Flikbladet bjørk – sjelden klon fra Luster

Hengebjørk (Betula pendula) er en svært vanlig art i lavlandet nord til Nord-Trøndelag. Arten forekommer i spredte bestand så langt nord som til Pasvik, og i Sør-Norge finnes den spredt så høyt som til 900 moh. I fjellet og i nord er det derimot dunbjørka (B. pubescens) som dominerer.

En svensk slektning

I sjeldne tilfeller forekommer det individer av bjørk med flikete blader i naturen. Den flikbladete bjørka som i størst omfang har vært omsatt i nordiske land, er B. pendula 'Dalecarlica', populært kalt "Ornäsbjørk".

Ekte ornäsbjørk ble funnet av bonden Hans Gustav Hjort på eiendommen Lilla Ornäs, Dalarna i Sverige i 1767. Linné beskrev den i 1781 som Betula alba dalecarlica. Under den moderne sortsbetegnelsen finnes flere ulike kloner, og det er usikkert hvor stor andel den opprinnelige klonen utgjør av de trærne som har vært oppformert og markedsført av norske planteskoler. Det finnes nemlig flere flikbladete bjørkekloner i det europeiske sortimentet.

I Sverige er det gjennomført en opprydding, og heretter vil det være den opprinnelige klonen fra Dalarna som blir omsatt under navnet B. p.  'Dalecarlica', nærmere bestemt som E-plante fra svenske planteskoler. Her i landet har planteskolen ved NMBU med stor sikkerhet hatt den opprinnelige klonen siden omkring 1950. Et karakteristisk trekk hos den svenske klonen er at den ikke setter hannrakler, til glede for pollenallergikere. Men trærne setter til gjengjeld rikelig med frø.

Mørkridsdalens hemmelighet

Vi har vårt eget utvalg av flikbladet hengebjørk her i landet. Oddvin Reisæter skriver at det opprinnelige treet ble funnet i ei li på fjellgården Skåri, 230 moh. i Fortun i Sogn i 1969. I NAF veibok fra 2006 blir det opprinnelige treet omtalt som "Skårabjerken", og at det står på fjellgården Skåra (i kartet skrevet Skori) i Mørkridsdalen, som strekker seg nordover fra tettstedet Skjolden innerst i Sognefjorden. Fortun og Skjolden er nabobygder i Luster kommune.

Den samme omtalen er gjengitt i flere utgaver av veiboka, ganske sikkert uten at redaktøren har sjekket om treet fortsatt finnes. Det er dermed usikkert om det opprinnelige treet eksisterer i dag.

Uansett var det fylkesgartner Erik Johnsen som i 1969 samlet inn podekvist fra treet. Kvisten ble brukt til poding i planteskolen ved den tids Institutt for dendrologi og planteskoledrift, NLH under ledelse av professor Oddvin Reisæter. Klonen fikk kultivarnavnet B. p. 'Fortuna' etter funnstedet. De første plantene ble plantet i høgskoleparken i 1972, men disse trærne finnes ikke lenger. Et større tre fra 1980-tallet står ved Studentsamfunnets nyeste bygning, AudMax, og enda nyere eksemplarer ble plantet i universitetsparken i 1994.

Stammekrok og bredere bladomriss

Treet er vanligvis enstammet, men stammen kan ha en tendens til å vokse litt skjevt, noe som leder tankene inn på treslagets opprinnelse i brattlendt vestlandsterreng. I Vestlandets fjellier finner vi sjelden stolperette bjørketrær. Greinvinklene er nokså spisse, mens smågreinene etter hvert blir noe hengende. Bladene har fliker som går mer enn halvveis inn til midtnerven, på samme måte som hos det mer kjente svenske utvalget. Men bladomrisset er som oftest noe bredere og tanningen litt jevnere hos 'Fortuna' enn hos 'Dalecarlica'.

For å bevare de spesifikke egenskapene må trærne klonformeres, og hittil har poding på en grunnstamme av hengebjørk vært det vanligste. Treslaget blir produsert i Åberge planteskule nær Sogndal. Dersom etterspørselen etter slike norske utvalg skulle bli større, vil mikroformering kunne være et alternativ.