Publikasjoner
NIBIOs ansatte publiserer flere hundre vitenskapelige artikler og forskningsrapporter hvert år. Her finner du referanser og lenker til publikasjoner og andre forsknings- og formidlingsaktiviteter. Samlingen oppdateres løpende med både nytt og historisk materiale. For mer informasjon om NIBIOs publikasjoner, besøk NIBIOs bibliotek.
2024
Forfattere
Ilona Knollová Milan Chytrý Helge Bruelheide Stefan Dullinger ... ... Jutta Kapfer --- ... Franz EsslSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Forfattere
Eva Narten HøbergSammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Dødsårsaker hos lam i en tapsutsatt sauebesetning på Høylandet er kartlagt. Av 170 lam instrumenterte med mortalitetssendere (dødsvarslere), døde 27 lam på beite. Ni av de omkomne lammene ble drept av fredet rovvilt (33,3 %), ni omkom som følge av sjukdom (33,3) og to døde i ulykke (7,4 %). De resterende sju kadavrene var det ikke mulig å dokumentere dødsårsaken på, slik at disse har fått status ukjent tapsårsak (25,9 %). Det er for første gang dokumentert kongeørndrepte lam i denne besetningen. Flere tapsforebyggende tiltak er anbefalt.
Sammendrag
Som drøvtyggar har sauen evne til å omdanna fiberrikt fôr, som ikkje er eteleg for menneske, til høgverdig protein, i kjøtt og biprodukt, med essensielle aminosyrer. I norsk sauehald er det meste av fôrgrunnlaget grovfôr, og beite står for om lag 60 % av fôrinntaket. Men det blir også brukt ein del kraftfôr og mjølkeerstatningar med humant etelege ingrediensar. I denne studien undersøkte vi kor mykje eteleg protein vi får ut i høve til mengd eteleg protein gitt i fôringa. Effektiviteten er rekna som høvetalet (HePeff) med mengd eteleg protein i kjøtt, blod og innmat i høve til mengd eteleg protein brukt i fôringa. Dersom det blir produsert meir eteleg enn det som blir brukt i fôringa, er effektiviteten HePeff større enn 1. Det blei også estimert i kor stor grad aminosyrer brukt i fôringa blir oppgradert til essensielle aminosyrer for menneske. Dette uttrykt som differansen mellom fordøyelege essensielle aminosyrer i kjøtt, blod og innmat og mengd av dei same aminosyrene brukt i fôringa. Datagrunnlaget var tal frå sauebruk som var med i Driftsgranskingane i jordbruket i åra 2018-2020. Mengd innkjøpt kraftfôr og mjølkeerstatning blei estimert ut frå rekneskapstal. Ingrediensar i innkjøpt fôr blei estimert ut frå opplysningar gitt av fôrprodusentar. I kalkylane såg ein på kva det hadde å seie om raps og rapsprodukt i kraftfôret vart rekna som humant eteleg. Dersom ein rekna at både kjøtt, blod og innmat er eteleg, og rapsprodukt ikkje er humant eteleg, blei det i gjennomsnitt produsert om lag like mykje humant eteleg protein som brukt i fôringa, HePeff = 1. Dersom ein ikkje rekna proteinet i raps som humant eteleg, blei det for alle fordøyelege essensielle aminosyrer produsert meir enn brukt i fôringa i regionane ‘Austlandet andre bygder’ og ‘Trøndelag andre bygder’, medan det for andre deler av landet var om lag same mengd protein i kjøtt og biprodukt som det vart brukt i fôringa. Proteineffektiviteten var høgare i regionar med gode utmarksbeite, og Fjell- og dalbygder i Trøndelag og på Austlandet hadde høgare HePeff enn Agder og Rogaland. Mengd kraftfôr per vinterfôra sau og tal gangslam (levande lam på hausten) per vinterfôra sau hadde sterk effekt på HePeff, og det er fullt mogleg å betre effektiviteten med relativt små justeringar av mengd og type ingrediensar i kraftfôr
2023
Sammendrag
Denne rapporten presenterer analyser av påkjørsler av hjort i kommunene Fjord, Stranda og Sykkylven kommuner i Møre og Romsdal. Arbeidet ble initiert i forbindelse med Sunnhjort prosjektet (2014-2019), hvor målet har vært å utvikle kunnskap om hjortens arealbruk som grunnlag for hjorteforvaltningen i regionen. I rapporten presenteres det analyser av påkjørselspunkter og hvilke faktorer som påvirker risiko for slike hendelser. I tillegg er det presentert risikokart for påkjørsler av hjort i studieområdet. Analysene er ment som et grunnlag for eventuelle tiltak langs aktuelle veistrekninger i kommunene.
Sammendrag
Supplemental feeding of cervids during winter is a widespread management practice, but feeding may increase the risk of disease transmission. Therefore, legal regulations to limit supplemental feeding are often implemented when dealing with severe infectious diseases, such as chronic wasting disease (CWD) in cervids. However, it is currently unclear whether these regulations result in decreased spatial clustering and aggregation as intended. Supplemental feeding is expected to restrict the movement of cervids. Therefore, a ban on feeding may also result in wider space use and a risk of geographic spread of disease. The space use of 63 GPS-marked red deer (Cervus elaphus) was investigated before (n = 34) and after (n = 29) the implementation of a legal regulation aimed at limiting the supplemental feeding of cervids during winter in a CWD-affected region of Nordfjella, Norway. Snow depth was the main determinant of the space use for red deer. A moderate reduction in the number of GPS positions in spatial clusters was evident during periods of deep snow once the ban was in place. Sizes of core areas (Kernel 50%), home ranges (Kernel 95%), and dispersion (MCP 100%, number of 1 km2 pixels visited per deer) declined from January to March and with increasing snow depth. Dispersion (number of 1 km2 pixels visited per deer) did not depend on snow depth after the ban, and red deer used larger areas when snow depth was high after the ban compared to before. The ban on supplementary feeding had no effect on size of core areas or home ranges. Several potential factors can explain the overall weak effect of the ban on space use, including the use of agricultural fields by red deer, other anthropogenic feeding, and landscape topography. This study highlights that snow depth is the main factor determining space use during winter, and it remains to be determined whether the moderate reduction in spatial clustering during deep snow after the ban was sufficient to lower the risk of disease transmission.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
NIBIO har taksert elgbeitene på 450 km2 i Levanger kommune i 2023. Vi fant at kommunen har et middels godt naturgrunnlag for elgbeite, med nokså høy andel låg bonitet. Per 2023 gir derimot en gunstig alder på skogen mer produktivt og variert elgbeite enn mye av Sør-Norge. Det til tross for at tørr og varm juni forut for taksten tilsier at skuddproduksjonen per tre var noe under normalen. Det var derimot stor lokal variasjon, med langt mer produktive beiter i overgangen mot kulturmarka enn i høyereliggende områder. Vi har estimert at den ernæringsmessige bæreevnen til 1.2 elg/km2 (grovt anslag for vinterbestand). Vi fant over gjennomsnittlig beitepress i Levanger over flere vintre (akkumulert), men delvis under snittet sist vinter. Dette tyder på at elg i Levanger er på vei inn i en forbedret beitesituasjon. Vi har beregnet dagens tetthet av elg til 1.1 per km2, med andre ord rett under bæreevnen. Sett-elg indeksen tilsier at bestanden har gått fra å øke til nylig å synke, i samsvar med lavt beitepress sist vinter. Gitt et forvaltningsmål om bærekraftig elgbeiter, anbefaler vi å ikke ta den forholdsvis gode beitetilstanden som grunn til å øke bestanden igjen. Slaktevektene i Levanger har gått ned over tid, og indikerer elg i dårligere kondisjon. Utfordringer for god kondisjon hos elg vil øke framover, med et stadig varmere klima (mer parasitter, mer konkurranse med hjort, varmestress, beitetørke, og endret plantefenologi m.m.). Vi anbefaler oppfølgingstakst hvert 5. år.
Rapport – Taksering av elgbeite, Meråker – oppfølgingstakst 2023
Hilde Karine Wam, Unni Støbet Lande
Sammendrag
NIBIO takserte i 2023 elgbeitene i Meråker (om lag 500 km2), for både beitetilbud og beitepress. Busksjiktet var artsfattig, men overraskende produktivt på elgbeite, til tross for nesten bare myr eller skog på låg bonitet. Beitetilbudet i feltsjiktet var også artsfattig, men det var like høy dekning av den viktige blåbærlyngen som for snittet av Sør-Norge. Beitetilbudet bestod hovedsakelig av bare 3 arter: blåbærlyng, bjørk og vier. I tillegg var det noe selje og furu. Nokså uventet fant vi større total tetthet av trær i elgens beitehøyde (30-300 cm) opp mot fjellet enn lenger ned mot hoveddalen av bygda. Særlig var det tett med vier generelt i Meråker, og tett med bjørk på hogstflater. Vieren var derimot så hardt beita at den knapt produserte ubeita årsskudd for elg å beite neste vinter. Også bjørk og selje var beita over plantenes antatte tålegrense. Vi anbefaler beitetakst hvert 5. år for å fange opp endringer. Vi har beregnet ernæringsmessig bæreevne til maks 0.8 elg/km2 (vinterbestand etter jakt). Dette er maks tetthet hvis beiteplantene ikke hadde vært hardt beita over tid (kuet). Vi har estimert tettheten siste 5 år til å ha vært 0.7 elg/km2 i snitt, altså nær maks bæreevne. Estimatet inkluderer ikke trekkelg som ankommer etter jakta. Sett elg tilsier at bestanden er økende, men beregnet tetthet korrigert for trend i fallvilt viser en nokså stabil bestand. Uansett bør bestanden reduseres tilstrekkelig til at vierbeitet kan repareres.