Jan Tangsveen

Avdelingsingeniør

(+47) 404 83 692
jan.tangsveen@nibio.no

Sted
Apelsvoll

Besøksadresse
Nylinna 226, 2849 Kapp

Sammendrag

Norske fotballbaner har tradisjonelt blitt etablert med engrapp (Poa pratensis) som viktigste grasart, enten ved direkte såing eller legging av ferdiggras.  Den største ulempen med engrapp er at den spirer og etablerer seg seint, noe som gjør at tunrapp (Poa annua) ofte kommer inn i etableringsfasen. Ved resåing har det derfor vært vanlig å bruke (flerårig) raigras (Lolium perenne), som etablerer seg raskere og er vel så slitesterkt, men mindre vinterherdig enn engrapp. Ved gjentatt resåing vil raigras utgjøre en større og større del av plantebestandet, og spørsmålet er derfor om vi kan spare penger ved å direkteså raigras allerede ved første gangs etablering av nye baner. Formålet med dette prosjektet er (1) å undersøke hvilken av etableringsmetodene "Ferdiggras av engrapp" eller "Direktesåing av raigras" som gir best banekvalitet ved nyetablering av fotballbaner i ulike landsdeler; og (2) å dokumentere tilslag, dekningsprosent og slitestyrke etter resåing med frøblandinger bestående av raigras eller forspirt engrapp enten like etter sesongavslutning om høsten (oktober), før sesongstart om våren (april) eller i fotballferien (månedsskiftet juni/juli). Fra og med 2009 har vi på en av lokalitetene også lagt til et delmål (3), nemlig å studere hvordan fotballbaner med ei grasmatte av engrapp eller raigras reagerer på ulike klippehøyde. Forsøk ble anlagt på Bioforsk Landvik (Grimstad), Apelsvoll (Østre Toten) og Kvithamar (Stjørdal) i juni 2008.  Forsøksopplysinger og resultater fra etableringsåret er gitt i Bioforsk Rapport 4(24).  Våren 2009 var raigraset på Kvithamar dødt, sannsynligvis på grunn av 2-3 måneders isdekke, og denne delen av forsøket måtte derfor reetableres. På Apelsvoll og Landvik var henholdsvis 73 og 9 % av raigraset angrepet av snømugg, men graset vokste denne skaden av seg i løpet av 1-2 måneder. Engrapp hadde praktisk talt ingen vinterskade på noen av forsøksstedene. Resåing i eksisterende plantedekke ble foretatt etter lufting, men før dressing. På Kvithamar kunne det ikke observeres spirende planter uansett resåingstid. På Apelsvoll og Landvik var det lite eller ikke noe tilslag etter resåing av engrapp, men bruktbart tilslag etter resåing av raigras, særlig som sommeren. Årsaker til dette kan være høy jordtemperatur, redusert konkurranse fra eksisterende plantedekke på grunn av daglige maksimumstemperaturer > 25 ºC, og rikelig med naturlig nedbør i dagene etter såing. På Landvik var andelen raigras i engrapp ved vekstavslutning i 2009 henholdsvis 3, 4 og 10 % etter resåing høsten 2008, våren 2009 og sommeren 2009. Sammenlikna med ordinær klipping med rotorklipper (30-35 mm) to ganger i uka førte klipping med sylinderklipper (15 mm) på de samme dagene til mer åpne flekker / bar jord i feltet på Landvik. Virkningen var størst ut over høsten, da det ble kjørt kraftig slitasje. I motsetning til hva vi hadde forventet ble det ikke påvist mer tunrapp eller dårligere rotutvikling etter en sesong med lav klipping. Spilleoverflaten på de direktesådde raigrasrutene var jamt over hardere og hadde større skjærfasthet (motstandsevne mot skliing) enn spilleoverflaten på engrapprutene. Feltene ble regelmessig utsatt for komprimering / slitasje fra en to-tromla slitasjemaskin med påmonterte fotballknotter og marktrykk som en voksen fotballspiller, og ferdiggraset fungerte da som en beskyttende støtpute som hindret overflaten fra å bli for hard. Til tross for mer filt hadde engrapprutene bedre infiltrasjonskapasitet enn de hardere raigrasrutene på Landvik og Kvithamar. På Apelsvoll var forholdet motsatt, sannsynligvis på grunn av mer dressing i forhold til veksthastighet og lavere innhold av organisk materiale i topplaget. Prosjektet fortsetter til og med vekstsesongen 2011. Så langt ser til ut til at nyetablering av fotball-baner med 100 % raigras ikke kan anbefales i Trøndelag, og sannsynligvis heller ikke i innlandsstrøk på Østlandet, selv om et legges opp til regelmessig resåing. Ved resåing av raigras i eksisterende plante-dekke ser det ut til at såing om sommeren gir bedre tilslag enn såing seint om høsten eller tidlig om våren. Resåping av engrapp i eksisterende plantedekke ser ut til å være bortkasta penger, iallfall på kort sikt.

Sammendrag

Due to pesticide restrictions, harsh winters and the special light/temperature conditions at high latitudes, turfgrass variety testing in USA, UK or central Europe has limited relevance for the Nordic countries. Therefore, we recommend to seed companies wanting to introduce varieties in this region to have their candidates evaluated independently in the two contrasting climatic zones characterizing the Nordic countries. In June 2009, Scotts International B.V. and Bioforsk Turfgrass Research Group signed a contract for three years evaluation of two varieties of perennial ryegrass (Lolium perenne), one variety of creeping red fescue (Festuca rubra ssp. rubra) and two varieties of Kentucky bluegrass (Poa pratensis) at the Bioforsk research stations Apelsvoll (northern, mostly continental climatic zone) and Landvik (southern, mostly coastal climatic zone). Both trials were seeded in late June / early July 2009 and established well. Since about six weeks after seeding, the varieties were mowed to at 15 mm two to three times per week and otherwise maintained as a golf course fairway.   This report from the establishment year shows that the candidate varieties were on level with the widely used control varieties for establishment rate. For other characters, it is too early to draw conclusions.

Sammendrag

Tidlige og seine byggsorter, tidlige og seine havresorter, vårhvete- og høsthvetesorter er prøvd i forsøk på Østlandet. I Midt-Norge prøves tidlige og seine byggsorter og havresorter. Nye sorter og linjer prøves sammen med de viktigste markedssortene. Etter 3 års prøving kan nye sorter godkjennes for den norske sortslista. Både siste sesongs resultater og sammendrag over år presenteres.

Sammendrag

Tidlige og seine byggsorter, tidlige og seine havresorter, vårhvetesorter, høsthvetesorter og høstrugsorter er prøvd i forsøk på Østlandet. I Midt-Norge prøves tidlige og seine byggsorter og havresorter. Nye sorter og linjer prøves sammen med de viktigste markedssortene. Etter 3 års prøving kan nye sorter godkjennes for den norske sortslista. Både siste sesongs resultater og sammendrag over år presenteres.

Sammendrag

Tidlige og seine byggsorter, tidlige og seine havresorter, vårhvetesorter, høsthvetesorter og høstrugsorter er prøvd i forsøk på Østlandet. I Midt-Norge prøves tidlige og seine byggsorter og tidlige havresorter. Nye sorter og linjer prøves sammen med de viktigste markedssortene. Etter 3 års prøving kan nye sorter godkjennes for den norske sortslista. Både siste sesongs resultater og sammendrag over år presenteres.

Til dokument

Sammendrag

Det er ingen offisiell verdiprøving av kornsorter på Sør-Vestlandet. I stedet prøves allerede godkjente bygg- og havresorter og det aller mest interessante nye sortsmaterialet i såkalte veiledningsforsøk. Målet med disse forsøkene er å klarlegge hvilke kornsorter som er best egnet for dyrking i dette området. I 2004 ble det startet en forsøksserie der et utvalg av byggsorter ble prøvd med og uten fungicidbehandling. Denne forsøksserien gikk videre også i 2005. Forsøkene på Sør-Vestlandet gjennomføres i samarbeid med Bioforsk Vest Særheim, Jæren forsøksring og Forsøksringen Agder avdeling Lyngdal.

Til dokument

Sammendrag

Tidlige og seine byggsorter, tidlige og seine havresorter, vårhvetesorter, høsthvetesorter og høstrugsorter er prøvd i forsøk på Østlandet. I Midt-Norge prøves tidlige og seine byggsorter og tidlige havresorter. Nye sorter og linjer prøves sammen med de viktigste markedssortene. Etter 3 års prøving kan nye sorter godkjennes for den norske sortslista. Både siste sesongs resultater og sammendrag over år presenteres.

Sammendrag

Det fireårige prosjektet "Bruk av fangvekster i kornomløp" er avsluttet og sluttrapport publisert i Planteforsk serie Grønn kunnskap Vol. 8 Nr. 12 - 2004. Her gis et kort sammendrag av de viktigste tema som er behandlet i sluttrapporten.

Sammendrag

Gjennom "tilskudd til endret jordarbeiding" har myndighetene stimulert kraftig til økt dyrking av fangvekster som et tiltak for å redusere N-avrenning fra landbruksareal til vassdrag og sårbare sjøområder (EU"s nitratdirektiv). Dette gir et betydelig behov for informasjon om bruk av fangvekster samt behov for ny kunnskap på fagområdet. Prosjektet "Bruk av fangvekster i kornomløp" ble gjennomført for å møte disse utfordringene. I prosjektet har vi undersøkt hvordan valg av såmengde, såmåte og såtid påvirker etablering og vekst av grasarter og -sorter, dyrket som fangvekst i ulike kornarter. Vi har undersøkt i hvilken grad fangvekstene påvirker kornavlingene og -kvaliteten. Vi har også undersøkt hvor stort N-opptak fangvekstene har om høsten og hvor mye N som er igjen i plantene når våren kommer, samt innhold av uorganisk N i jorda. Organisatorisk ble prosjektet delt i tre: 1) Ny kunnskap om praktisk bruk av fangvekster i korn, herunder arter, sorter og dyrkingspraksis (to serier vanlige feltforsøk, henholdsvis 33 og 17 felt ble anlagt). 2) Demonstrere og informere om dyrkingspraksis for fangvekster som kan gi en redusert N-avrenning fra kornareal (to serier med demonstrasjon-/ storskalafelt, henholdsvis 9 og 36 felt ble anlagt). 3) Pilotforsøk vedrørende vintertap av N og P fra fangvekster under norske klimaforhold. I alt har 3 kornarter (vårkorn), 12 forskjellige fangvekster og en underkulturblanding, 2 ulike såmengder, 2 ulike såmetoder og 2 ulike såtider vært testet i forsøk. Bruk av fangvekster reduserte kornavlingene med 0-12 %. Raigras, og spesielt italiensk raigras, konkurrerte hardere med kornet enn hundegras, timotei og engsvingel. Avlingsreduksjonen var størst i hvete og 2-radsbygg, og minst i 6-radsbygg og havre. Tidlig såing av fangvekstene gav større avlingsreduksjon i korn enn sein såing. Såmengden og såmåten hadde mindre betydning for kornavlingene. Bruk av fangvekster reduserte kornets proteininnhold med 0,1-0,4 prosentenheter, men påvirket ikke Hl-vekt, 1000-kornvekt og vannprosent ved høsting. Når det gjelder tilslaget av fangvekstene, var dette avhengig av værforholdene i etableringsfasen på våren og etter tresking om høsten, men det ble også i stor grad påvirket av dyrkingstekniske forhold som valg av art og sort av både korn og fangvekster, såmengde og såtid. Såmåte for fangvekstene hadde liten betydning for tilslaget i disse forsøkene. Godt etablerte fangvekstbestand av raigras tok opp 2,5-3,5 kg N pr. daa i løpet av vekstsesongen, mens de tradisjonelle slåttegrasa timotei, hundegras og engsvingel tok opp 1,5-2,5 kg N. Bruk av fangvekster reduserte jordas innhold av uorganisk N fra midt på sommeren og frem til oktober. Gjennom vinteren ble 20-30 % av oppsamlet N borte fra fangvekstplantene, - mest fra raigrassortene. Om våren var det likevel 2-2,5 kg N/daa i graset. Et godt voksende plantebestand av fangvekster er derfor et effektivt miljøtiltak for å redusere risiko for N-avrenning fra kornareal. Visuell vurdering av fangvekstbestandet om høsten viste nær sammenheng med målt opptak av N. I praksis er dette en rask og god nok metode for bedømmelse av grasets evne til å ta opp N om "inspektøren" har noe erfaring. Såing av fangvekster i bygg samtidig og gjerne i blanding med kornet om våren, gir oftest en sikker og god etablering og en moderat avlingsnedgang. Sorten "Fredrik" italiensk raigras er svært aktuell. Såmengde på 0,5-0,8 kg frø/daa og en avslutning av fangveksten våren etter med pløying kan anbefales. En må imidlertid være nøye med pløyingen slik at fangvekstene blir godt nedmoldet.

Sammendrag

Forsøk med fangvekster har nå gått i fire vekstsesonger (2000-2003). Forsøkene har vært en del av det fireårige prosjektet "Bruk av fangvekster i kornomløp", som er gjennomført av Planteforsk Apelsvoll forskingssenter. Avlingsreduksjonen i kornet vil variere mellom år. Normalt vil den ligge på 3-7 % i bygg. Ut fra vekst og utvikling av de prøvde arter og sorter, kan følgende sies:                                                           Italiensk toårig raigras regnes som en sikker fangvekst i hele landet og er enkel å etablere, men det kan konkurrere sterkt med kornet. Det kan være relativt store forskjeller i konkurranseevne mellom sorter av dette raigraset. Engelsk (flerårig) raigras er godt egnet som fangvekst i hele landet. Det er mindre aggressivt og konkurrerer mindre med kornet enn italiensk raigras. Under normale forhold har dette raigraset god utvikling og grasproduksjon som fangvekst utover høsten. Forskjeller i konkurranseevne, vekst og utvikling på høsten mellom sorter er av mindre betyding. Timotei kan fungere som fangvekst på hele Østlandet og delvis i Trøndelag, men vil ikke være like sikker som raigras. Den kan konkurrere relativt hardt med kornet, hvis kornbestandet er noe tynt. Opp til 10-12 % avlingsreduksjon kan forekomme i bygg, men normalt vil den ligge på 1-2 %. Arten regnes som enkel å etablere. Engsvingel vil være en svært usikker og lite egnet fangvekst. Den kan eventuelt fungere i enkelte år i områder nær kysten, som for eksempel i Vestfold. Arten konkurrerer lite med kornet. Hundegras er i likhet med timotei interessant, kan fungere som fangvekst på hele Østlandet og delvis i Trøndelag, men vil ikke være like sikker som raigras. Arten konkurrerer lite med kornet. Hybridraigras og raisvingel vil fungere som fangvekst på linje med engelsk raigras. Raisvingel vil imidlertid ha noe høyere pris pr. kg. Et godt etablert fangvekstdekke (underkultur) reduserer proteinprosenten i kornet. En må være forsiktig med delgjødsling (proteingjødsling) til korn der en har sådd fangvekster, spesielt raigras, da denne grasarten vil gi kraftig vekst ved en slik delgjødsling. Delgjødsling for å redusere legdefaren kan imidlertid være en fordel. Normal såmengde (1,0 kg/daa) reduserer kornavlingene noe, men til gjengjeld sikrer det etableringen av fangvekstene i forhold til redusert mengde (0,5 kg/daa). I praksis vil 0,7-0,8 kg/daa av raigras være å anbefale.

Sammendrag

Forsøk med fangvekster - ulike grasarter, sorter og såmengder og forsøk med såmåter for italiensk (toårig) raigras som fangvekst i ulike arter og sorter av korn. Avlingsreduksjonen i kornet kan variere mellom 2-15 %. Normalt vil den ligge på 4-7 %. Størrelsen på avlings-reduksjonen vil avhenge av både kornart, kornsort og fangvekstart og sort av grasarten. Avlingsreduksjonen er størst i hvete og minst i havre. Det er enklest å etablere og få fangveksten godkjent i bygg og hvete, og det er mer usikkert i havre. Det italienske toårige raigraset regnes som sikkert å etablere. Det passer best i havre og 6-radsbygg, og der en vil bruke fangveksten til beite på høsten. Engelsk (flerårig) raigras er noe mindre aggressivt og egner seg bedre enn italiensk raigras i vårhvete og 2-radsbygg, men passer ikke i havre. Timotei ser ut til å konkurrere bedre med kornet enn en tidligere har trodd. Opp til 10-12 % avlingsreduksjon kan forekomme i bygg og enda mer i hvete. Arten regnes som enkel å etablere. Engsvingel og hundegras konkurrerer lite med kornet. Engsvingel vil være en svært usikker fangvekst. Hundegras er mer interessant. Normal såmengde (1,0 kg/daa) reduserer kornavlingene noe, men til gjengjeld sikrer det etableringen av fangvekstene i forhold til redusert mengde (0,5 kg/daa). Såmåte av både italiensk- og engelsk raigras som egen såing eller i blanding med kornet ser ut til å ha mindre betydning for kornavlingen, fangvekstdekke og tørrstoffavling sent på høsten. Tre år med forsøk og erfaringer fra praksis viser tydelig at den optimale fangveksten er resultatet av en fin balanse mellom fangveksten og kornet gjennom vekstsesongen, og at det ikke alltid er like lett å oppnå denne balansen.

Sammendrag

En god fangvekst? Igangværende forsøk. Vekstvilkåra for fangvekstene. Forsøk med fangvekster - ulike grasarter, sorter og såmengder. Forsøk med såmåter for italiensk (toårig) raigras som fangvekst i ulike arter og sorter av korn. Forsøkene og erfaringene fra praksis tilsier at den optimale fangveksten er resultatet av en fin balanse mellom fangveksten og kornet gjennom vekstsesongen, og at det ikke alltid er like lett å oppnå denne balansen. En kan antyde at avlingsreduksjonen i kornet kan variere mellom 2-15 %. Normalt vil den ligge på 4-6 %. Et godt etablert fangvekstdekke (underkultur) reduserer proteinprosenten i kornet. For å sikre best mulig tilslag bør gras som fangvekst såes samtidig med kornet. Såmengden betyr noe for konkurranseforholdet mellom korn og fangvekst. Såmåte av fangvekster (italiensk raigras) som egen såing eller i blanding med kornet ser ut til å ha mindre betydning for kornavlingen, fangvekstdekke og tørrstoffavling sent på høsten. Toårig italiensk raigras er mest aggressivt. Flerårig (engelsk) raigras regnes som sikker å etablere i vårhvete og 2-radsbygg. Engsvingel og hundegras konkurrerer lite med kornet, og artene passer ikke i havre. Timotei konkurrerer lite med kornet, normalt 2-6 % i bygg.

Sammendrag

Hva er en fangvekst? Kort om prosjektet. Kort om utvintring og utvasking. Vekstvilkåra for fangvekstene i 2000. De fire ulike forsøkene i prosjektet, resultater og diskusjon. Det er foreløpig for lite materiale til å trekke sikre slutninger. Resultatene er bare for ett år og vekstforholdene dette året har vært gode for både korn og fangvekster. I år kan det se ut som såtiden har betydd mer for fangvekstdekke om høsten enn såmåten og såmengden, og kanskje såmåten mer enn såmengden. Videre er det vanskeligere å få til et godt fangvekstdekke i havre enn i bygg og vårhvete. Det ser også ut til at det er enklere å få til et brukbart fangvekstdekke med sorter av ulike raigrastyper enn norske sorter av hundegras, engsvingel og timotei, men da må en trolig regne med et større avlingstap (selv om det ikke er påvist her). Ved bruk av gras som fangvekster og underkultur i korn bør en regne med et avlingstap på 5-6 %, avhengig av kornart/sort og type gras.Denne typen forsøk forsetter i 3-4 år til.