Hopp til hovedinnholdet

Asters - høstens blomstrende staude

Asters-3_Vibekke-Vange

Hageasters fra Verran i Nord-Trøndelag. Foto: Vibekke Vange

Europeiske astersarter har vært kjent langt tilbake både som pryd- og legeplanter. På begynnelsen av 1700-tallet kom også amerikanske asters til Europa.

Asters er blant de få staudene som blomstrer på denne tiden av året, og kan stå blomstrende etter flere frostnetter. Flere asters-arter har tradisjon som prydplanter her til lands og er blitt samlet inn til klonarkivene for hageplanter. Men hva er egentlig asters?

250 arter av asters

Aster betyr stjerne. Planteslekta Aster har tradisjonelt omfattet en gruppe planter i korgplantefamilien med gule-gulbrune midtkroner, og smale randkroner i fargeskalaen fra hvitt via rosa og lilla til blått, som stråler ut fra midtkronen. De viltvoksende artene i norsk natur som har vært ført til slekta Aster, kaller vi stjerne, som sibirstjerne og strandstjerne.

De artene og sortene som er importert som prydplanter kaller vi gjerne -asters, som alpeasters, bergasters og virginiaasters m.fl. Asters er dermed kommet inn som et norsk navn på den gruppen av planter som tradisjonelt har vært ført til slekta Aster, og som teller ca 250 arter, der mange er dyrket og foredlet til pryd. Det er kjekt fortsatt å kunne kalle disse artene for -asters på norsk, når vi nå skal se litt på hva nyere systematiske undersøkelser har funnet ut på slektsnivå.

Systematikk og utbredelse

Basert på en kombinasjon av morfologiske studier og DNA-analyser, ble den "gamle" slekta Aster revidert på 1990-tallet. Undersøkelsene viste at mange arter man tidligere trodde var nær beslektet, ikke er det. For eksempel er nordamerikanske asters lite beslektet med europeiske og asiatiske asters.

Det viser seg at det typiske astersutseendet, med mange, hvite- til blåfargete randkroner, er et trekk som er blitt utviklet flere ganger i evolusjonen og at de eurasiatiske astersene er utviklet uavhengig av de amerikanske. Innenfor hvert kontinent er det også ulike evolusjonære linjer, og dermed ble det riktig å splitte opp Aster i mange slekter.

Høstasters

Siden Linné beskrev slekta Aster basert på bergasters (A. amellus), har denne arten, samt en del andre europeiske arter beholdt slektsnavnet Aster. Derimot kommer de fleste høyvokste, høstblomstrende plantene vi kjenner i hagebruket under gruppebetegnelsen "høstasters" opprinnelig fra Nord-Amerika. Disse ble dermed plassert i en ny slekt; Symphyotrichum, og slekta har fått navnet høstasters på norsk.

Som nevnt inneholdt den "gamle" slekta Aster flere evolusjonære linjer enn disse to, så nederst i artikkelen er oppført navneendringer for en del arter som er kjent fra hagebruket eller fra norsk natur. Dette kan forhåpentligvis være til hjelp hvis man plutselig dumper over ukjente navn på planter man kjenner som Aster.

Endringene i navnsetting som er beskrevet her er inkorporert i den nyeste utgaven av Norsk flora (Lid & Lid 2005) og brukes i stor grad i botanikkfaglige miljøer i Norge. I hagebruket og i en del andre land, for eksempel Sverige, er det fortsatt vanlig å føre alle artene til Aster. Vi skal nå se på hvilke asters-arter som har vært dyrket til pryd her til lands.

Asters_Vibekke-Vange.jpg
Kleimeasters, eller luktasters som den kalles på svensk, er den høyeste av asterstypene, og har de største blomsterkorgene. Foto: Vibekke Vange

Asters til pryd i Norge

Mens de europeiske astersartene har vært kjent langt tilbake både som pryd- og legeplanter i Europa, kom amerikanske asters til Europa først på begynnelsen av 1700-tallet. Fra Norge er den første skriftlige referansen til astersdyrking fra 1704 og omhandler den europeiske arten bergasters (Aster amellus). Ingen asters er altså nevnt i Norges første hagebok, Horticultura, fra 1694. De første, kjente forekomster i Norge av nordamerikanske asters er virginiaasters og kleimeasters i Botanisk hage i Oslo på begynnelsen av 1800-tallet.

Gjennom et samarbeid mellom Norsk genressurssenter og botaniske hager er gamle hageplanter over hele landet blitt registrert og samlet inn. I utvalget finnes også en del høstblomstrende asters. Disse har alle nordamerikansk opphav, og de fleste tilhører slekta høstasters (Symphyotrichum).

Gamle typer av asters er samlet inn

De høstblomstrende astersene som presenteres her er samlet inn til de regionale klonarkivene for prydplanter i de botaniske hagene i Tromsø, Trondheim og Oslo. Kriteriet for innsamlingene var at plantene skulle ha en historie tilbake til 1950-tallet eller før, og noen kan føres tilbake til 1800-tallet.


Kleimeasters:
Kleimeasters (Symphyotrichum novae-angliae) har et bedre navn på svensk, nemlig luktasters. Bladene har en god, aromatisk lukt på grunn av tett kjertelbehåring. Kleimeasters kan bli opptil 220 cm høy, og er den høyeste av de dyrkete, høstblomstrende astersene. Den har også de største blomsterkorgene, og kantkronene kan være rosa, burgunder, lilla, fiolette eller hvite. Kleimeasters er foredlet til noen titalls sorter. To sorter er samlet inn til klonarkivene, en med rosa og en med dyp burgunderrøde blomsterkorger.

Om artikkelen

I Kulturminneåret 2009 inviterte Norsk genressurssenter et utvalg av sine samarbeidspartnere til å velge en spesiell kulturminneplante og skrive en tekst om denne til spalten "Ukas kulturminneplante". Tekstene ble hentet frem og publisert på nytt på nibio.no i 2020

Forfatteren:

Vibekke Vange er botaniker og jobber som daglig leder av Ringve botaniske hage i Trondheim, som er en del av NTNU Vitenskapsmuseet. I Gamlehagen på Ringve er det samlet over 300 gamle hageplanter fra Midt-Norge. Vibekke Vange har arbeidet med innsamling av planter også til Oldemors hage i Botanisk hage ved Naturhistorisk museum i Oslo.

Asters-2_Vibekke-Vange.jpg
Virginiaasters med større og mer kultiverte blomsterkorger. Fra Askim i Østfold. På bildet står planten i Oldemors hage i Botanisk hage i Oslo. Foto: Vibekke Vange
Asters-4_Vibekke-Vange.jpg
Bitterasters fra Bærum i Akershus. Foto: Vibekke Vange
Asters-5_Vibekke-Vange.jpg
Virginiaasters med relativt små blomsterkorger. Fra Sarpsborg i Østfold. Foto: Vibekke Vange
Asters-6_Vibekke-Vange.jpg
Buskasters fra Oslo. Foto: Vibekke Vange

Virginiaasters (Symphyotrichum novi-belgii) har vært intensivt kultivert, slik at det nå fins flere hundre sorter. Dess mer kultivert plantene er, dess større og tettere blomsterkroner, og sterkere farge, har de. Fargen på virginiaasters går i ulike blå, lilla og rosa toner, samt hvitt. Blant de innsamlede virginiaastersene i Norge fins både planter med et foredlet utseende, og planter som ser mer opprinnelige ut; med relativt blass farge og mindre blomster. Blomsterkorgene er noe mindre enn hos kleimeasters, og planten har ikke kjertelhår. Virginiaasters er 70-150 cm høy.

De lavtvoksende buskastersene ligner virginiaasters bortsett fra at de er tett buskformete, med en høyde på 20-50 cm. Dette er krysninger mellom virginiaasters og buskasters (S. dumosum), og de kultiverte formene føres gjerne til virginiaasters Dumosum-gruppen. Buskasters går også under navnet dvergasters.

Virginiaasters er også blitt krysset med andre arter innen slekta Symphyotrichum. To slike hybrider er hageasters (S. x versicolor) og vierasters (S. x salignum), som begge har vært brukt i hager i Norge. Det er ikke alltid enkelt å avgjøre om en plante skal føres til virginiaasters (inkludert sorter av denne), eller til en av disse to hybridene. Klonarkivene i de botaniske hagene inneholder flere innsamlinger som kan føres til hageasters, der alle har lys fiolette randkroner. Det er mer tvilsomt om vierasters er representert.

Bitterasters (Galatella sedifolia) er også en høstblomstrende asters med lys fiolette blomster, men er plassert i en annen slekt enn Symphyotrichum. Bitterasters skiller seg fra artene ovenfor ved at blomsterkorgen er mye mindre og den har bare ca 10 randkroner. Bladene er også smalere og mer gråfarget. Bitterasters blir rundt 1 meter høy.

Geografisk variasjon

Det er tydelig geografisk variasjon i materialet som er samlet inn ulike steder i Norge.
I østlandsområdet består innsamlingene av kleimeasters, virginiaasters, buskasters og bitterasters. Nordover er det derimot nesten bare hageasters som er samlet inn. I Midt-Norge er det flere innsamlinger av hageasters og én innsamling med usikker bestemmelse. Alle innsamlingene av asters fra Nord-Norge kan føres til hageasters.

Disse variasjonene kan tyde på at hageasters enten er mer hardfør enn de andre astersene, eller at den kommer i blomst raskere enn de andre, slik at den har prydverdi også i regioner med forholdsvis kort sommersesong.

Navnsetting av asters etter revisjon av slekta Aster

(i hovedsak etter Nesom 1994).

  • Aster amellus, bergasters og Aster alpinus, alpeasters = ingen endring
  • Aster sibiricus, sibirstjerne = Eurybia sibirica
  • Aster tripolium, strandstjerne = Tripolium pannonicum ssp. maritimum (syn. T. vulgare)
  • Aster sedifolius, bitterasters = Galatella sedifolia
  • Aster umbellatus, skjermasters = Doellingeria umbellata
  • Aster novae-angliae, kleimeasters = Symphyotrichum novae-angliae
  • Aster novi-belgii, virginiaasters = Symphyotrichum novi-belgii
  • Aster x versicolor, hageasters = Symphyotrichum x versicolor (S. laeve x novi-belgii)
  • Aster x salignus, vierasters = Symphyotrichum x salignum (S. lanceolatum x novi-belgii)
  • Aster cordifolius, hjerteasters = Symphyotrichum cordifolium
  • Aster ericoides, lyngasters = Symphyotrichum ericoides
  • Aster linosyris, gullasters = Crinitaria linosyris (syn. Linosyris vulgaris)

 

Kilder:
Balvoll, G. & Weisæth, G. 1994. Horticultura. Norsk hagebok frå 1694 av Christian Gartner. Landbruksforlaget.
Lid, J. & Lid, D.T. 2005. Norsk flora, 7. utg. ved R. Elven. Det norske samlaget.
Nesom, G.L. 1994. Review of the taxonomy of Aster sensu lato (Asteraceae: Asterae), emphasizing the New World species. Phytologia 77 (3): 141-297.