Gå hovedinnhold

Flere vevkjerringer enn tidligere antatt

Vevkjerringer er en gruppe langbeinte edderkoppdyr som sjelden får mye oppmerksomhet. Inntil nylig var det kjent 18 ulike arter i Norge, men nå har forskerne funnet fem nye.

- Sommeren 2015 studerte vi maursamfunn på 20 ulike lokaliteter i Sør-Norge, forteller rådgiver Torstein Kvamme ved NIBIO på Ås. Han har i flere år samarbeidet med de tsjekkiske maurforskerne Pavel Bezděčka og Klára Bezděčková som også har god kompetanse på vevkjerringer.

- Vi besøkte lokaliteter fra Kristiansand i vest til Hvaler i øst. Når vi først var ute i felt gjorde vi en kartlegging av vevkjerringer på de samme lokalitetene, forteller Kvamme. Vi lette etter vevkjerringer i ulike habitater, under steiner, på trær, i jord og på husvegger. Vi hadde stor tro på at det skulle være mulig å finne flere nye arter for landet.

Totalt ble det samlet inn 163 vevkjerringer i løpet av to sensommeruker. Disse fordelte seg på 21 ulike arter, 12 slekter og tre familier.

- Vi forventer at enda noen flere arter av vevkjerringer kan dukke opp i Norge i nær framtid. Blant annet er flere sentraleuropeiske arter i ferd med å spre seg nordover. Hvorvidt dette skyldes klimaendringer er imidlertid uklart. Det kan også tenkes at enkelte arter spres ved transport av levende plantemateriale.

 

IMG_3989.JPG
Forsker Pavel Bezděčka bruker en paraply for innsamling av dyr fra vegetasjonen. Foto: Klára Bezděčková.

 

Edderkoppdyr med mange navn

Vevkjerringer (Opiliones) er en gruppe edderkoppdyr som har fått mange ulike norske navn: Spindelkjerringer, spinnkjerringer, langbein, kongero, høyhest, kingelor og feilaktig også stankelbein. Stankelbein er egentlig en gruppe mygg. De kan kanskje minne litt om vevkjerringer, men har vinger og tre beinpar.

Totalt er det beskrevet mer enn 6 400 arter av vevkjerringer i verden. Som andre edderkoppdyr har vevkjerringene åtte bein, fordelt på fire beinpar. Beina er gjerne svært lange og tynne i forhold til den lille eggformede kroppen. Øynene sitter på et lite tårn på hodet og vender ut til hver sin side. Beina har mange ledd og vevkjerringene kan derfor bevege seg med relativt stor hastighet i ujevnt terreng. Beina brukes også til å fange bytte.

Vevkjerringer flest har et fleksibelt kosthold. De er i stor grad rovdyr, men spiser også på åtsler og dyreavføring. Vevkjerringene har ikke gift som mange edderkopper. De er derfor helt ufarlige for oss mennesker. De kan heller ikke spinne, eller lage fangstnett. Navnet vevkjerring kan derfor virke noe misvisende.  Hos vevkjerringene er ofte det andre beinparet lengst, og det er trolig disse beinas bevegelser som minner om armbevegelsene til en veverske (vevkjerring).

Ofte kan man se vevkjerringer som mangler ett eller flere bein. Disse har trolig vært utsatt for angrep fra fugler eller andre fiender. «Selvamputasjon» er en av vevkjerringens faste forsvarsmekanismer, men beina vokser ikke ut igjen. 

 

IMG_1618.JPG
Forsker Klára Bezděčková på feltarbeid. Foto: Pavel Bezděčka.

 

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.
Kontaktperson:

Torstein Kvamme
Rådgiver
(+47) 900 85 153
Torstein.Kvamme@nibio.no

Antall vevkjerringer i Norden

Vevkjerringer.jpg

(Tallet for Danmark gjelder Danmark uten Færøyene).

 

De nye artene for Norge

Lacinius dentiger.jpgLacinius dentiger. Foto: Pavel Bezděčka.

Lacinius horridus.jpgLacinius horridus. Foto: Pavel Bezděčka.

Leiobunum blackwalli (photo www.opiliophillia).jpgLeiobonum blackwalli. Foto: www.opiliophilia.wordpress.com.

Opilio saxatilis 2.jpgOpilio saxatilis. Foto: Pavel Bezděčka.

Leiobunum limbatum.jpg
Leiobunum limbatum. Foto: Pavel Bezděčka.