Smalasal

Smalasal

Omriss av smalasalblad. Foto: Per H. Salvesen

Smalasal (Sorbus lancifolia Hedl.) er en svært lokal og sjelden art som per i dag kun er kjent fra øya Tomma i Nesna kommune i Nordland. Den vurderes derfor som kritisk truet i den nye norske rødlista for 2010.

Kjennetegn

Smalasal har smalt elliptiske blad (bladplate 8-12 × 3-6 cm) som er opptil tre ganger så lange som brede (lengde-breddeforhold (2-)2,5-3), noe tilspissete med smalt kileformet basis. Bladene er oftest delt mer enn halvveis inn mot midtnerven (innskjæringsgrad 0,3-0,8). Bladskarene er ofte vide og mer eller mindre trekantete med nokså fintannete, tilspissete lapper. Ofte har bladplata 1-2(-3) frie småblad nederst. Bladene har 8-10 par sidenerver. Bladstilk og nedre del av hovednerven er ofte rødlig farget, som hos sin nære slektning sogneasal, og da spesielt på åpne voksesteder. Blomstene kan være opptil 15 mm brede og har rødlige pollenknapper. Fruktene er avlange og oransjerøde.

 

Smalasal har, til forskjell fra sogneasal som den kan forveksles med, mer eller mindre tett filthårete beger og bladknopper. Sogneasal mangler oftest hår. Bladene hos smalasal er dessuten jevnt over smalere og mer tilspissete, lappene oftest noe dypere innskåret og bladbasisen smalere enn hos sogneasal.

 

Smalasal vokser opp til et lite tre på 2-5 m og vokser i skogkanter, i kratt og på berg, på skrinn jord på baserik grunn (marmor).

 

Kulturhistorie og prydpotensiale

Smalasal ble oppdaget rundt 1870 på lokaliteten ved Husby på Tomma. Stedet har røtter tilbake til 1600-tallet som storgård og handelssted, og det har vært prydhage her i alle fall siden 1700-tallet. I første del av 1800-tallet ble det anlagt en større park beplantet med mange treslag fremmede for området, deriblant asal. Omkring 1900 ble det anlagt et arboret.

 

Hage, park og arboret er i dag i sterkt forfall, og flere av artene sprer seg. Med asalartenes historie som prydtrær og pæregrunnstamme, er muligheten til stede for at smalasal opprinnelig ble introdusert og plantet på Husby før den ble oppdaget. Det er i så fall nærliggende å tenke seg en mulig opprinnelse fra Sogn, der den nærstående sogneasalen er kjent siden 1860-årene på flere lokaliteter.

 

Utbredelse

Smalasal er en norsk endemisme som per i dag sikkert bare finnes på øya Tomma i Nesna kommune i Nordland. Den har tidligere også vært funnet lenger sør i Nordland, i Alstahaug kommune, men er ikke gjenfunnet der. Angivelser fra Sogn og Fjordane er her ført til sogneasal, men det gjenstår å avklare om de to er distinkt forskjellige og fortjener å holdes adskilt som arter.

 

Verneinterresser

Smalasal er en svært lokal og sjelden art som er endemisk for ikke bare Norge, men trolig for øya Tomma i Nordland. Smalasal vurderes som kritisk truet i den nye norske rødlista for 2010 fordi den bare er kjent sikkert fra én gjenværende forekomst med et begrenset antall individer. Årsaken til tilbakegangen for arten kan være knyttet til endringer i jord- og skogbruk og til gjengroing som et resultat av skogplanting og reduksjon i beitepress.

 

Husbymarka naturreservat på Tomma ble opprettet i 2000 med hovedformål å bevare denne kjerneforekomsten av smalasal. Det foreligger en skjøtselsplan for dette naturreservatet hvor behovet for å ta ut plantet gran for å unngå gjengroing diskuteres.

 

Artikkelen er skrevet av Hanne Hegre Grundt og Per Harald Salvesen.

Ordforklaring

Endemisme

Brukes om en organisme (gjerne en art) med naturlig utbredelse begrenset til et bestemt område; eks. endemisk for Norge.

Kart_smaasal_gruppa-1.jpg
Utbredelsen av arter i småasal-gruppa. Klikk på kartet for å se det i stort format. Kartet er basert på undersøkelse av levende planter og herbarieeksemplar. Utarbeidet av Per H. Salvesen, 2010.