebok (Stockholm, 1909) og i Nordisk Illustrert Hagebruksleksikon fra 1920-21.  

Kommer tidlig i solveggen

Fra frø vokser Hablitzia sent det første året, men i løpet av andre år tar veksten av, og planten kan komme opp i full høyde. Min eldste plante som ble sådd i 2002 vokser på en sydvendt husvegg i sol, men den kan like godt dyrkes i skygge. Det er primært ungskuddene som brukes til mat tidlig på våren. For å få avling tidligst mulig er det lurt å plante solvendt. Dette er ellers en lite kravfull plante med en utrolig livskraft. Allerede senhøstes har ungskuddene kommet frem noen centimeter.

Fra min ene plante kommer det over 100 skudd hver vår. For et par-tre år siden opplevde vi en veldig varm april-måned her i Trøndelag, og jeg kunne høste av ungskuddene i 3 omganger før jeg lot planten vokser videre. Jeg kjenner ingen annen plante som tilnærmelsesvis er så produktiv på denne tiden av året. Alt tyder på at Hablitzia stort sett kan dyrkes over alt i Norge.

Mange slektninger

Botanisk sett hører Hablitzia til meldefamilien (Chenopodiaceae) og er eneste art i stjernemeldeslekten.  Den er derfor i slekt med andre kjente grønnsaker som rødbete, mangold, spinat og hagemelde (Atriplex hortensis), med kornveksten quinoa (Chenopodiun quinoa), og den ettårige (hos oss) krydderveksten epazote eller sitronmelde (Chenopodium ambrosioides) som brukes en del i meksikansk matlaging. 

I tillegg har vi Stolt Henrik (Chenopodium bonus-henricus) som ofte dyrkes i urtehager og brukes som en flerårig spinatvekst. Til slutt kan det nevnes at det finnes noen viltvoksende spiselige vekster i meldefamilien som har vært brukt lenge i Norge.  Mest kjent er kanskje ugressplanten meldestokk og arter i svinemeldeslekten (Atriplex), som er lette å finne i strandsonen. Tangmelde er en vanlig art, og både bladverk og frø er blitt brukt i matlaging.

Finnes forvillet noen steder

Takket være Lena Israelssons bok har det  blitt en liten renessanse i bruk av Hablitzia de siste årene, spesielt som matplante. Men det er fortsatt stort sett bare en liten gruppe entusiaster som setter pris på rankspenat og holder liv i denne unike nordiske tradisjonen. 

I Flora Nordica vises det til noen lokaliteter i Norge, Finland og spesielt i Sverige hvor Hablitzia har overlevd siden "storhetstiden", som gjenstående hvor den engang var dyrket evt. forvillet. I Norge nevnes følgende lokaliteter; Fredrikstad, Oslo (since 1913, persistent and locally spread) og Ål i Hallingdal. De samme lokalitetene er nevnt i Lids Norsk Flora fra 2005.