Utskrift
PUBLISERT: 19.12.2023 Tekst og foto: Morten Günther + noen private bilder
Jeg møter Ann-Mari en varm julidag hjemme på Melleby gård i Rakkestad. I tillegg til skogbruk og kornproduksjon har hun valgt å satse utradisjonelt på ammekyr av rasen østlandsk rødkolle.
På gården går det 16 mordyr i løsdrift, noe som betyr at de kan gå ut og inn som de vil hele året. Alt fôret produseres på gården. I tillegg har kuene tilgang på beiter og skogområder. For Ann-Mari handler nemlig god dyrevelferd om å la dyra få være mest mulig i sitt rette element med mye utegang, flokktilhørighet og godt tilsyn.
Østfoldsbonden forteller med stor entusiasme om gårdens 300-årige historie, og om oppveksten som odelsjente. Ann-Mari lærte seg gårdsdrift ved å være sammen med foreldrene. I 2013 begynte hun å forpakte gården. Da var hun 27 år. Fem år senere kjøpte hun den.
– Det er en stor greie å kjøpe en gård, og jeg var første generasjon som kjøpte gården alene. For meg var det viktig å klare det selv. Jeg ville ikke være avhengig av andres økonomi.
Da hun overtok hadde det ikke vært produksjonsdyr på gården siden 1960-tallet. Derfor var det et stort skritt å begynne med dyr.
– Jeg vurderte ulike muligheter. Jeg hadde alltid vært glad i dyr og hadde tjue års erfaring som hestejente. Det passet ikke for meg å drive med gris eller kylling. Jeg ville ha noen produksjonsdyr jeg kunne ha litt omsorg for. Av de driftsformene jeg så på, var det ku som traff meg. Jeg følte at dyra ville gi meg noe tilbake. Selv om man må slakte litt innimellom, kan man jo ha kyr i mange år.
– Jeg visste at det hadde vært kyr på gården en gang i tiden, men jeg hadde ingen anelse om at oldefar og bestefar hadde hatt denne spesielle rasen – ei heller at den var utrydningstrua.
– Min inspirasjon var Gunnhild Dangstorp i Sarpsborg. Kuene hennes ryddet beiter og utnyttet kulturlandskapet. Det var helt fantastisk å se.
Allerede i 2014 kjøpte Ann-Mari sine egne kviger. Man skulle kanskje tro at læringskurven ble veldig bratt, men ifølge henne selv var overgangen fra hest til ku egentlig ikke så stor.
– Jeg har dratt med meg mange erfaringer som påvirker måten jeg driver på. Noen vil kanskje si at måten jeg driver på er litt hesteaktig? Også ei ku kan like å bli børsta, eller å få på et dekken hvis hun blir kald eller har melkefeber. Kuene mine er ikke bare produksjonsdyr, jeg har et forhold til hver og en av dem.
– Da bevaringsprosjektet for truede husdyrraser startet opp, var det svært få som hadde østlandsk rødkolle som ammeku. Tradisjonelt var dette ei melkeku, og den opprinnelige tanken var nok å bevare den som det. Jeg synes imidlertid det er flott at kua kan gå og amme kalven sin, og at dyra kan gjøre nytte på en annen måte.
Rasen østlandsk rødkolle har et sterkt morsinstinkt og tar seg godt av kalvene sine.
– Det gjør jobben min mye enklere, forklarer Ann-Mari.
– Selve kalvingen er vanligvis ukomplisert. Dyra er naturlig skeptiske og ikke så veldig tamme. Man må liksom jobbe litt med dem for å oppnå kontakt og fortrolighet. Det er nok en del urinstinkt i dem – noe jeg ser på som positivt. De har et naturlig flokkinstinkt og er veldig avhengig av flokken sin.
En utfordring med østlandsk rødkolle når den brukes i ammekuproduksjon, er at rasen opprinnelig er ei melkeku og derfor kan produsere mye melk i starten etter kalving.
– Kua produserer mye mer melk enn det en kalv klarer å ta unna, men hun tilpasser seg etter hvert. Kalven nyttiggjør seg veldig godt av det rikelige tilbudet helt fram til avvenning. Det er dette som er nøkkelen til det fantastiske kalvekjøttet.
Da Ann-Mari vokste opp på Melleby var det ingen produksjonsdyr i området. Naboen hadde noen kalkuner, men de så man aldri noe til. Nå er situasjonen helt annerledes.
– Flere av naboene driver med ammeku, en bygger nytt sauefjøs. Det er så mange dyr tilbake på gårdene her i Rakkestad. Det virker som bønder i min generasjon virkelig vil ta dyra tilbake.
– På 1960-tallet måtte man enten modernisere eller bygge nytt. Alternativet var å legge ned og satse på noe annet. Samtidig ble det mer lukrativt å begynne med korn. Kornprisene var gode, og man fikk tilskudd til å bygge korntørker. På den tiden var det mange små melkebruk som ble lagt ned, og det var da rasen østlandsk rødkolle begynte å få problemer. De gamle rasene kunne ikke konkurrere med Norsk Rødt Fe (NRF).
– For meg er det godt å ha flere bein å stå på. Derfor er det veldig viktig å fortsatt være kornprodusent. Forholdene ligger godt til rette for kornproduksjon her i Rakkestad, men det er også viktig å ha dyr som kan holde kulturlandskapet i hevd.
På Melleby går dyra inn og ut som de vil. Ann-Mari håndmøkker hver dag, noe som gjør at hun får god kontakt med dyra.
– Det er mye arbeid, men jeg er veldig glad for at jeg kan drive på denne måten. Jeg gjør det sikkert litt tungvint, og det finnes sikkert andre måter å drive på, men det er slik det er. Da kan jeg i hvert fall legge meg med god samvittighet og vite at jeg er i stand til å betale ned lånekostnadene mine.
Like ved gården har den driftige bonden gjort om 40 dekar skog til innmarksbeite.
– Jeg opplever at rasen er veldig nøysom. Kua er god til å utnytte skoglandskap. Hun liker å beite bjørk og spise bringebærkratt. Finner hun en rogn, er det helt topp. Når jeg åpner opp skogen vil kuene heller gå dit, enn å være nede på grasbeitet.
– Selv tenker jeg det er kjedelig å bare spise havregryn. Derfor tro jeg også kuene liker å få flere smaker i fôret. Hos meg får de urter og ulike grassorter. Jeg har ikke så mye kløver i hovedfôret, det blir fort for sterkt for dem. Men de får mye fiber.
Denne tankegangen har Ann-Mari kanskje tatt med seg fra hestemiljøet.
Kalvingen er fordelt på to perioder, noen kalver på våren (mars til mai) og noen på høsten. Når jeg møter Ann-Mari i slutten av juli har hun 16 mordyr, 12 kalver og en avlsokse på gården. Noen av kuene kalvet litt tidlig.
Oksekalvene blir slaktet når de er 8-9 måneder gamle, rett etter avvenning. De får gå sammen med mødrene sine helt fram til slaktebilen kommer.
– For meg er det mest økonomisk å drive på denne måten. Hvis jeg skal avvenne og fôre opp oksene ett år til, krever det ekstra plass, fôr og tid. De gamle rasene vokser seinere. Derfor vil de trenge enda mer tid enn en vanlig slakteokse. Dessuten er det dårlig betalt for å levere fôringsokser.
– Det er i kalvekjøttet kvaliteten ligger. Det gjør at jeg kan hente ut en merpris fra markedet. Slaktevekten per kalv ligger på ca. 160 kg i snitt.
Siden jeg satser på nisjesalg er det viktig å spre produksjonen slik at jeg kan levere kjøtt flere ganger i året. Det hadde vært vanskeligere å finne kunder, hvis alle dyra skulle slaktes samtidig.
– Jeg har lært at det er viktig å planlegge året, forteller den blide østfoldingen. Før hadde jeg kalving både vår, sommer og høst. I tillegg brøyta jeg om vinteren. Det var noen år da jeg aldri hadde en eneste dag fri. Hvis jeg skal drive med dette i mange år fremover, må jeg legge opp et løp som jeg trives med. Jeg er min egen sjef og kan planlegge drifta akkurat slik jeg ønsker. Derfor blir det vår- og høstslakting fremover. Da blir det litt roligere i juli, og jeg kan hente meg litt inn igjen.
Økonomisk er nok kornproduksjonen viktigere enn kjøttproduksjonen. Dessuten jobber Ann-Mari fortsatt 40 prosent utenfor gården.
– Jeg har vurdert å øke antall dyr, men det krever mye tid og store arealer. Jeg ønsker å få til en god drift med enkle grep, uten å investere for mye.
– Det er veldig utfordrende å være bonde i dag. Man vet aldri hvordan neste år blir. Jeg sjekker været hver dag - og hele tiden. Alt jeg gjør må planlegges etter været: såing, gjødsling, hvor dyra skal være, høsting av kornet, når jeg skal ta inn høyet.
Men været er ikke den eneste utfordringen hun har. Uforutsigbare politiske signaler har gjort det vanskelig å drive. Det er vanskelig å vite hvilke investeringer som lønner seg på sikt. Risikoen er høy. I tillegg kommer kraftige prisøkninger på viktige innsatsfaktorer som for eksempel gjødsel. Den unge bonden tror ikke folk flest er klar over hvor dyrt det har blitt å produsere mat.
– Noen ganger får jeg spørsmålet: Hvorfor driver du med dette hvis du tjener så lite på det? Da tenker jeg på de som har drevet gården før meg. På Melleby har det vært aktivitet i mer enn 300 år. Er det jeg som skal gi meg? Er det jeg som skal fire flagget og si at jeg ikke gidder mer?
– Jeg har en iboende drift i meg, forteller rakstingen. Jeg føler et ansvar for all den jobben og den innsatsen de før meg har lagt ned. Jeg føler at jeg må holde ut i min tid og gjøre det så godt som mulig.
– Jeg kommer aldri til å gi meg. Det kommer ikke til å skje. Man må heller prøve å omstille seg, finne andre veier og drive på en annen måte.
– Den største dagen i mitt liv var da jeg i mars 2018 kunne signere papirene på at jeg skulle kjøpe Melleby gård. Jeg var så spent. Jeg hadde nesten ikke sovet hele natten. Nipyntet møtte jeg opp på et advokatkontor i Fredrikstad sammen med mamma og pappa. Det var så stort! Jeg var så klar for å skrive under.
– Jeg trodde egentlig ikke jeg skulle klare det. Gården var taksert til full pris og jeg hadde to yngre søsken. Selv om jeg fikk 25 % odelsfradrag var det store summer og jeg hadde jobbet hardt, spinket og spart mye for å få det til.
– Da vi kom hjem og gikk ut av bilen, husker jeg at jeg så meg litt rundt og tenkte: «Herregud, det er mye jobb. Alle de falleferdige byggene. De hadde jeg jo egentlig ikke sett. Men når du vet det er ditt, får du et helt annet eierskap til det. Det var så mye jeg ville gjøre, og nå var jeg i gang.
Ann-Mari har valgt å renovere de bygningene hun har, fremfor å bygge nytt.
– Pappa har vært min mentor siden den dagen jeg overtok. Tidligere var det han som bestemte alt, men jeg tror det har vært en lettelse for ham å slippe å ta alle beslutningene.
Ann-Mari er aktiv på internett og i sosiale medier. Gården har egen nettside og jevnlig postes bilder og oppdateringer både på Facebook og Instagram.
– Folk setter pris på å kunne følge med på dyras hverdag. Dessuten synes jeg det er hyggelig å dele. Det blir nesten ett innlegg hver dag. Etter hvert har jeg også planer om å legge ut litt mer om korn- og skogproduksjon.
Sosiale medier har også blitt en viktig salgskanal for Ann-Mari. Hun selger mye via bildene som legges ut.
– Kalvekjøttet selges som fjerdedelsparter. Pakkene inneholder også eksklusive kjøttstykker som man ikke kan kjøpe i butikken. Alt er nøye merket, så det skal være enkelt å google seg fram til de lekreste oppskrifter.
– Alle pakkene leveres med kraftbein, forteller hun. På den måten blir jeg kvitt alt sammen og ingenting går til spille. Jeg sender også med oppskrift på kraft og litt informasjon om meg og dyra. Det skal oppleves som eksklusivt å kjøpe kjøtt fra Melleby gård, understreker Ann-Mari.
Østfoldbonden har bare private kunder. En utfordring med å selge til restauranter er at de bare ønsker entrecote, eller bare indrefilet, mens hun er avhengig av å selge hele dyret.
– Mange av kundene har vært med meg hele veien og det gjør meg rørt. En god selger kan selge alt en gang, men kunsten er å få kundene til å komme tilbake. For meg er det viktig å levere et bra produkt med en god historie.
Ann-Mari er opptatt av at kuene skal få bevege seg så mye som mulig.
– Jeg tror folk ville blitt overrasket hvis de visste hvor mye kuene mine beveger seg. De hopper og spretter. Om kvelden beveger de seg alltid mot solnedgangen.
I mai slaktet hun tre oksekalver som ble født i september året før. Selv om de hadde gått inn og ut hele vinteren, hadde de aldri opplevd sommerbeite.
– Uka før slaktebilen kom slapp jeg kalvene på sommerbeite, slik at de skulle få oppleve grønt gras under klovene. De fleste ville vel bare hatt de i en binge, slik at de ikke skulle bruke så mye energi og gå ned i vekt. Men det er slik jeg er. Jeg liker å se kalvene løpe og kose seg, innrømmer hun.
– Slakt er en forutsetning for at jeg skal kunne holde på med det jeg liker aller best, men jeg kommer aldri til å bli helt vant til det. Det viktigste jeg kan gjøre er å sørge for at dyra har gode opplevelser så lenge de er hos meg.
Ann-Mari har satt av god tid til meg denne sommerdagen. Jeg får låne et par gummistøvler, og stolt viser hun meg de nyrestaurerte bygningene, beiteområdene, dyra og skogområdene som omgir gården.
Østfoldbonden har omsorg for alt og alle, men hun er særlig opptatt av det biologiske mangfoldet rundt seg. Hun har anlagt to nye gårdsdammer – en oppe i skogen og en nede ved gården. Her har froskene kommet tilbake. I hagen har hun fuglekasser. Dessuten har hun begynt med honningbier. Allerede andre året vant sommerhonningen fra Melleby gård gull i NM i Honning.
Honningen selger Ann-Mari gjennom nettsiden og via sosiale medier. I tillegg har hun satt opp ei selvbetjent bod langs veien, der forbipasserende kan kjøpe honning og betale med Vipps.
– Det er særlig viktig at vi bønder sår blomsterenger og bidrar til å ta vare på insektene. Om lag en tredjedel av den maten vi får, er avhengig av dem.
Ann-Mari tenker seg litt om før hun svarer.
– Egentlig håper jeg at jeg kan fortsett akkurat slik jeg driver i dag. Jeg liker å være min egen sjef. Man vet aldri hva fremtiden bringer, men man må jo alltid prøve å tilpasse seg. Jeg håper jeg har god helse og kan fortsette å gjøre jobben min. Det tenker jeg er et bra mål!
Oppdatering:
Helt i slutten av november ble det nye tider på Melleby gård. En odelsgutt kom til verden og Ann-Mari fikk enda en å vise omsorg for.
– Alt jeg gjør på gården gjør jeg for neste generasjon. Det er viktig for meg at gården fortsatt skal være drivverdig for de som kommer etter oss.
Morten Günther
Kommunikasjonsrådgiver
-
Kommunikasjonsstab
(+47) 419 09 837 morten.gunther@nibio.no Kontorsted: Ås - Bygg H7
En forkortet versjon av denne artikkelen er trykket i boka «Husdyra som ikke ville dø ut» som kom på markedet tidligere i år.
I boka møter du et utvalg av de gamle norske husdyrraseness dedikerte talspersoner. Økt og variert bruk har gitt gode råvarer og nye bruksområder for de gamle rasene samtidig som det har bidratt vesentlig til at rasene har økt i antall i ei tid da antall aktive gardsbruk i Norge har gått ned.
Boka kan bestilles fra Dreyer Forlag Oslo.