Ivar Pettersen

Seniorrådgiver

(+47) 905 97 320
ivar.pettersen@nibio.no

Sted
Oslo

Besøksadresse
Storgata 2-4-6, 0155 Oslo

Til dokument

Sammendrag

Klassifiseringssystemet EUROP ble innført for slakterein i 2015. Dette skulle stimulere reineierne til å levere slaktedyr med god kjøttfylde og med økt inntjening av den enkelte rein. Effektene av kalveslaktetilskuddet er vurdert, hvordan klassifiseringssystemet for kalv har fungert, og om kalveslaktetilskuddet bør knyttes til klassifiseringssystemet. Konklusjoner er: • Kalveslaktetilskuddet har fungert hensiktsmessig, men behovet er i dag endret • Tilskudd kan knyttes til kvalitet og motivere for langsiktig kvalitetsforbedring • Reindriftsfaglig grunnlag, forankring og tillit bør vektlegges

Sammendrag

Sammendrag: Denne rapporten gir en oppdatert oversikt over tiltakspotensiale for tiltak som jordbruket kan iverksette for å redusere klimagassutslipp. Det er tiltak innen dagens produksjonsystemer og struktur som er vektlagt. Det er sammenlignet med vurderinger gjort i rapporten «Landbruk og klimaendringer» fra 2016. Effekt av tiltak, gjennomføringsgrad og forutsetninger for gjennomføring til 2030 er prioritert.

Til dokument

Sammendrag

I denne rapporten er verdi på varige eiendeler i pelsdyrholdet beregnet i 2017 og i 2024, se kapittel 3. Ved å benytte saldoavskrivning er verdi på varige driftsmidler i 2024 beregnet til å ligge på rundt 124 til 148 millioner kroner. Beregningene er basert på en rekke kilder og er ikke sjekket med ligningsdata. Det er knyttet usikkerhet til beregningene. I tillegg til å beregne verdi på varige eiendeler i pelsdyrholdet er foretaksøkonomiske kalkyler beregnet i kapittel 4. Markedssituasjonen i pelsdyrholdet i dag er blant annet preget av høyere fôrpriser og noe lavere skinnpriser, i tillegg til politiske signaler om en styrt avvikling av pelsdyrholdet.

Til dokument

Sammendrag

The study of structure and economics in Norwegian reindeer herding is commissioned by the Ministry of Agriculture and Food in order to better understand the relations between economic sustainability in reindeer herding and ownership-structure of ownership. Our conclusions are: (1) There is no clear connection between ownership structure and effectiveness in reindeer herding. The main reason is a strong, traditional capacity to cooperate flexibly irrespective of ownership structure. Co-operative groups, named siidas or districts, have long tradition in sami reindeer herding. The effect of flexible organizing is a rational decoupling of efficiency from distribution of ownership to reindeer. The organizational flexibility is also crucial for understanding the sami way of combining private ownership to animals with collective control of rights to exploit pasturage in order to prevent or mitigate “The Tragedy of the Commons”. (2) Values created are distributed exclusively to the benefit of ownership to reindeer with no specific rewards to labor inputs, i.e. practical herding. As flock sizes are strictly limited in response to temporarily destabilized flock numbers causing overexploitation of pasturage in Finnmark county in particular, rewarding large flock numbers adds to the conflict potential. The ceilings on flock sizes deprive small flock holders of natural flexibility for growth and competition on effective herding. The pattern of remuneration thus becomes a threat to future recruitment and long-term competence building.

Sammendrag

Regjeringen la like før jul i fjor frem sin melding "Endring og utvikling - en fremtidsrettet jordbruksproduksjon" (Meld. St. 11 (2016-17)). Meldingen kom bare fem år etter den forrige meldingen "Velkommen til bords" og er den første med en FrP-statsråd som landbruksminister. Ut fra FrPs retorikk om å slippe bonden fri, var det knyttet stor spenning til hvor langt Regjeringen ville gå i å reformere norsk jordbrukspolitikk. Dette er tema for denne artikkelen.

Til dokument

Sammendrag

The research team has investigated social costs of four measures aiming to reduce climate gas emissions from Norwegian agriculture: 1. Produce biogas from manure, 2. Substitute plant based products and fish for cattle meat, 3. Reduce food waste, and 4. Cease peatland cultivation. Cuts in emissions may be achieved at low or negative social costs, provided proper implementation. Reducing cattle meat consumption may, in addition, have significant positive health effects, according to Norwegian Health Directorate’s valuations. Shifts in food consumption and reduced food waste, may also reduce consumers’ food expenses. Biogas production incur moderate average costs of approximately NOK 400 per ton CO2 equivalents. Indicated cost levels do not take into account the implementation costs and the analysis do not cover the distribution of costs and benefits among stakeholders. Ineffective implementation may incur extra costs. The study thus provides reason to expect that emission cuts in agriculture may be socially costless, but measures of implementation need be further investigated. This report is a revised version of report 3/2/2017. Some adjustments in calculations have been made, discussions expanded in response to comments received, and one measure, substituting pork for cattle meat, is dropped.

Til dokument

Sammendrag

Norsk jordbruk står for om lag åtte prosent av de norske klimagassutslippene. Jordbrukets utslipp kan, etter våre analyser, reduseres betydelig, uten å påføre samfunnet vesentlige kostnader. Rapporten vurderer kostnader for fem klimatiltak. Kostnadsanslagene er usikre, blant annet fordi det per dags dato finnes lite tilgjengelig kunnskap om virkemidlene som kan utløse de nødvendige endringene i jordbruket eller leddene nedstrøms, som matindustrien, dagligvarehandelen eller blant forbrukerne. Visse virkemidler kan føre til redusert konsumentnytte eller ineffektivitet i ressursallokeringen som kan oppveie anslåtte gevinster, f.eks. ved redusert forbrukerutlegg. I det følgende oppsummeres vurderingene av de fem klimatiltakene: • Økt utnyttelse av husdyrgjødsel til biogassproduksjon • Redusert produksjon og konsum av storfekjøtt - erstattes med frukt, grønt og fisk • Redusert produksjon og konsum av storfekjøtt – erstattes med svinekjøtt • Redusert matsvinn • Stans i nydyrking av myr Tiltak 1 - husdyrgjødsel til biogassproduksjon: Satsing på biogass kan gi bærekraftig erstatning av fossil energi. Å utnytte husdyrgjødsel til biogass reduserer utslipp av metan, lystgass og ammoniakk fra gjødsellagre i jordbruket. Tiltaket går ut på å øke andelen husdyrgjødsel til biogassproduksjon til 50 % av biogasspotensialet er utnyttet i 2050. To ulike typer biogassanlegg er inkludert i tiltaket: småskala gårdsanlegg der biogassen produseres og utnyttes lokalt til oppvarming, og store sambehandlings-anlegg for husdyrgjødsel og annen biomasse der biogassen oppgraderes til drivstoffkvalitet og distribueres fortrinnsvis til transportformål.......... The research team has investigated five measures aiming to reduce climate gas emissions from Norwegian agriculture: 1. Biogas from manure, 2. Replacing cattle meat with plant based products and fish, 3. Replacing cattle meat with pork, 4. Reducing food waste, 5. Ban on cultivation of peatland. The study concludes that most measures may be implemented at zero or even negative costs. Cutting down on cattle meat consumption may have substantial and positive health effects. The exception is biogas production using dung where indications show average costs of approximately USD 200 per ton Climate Gas Emission. Indicated cost levels are based on optimal ways of implementation. Bad implementation may hurt both consumer welfare and efficiency of resource allocation. The authors thus leave some, but limited reason to expect that cutting substantial emissions from farming will be socially costless.

Sammendrag

Since the decision to locate the main Norwegian air fighter base at Ørland, prolonged discussions of compensation to farmers for increased noise levels have taken place. This study is commissioned by the local authorities in order to describe how extra noise that impact living conditions on farms may also impact operating conditions, estate valuation and potential development for the farm entreprise. The study finds that a diversity of impacts may be expected since, in general, housing, residential environments and the farm enterprise form an interdependent set of assets. Removing or damaging one, will affect the integrated unity both near-term and longer-term.

Til dokument

Sammendrag

I denne rapporten presenteres resultatene for et prosjekt som har sett på flaskehalser og muligheter for norskprodusert økologisk frukt, bær og grønnsaker gjennom hele verdikjeden fra produsent til forbruker. For å få mer kunnskap om dette er det brukt både kvalitative intervjuer og en mindre, web-basert spørreundersøkelse blant pakkerier og fruktlagre. Det har vært en økning i etterspørselen etter økologisk frukt og grønt i de senere år, og tall fra Landbruksdirektoratet viser at regnet i kroneverdi var omsetningen av økologiske grønnsaker i dagligvarehandelen to ganger større i 2014 enn i 2011, mens omsetningen av økologisk frukt, bær og nøtter var 3,4 ganger større i 2014 enn i 2011. Det største grossistselskapet, BAMA, melder om en volumøkning på økologisk frukt og grønt på 29 prosent fra 2013 til 2014. Informanter intervjuet i prosjektet, forventer en fortsatt økning i etterspørselen etter økologisk i tiden framover. For noen produkter er den økte etterspørselen fulgt av økt produksjon som gjør det mulig å tilby norsk økologisk produksjon nesten hele året, dette gjelder for eksempel gulrot. For andre produkter er det mangel på norsk produksjon. Dette gjelder det meste av frukt og bær, i tillegg til viktige basisgrønnsaker som potet og løk. Det er også et generelt problem for mange produkter at det ikke er tilgang på norskprodusert økologisk vare gjennom hele den norske sesongen, og lagringsgrønnsaker resten av året. Samtidig opplever enkelte produsenter at de kunne solgt mer, og grossister sier de kunne ha solgt mer hvis etterspørselen var der. Dette betyr at det ikke bare er økt produksjon som skal til for å øke omsetningen av norskprodusert økologisk frukt og grønt. Det er fortsatt rom for å gjøre mer for å øke salget. Det meste av produksjonen av norsk økologisk frukt og grønt blir omsatt gjennom de to store leveringskjedene, Gartnerhallen/BAMA/NorgesGruppen/REMA1000 og Nordgrønt/Coop. Verdikjedene for disse fungerer i hovedtrekk likt, og det er liten organisatorisk forskjell mellom konvensjonell og økologisk frukt og grønt, med unntak av prissetting, der økologisk ikke formelt er en del av GrøntProdusentenes Samarbeidsforum (GPS). I arbeidet med prosjektet har vi forsøkt å identifisere mulige flaskehalser og muligheter på de ulike nivåene i verdikjeden, og det følgende gir en gjennomgang av dette.

Til dokument

Sammendrag

This study analyzes TTIP, its implications for Norway and Norway’s trade policy choices. TTIP will hardly be concluded under Obama's presidency, but the agreement could become a reality within a few years. TTIP aims at comprehensive cooperation in the regulatory area. In the short term there will be limited harmonization of standards but regulatory cooperation between different systems. In the long term, the goal is stronger cooperation in the regulatory area. TTIP will from what we know not lead to a lowering of European health regulations or a "race to the bottom". If TTIP is realized and Norway remains outside, the EEA Agreement will be little affected and the overall economic impact is moderate. If Norway joins TTIP, there will be a significant real income gain, with estimates ranging from 2236 to 6772 NOK per capita in the various scenarios. There is considerable variation across sectors. With Norway outside TTIP there will be a moderate negative impact for a majority of the sectors, especially some manufacturing sectors that face tougher competition in the EU and USA export markets. The oil industry will benefit from increased demand and higher prices. If Norway joins TTIP, a clear majority of industries will benefit; especially business services and a number of other service industries. The public sector gains from TTIP, mainly due to cheaper inputs. TTIP will contribute to the dismantling of import protection for Norwegian agriculture and without compensating measures, production and employment will be reduced. TTIP will still allow some import protection and this margin of maneuver, which depends on future negotiations, is important for the outcome. With a larger margin of manoeuvre and unchanged budgetarty support, most of Norway’s agriculture can be maintained. With less margin of manoeuvre, it will be more challenging. Norwegian accession to TTIP may occur in the form of a standard trade agreement in which Norway or EFTA are formally equal to the EU and the United States. Alternatively, Norway may participate in a European pillar as in today's "Open Skies" agreement on air traffic. If TTIP succeeds in establishing comprehensive regulatory cooperation, the latter solution is most likely. Such a solution implies that Norway will become more closely integrated with the European Union also in trade policy towards third countries. Norwegian entry into TTIP implies that we have to accept the established rules and negotiate bilaterally with the EU and the USA on market access. The negotiations with the USA will apply to all aspects of market access, while negotiations with the EU will apply only to areas in which the EEA agreement is not already deeper. The negotiations with the EU for TTIP entry will thus include, among other issues, tariffs for seafood and agriculture. As an alternative to membership in TTIP, Norway or EFTA may initiate a trade agreement with the USA. Such an agreement would likely be less extensive in the regulatory area. Such an agreement will also provide an economic gain for Norway, but less than accession to TTIP. For Norway as a whole, accession to TTIP creates a real income gain between 12.5 and 35 billion NOK according to various scenarios, while a free trade agreement with the United States results in a gain of about 7.4 billion NOK. TTIP also includes negotiations on so-called Investor-State Dispute Settlement (ISDS), whereby foreign-owned companies can sue a state if they are unfairly or inappropriately treated. Such rights also exist in national law but international tribunals have to some extent extended the interpretation of what is considered unfair. The European Union has proposed a solution in TTIP with a permanent court as well as rules that discipline the interpretation of the principles, and thus avoids that ISDS unduly interferes into the states’ "right to regulate". This and many other issues are analysed in this report and six background papers.

Til dokument

Sammendrag

Produktivitetsmålinger viser utbytte pr. enhet ressursinnsats for bedrifter, næringer eller samfunn. Produktivitet måles primært i kvantum av ressursinnsats og utbytte, dvs. etter at effekter av rene prisendringer er fjernet. Produktivitetsmålinger basert på offentlig statistikk tyder på lav arbeidsproduktivitetsvekst i matindustrien. Dette notatet viser at det er vesentlig usikkerhet knyttet til produktivitetsmålingene. Produktivitetsmålinger vi har foretatt med alternativt datagrunnlag, viser til dels høye vekstrater for store matindustriforetak. Notatet drøfter også hvordan produktivitetsmålinger for matindustrien kan benyttes som underlag for beslutninger på foretaks-, nærings- og myndighetsnivå. I samråd med representanter for matindustrien og med støtte fra Forskningsmidlene for jordbruk og matindustri har vi gjennomført et forprosjekt om produktivitetsmålinger for matindustrien. På nasjonalt nivå er produktivitetsmåling viktig for å bedømme næringslivets konkurranseevne generelt. I sin siste gjennomgang av økonomiske utsikter, spår IMF svakere produktivitetsvekst globalt og dermed også redusert evne til å øke levestandarden for verdens befolkning (Blagrave & Furceri 2015). Svak og svekket produktivitetsvekst gir grunn til bekymring og for tiltak med sikte på mer effektiv ressursbruk. Svak produktivitetsvekst i norsk matindustri kan svekke hele den jordbruksbaserte matsektoren og viktige deler av sjømatnæringen. Dette notatet skal gi bakgrunn for matindustriens høringsuttalelse om produktivitetsutvikling slik den er beskrevet av Produktivitetskommisjonen i NOU 2015:1. Siktemålet er også å utvikle et opplegg for videre kunnskaps- og datautvikling. Utredningen drøfter det faglige og statistiske grunnlaget for tilgjengelig produktivitetsstatistikk for matindustrien. Problemstillingen er nærmere spesifisert i avsnitt 1.1. Notatet forklarer ulike produktivitetsbegreper, statistikkilder, beregningsmetoder og tolkning av resultater. Notatet bruker, i likhet med Produktivitetskommisjonen, først og fremst arbeidsproduktivitet som mål (NOU 2015:1).

Til dokument

Sammendrag

Jordbruket på Ørland er vitalt og har attraktive utviklings- og fornyelsesmuligheter. Norges største forsvarssatsing gjennom tidene hindrer nå investeringer i støyutsatte jordbruksområder. Hindringen er en følge av langvarig usikkerhet om fremtidige vilkår for jordbruk og bosetting i tilknytning til jordbruket. Usikkerhet for jordbruket er en uunngåelig følge av etableringen av hovedkampflybasen i et vitalt jordbruksmiljø, men den opplevde usikkerheten blant bøndene virker unødig stor og unødig langvarig. I tillegg synes den faglige støtten til jordbrukshusholdningene som skal håndtere usikkerheten, utilstrekkelig. Mulighetene for revitalisering av jordbruket i nærområdet til kampflybasen tilsier at unødvendig usikkerhet for bøndene og deres husholdninger blir identifisert og fjernet. Videre bør bøndene og jordbrukshusholdningene gis bedre forutsetninger for å kunne vurdere utviklings- og investeringsmuligheter i en situasjon som vil være preget av omstilling og mange usikre faktorer over lang tid.

Sammendrag

Norsk forsyningsevne for matkorn er en del av norsk matsikkerhet. Norsk matsikkerhet er i følge «The Economis Intelligence Unit» blant verdens beste. Det er per i dag lav sannsynlighet for hendelser i importsystemet for korn som skulle kreve matkornberedskap. Norsk matkornforsyning har derfor for tiden ikke behov for kriseberedskap. Mat- og matkornsikkerhet er imidlertid i endring. Dette krever at vi oppdaterer kunnskapen og overvåker grunnlaget for norsk matsikkerhet generelt; handelssystemer, produksjon og produksjonsgrunnlag. Forsterket overvåking av global systemrisiko og grunnlaget for norsk matsikkerhet kan være en viktig del av videreutviklingen av arbeidet med norsk samfunnssikkerhet.

Sammendrag

Virkemidlene som er rettet mot jordbruket, består i hovedsak av investeringsstøtte, ofte i form av kontantbidrag og av rentestøtte til et lån som dekker resten av investeringen. Tilleggsnæringer kan også få tilskudd til blant annet markedsundersøkelser og bedriftsutvikling. Virkemidlene som faller inn under Bygdeutviklingsordningen (BUordningen) er evaluert tidligere (Pettersen m.fl. 2009). Konklusjonen var at BUordningen først og fremst er et virkemiddel for å stimulere til investeringer i jordbruket. Det er vanskelig å påvise effekter av virkemidlene på det økonomiske resultatet. Investeringsstøtte virker som en kompensasjon for lav lønnsomhet i jordbruket. Andre analyser av investeringer på gårdsbruk (Haukås og Solberg 2012) viser at effekten på lønnsomhet kan være liten sammenlignet med gårdsbruk som ikke investerer. I beste fall tar det tid før investeringer får positiv effekt på lønnsomhet. Siden jordbruksforetaket selv må velge å søke om tilskudd fra Innovasjon Norge, har mottakere gjennomgått en seleksjonsprosess og kan ikke uten videre sammenlignes med ikke-mottakere. Denne metodiske utfordringen er løst gjennom «propensity score matching», der et nytt utvalg blir laget utfra sannsynligheten for at foretaket mottar støtte fra Innovasjon Norge. Denne metoden eliminerer noe av skeivheten som kan oppstå ved seleksjon, og gjør det mulig å bruke standard paneldataanalyse på det nye utvalget. For tradisjonelt jordbruk ble det lagd fire indikatorer; inntekt, lønnsomhet, totalkapitalrentabilitet og arbeidsproduktivitet. Tilsagn om støtte fra Innovasjon Norge var en av flere forklaringsvariabler i regresjonsanalysen. Effekten på indikatorene er også beregnet for tilleggsnæringer og for gårdsbruk med melk- og storfeproduksjon, som utgjør en stor andel av mottakerne. Effekten på indikatorene er generelt sett negativ, med varierende statistisk signifikans. Tre år etter tilsagn endres fortegnet på effekten til positivt for noen indikatorer, men med liten eller ingen statistisk signifikans. Endringen fra negativ til positiv kan altså skyldes tilfeldigheter. Vi kan dermed ikke si noe om effekten på sikt. Resultatene er det samme for både tradisjonelt jordbruk, melk- og storfeprodusenter og tilleggsnæringer. Analysen av tilleggsnæringer har i tillegg noen metodiske utfordringer. Definisjonen av tilleggsnæring i driftsgranskingene gjør at selv med et utvalg laget med «propensity score matching», vil noen foretak i oppstartsfasen bli sammenlignet med godt etablerte foretak med stabil inntekt. Våre resultater er i tråd med tidligere evaluering av BU-midler og analyse av investeringer i jordbruket (Pettersen m.fl. 2009). Mange investeringer er ikke forventet å ha noen effekt på økonomiske indikatorer på kort sikt. Eventuelle positive effekter vil først dukke opp flere år etter selve investeringen. Det koster å investere. I tillegg til de direkte investeringskostnadene, vil mange gårdbrukere øke egen arbeidsinnsats både under og etter selve investeringen. Dette gjør at arbeidsproduktivitet reduseres. I tillegg kan inntekt bli redusert når investeringen krever at produksjon reduseres ved for eksempel ombygging av fjøs. Likevel har jordbruket en høy produktivitetsvekst og investeringer er helt nødvendig for denne utviklingen. Selv om effekten er vanskelig å påvise, betyr mangelen på positiv sammenheng mellom investeringer og økonomiske resultater ikke at investeringer ikke fremmer produktivitetsvekst. Det må imidlertid utvikles bedre verktøy og metoder for å vise hvordan enkeltinvesteringer leder til produktivitetsvekst.

Sammendrag

Norske frukt- og grøntprodusenter utgjør kjernen i en stor, vekstkraftig og konkurranseutsatt verdikjede i norsk matsektor. Norsk frukt og grøntproduksjon må hele tiden tilpasse eget tilbud til konkurrerende import og har svart med god horisontal og vertikal samordning og relativt lønnsom norsk produksjon. Norske produsenter forventer videre vekst. Primærprodusentene er avhengige av importvernet, men også av godt produsentsamarbeid og fordel av kvalitetsoppfatninger som er knyttet til norsk opprinnelse. God evne til samarbeid både horisontalt og vertikalt utgjør, sammen med identitet gjennom norsk opprinnelse, kjerneressurser for næringen. Skal verdiskapingen i norsk frukt- og grøntnæring øke, er det sannsynlig at bransjen bør dra enda større fordeler av disse ressursene. Det kan kreve endringer både i produsentsamvirket og i samspillet i verdikjeden.

Til dokument

Sammendrag

BU-midlene inngår som ressurser for de såkalte regionale næringsprogrammene (RNP), og er LMDs viktigste økonomiske virkemiddel for å nå målet om næringsutvikling i og i tilknytning til landbruket. Fylkesmannen, Innovasjon Norge (IN), fylkeskommunene og kommunene har hver for seg og i samarbeid, viktige roller. Fylkene har betydelig frihet i forvaltningen av midlene så lenge satsningsområdene er forenelig med målene for landbrukspolitikken. Kriteriene for fordeling av BU-midlene mellom fylkene er derfor også et virkemiddel for å nå landbrukspolitiske målsettinger. Fordelingen bør gjenspeile både landbrukspolitiske prioriteringer og fylkenes muligheter for landbruksbasert næringsutvikling. Notatet tar utgangspunkt i fire kriterier som ble utredet i Kjesbu og Pettersen (2005) (1) landbruksaktivitet, jord- og skogbruk, (2) distriktenes egenskaper i en regionalpolitisk sammenheng, (3) aktivitet knyttet til BU-virkemidlene og (4) resultater i form av lønnsomhetseffekter for gårdsbrukene. Bak kriteriene ligger flere datasett som beskriver egenskapene ved det enkelte fylke. Valget av vekter for de enkelte kriteriene gir muligheter for å målrette ordningen ut fra ulike prioriteringer av de landbrukspolitiske målene. Vektingen gir for eksempel rom for å rette virkemidlet primært mot investeringer i tradisjonelt jordbruk eller mot distriktshensyn og fylker med en stor andel jordbruksavhengige kommuner. Notatet presenterer fem alternativer til fordelingen i 2013 og forslaget 2005: 1. Balansert fordeling: I denne fordelingen gis flere indikatorer betydelig vekt. Fordelingen er altså ikke spesielt innrettet mot å ta hensyn først og fremst til distriktsutvikling eller tradisjonelt landbruk, men representerer en balansert vekting av ulike hensyn.. 2. Landbruk – et alternativ med relativt stor vekt på landbruksaktiviteten i fylket. 3. Jordbruk – tilsvarer landbruksproduksjon, men med redusert vekt på skog. 4. Distrikt – egenskaper ved fylkene som dreier seg om landbrukets betydning for bosetting, tillegges relativt stor vekt. 5. Aktivitet – det legges i dette alternativet særlig vekt på fylkenes prioritering av nye næringer, men først og fremst i de fylkene hvor behovet for næringsutvikling er størst.

Sammendrag

Norge har i dag høy sikkerhet på forsyning av matkorn. Norsk forsyningssikkerhet er basert på velfungerende verdensmarkeder for korn. Det må imidlertid regnes med økende prisrisiko i globale markeder, og det kan tenkes at markedene i korte perioder kan ha nedsatt funksjonsevne. De norske verdikjedene for matkorn, mel- og bakervarer kan håndtere slik risiko. Statlig regulert lagring av matkorn kan vanskelig styrke den norske forsyningssikkerheten merkbart, men kan i stedet svekke markedsaktørenes motiv for egen risikohåndtering. Om tilpasningsevnen i det norske markedet skal bedres, er det grunn til å vurdere tiltak som styrker den nasjonale tilpasningsevne til varierende internasjonale markedsforhold.

Sammendrag

Inn på tunet er tilrettelagte og kvalitetssikrede velferdstjenester på gårdsbruk. Tjenestene skal gi mestring, utvikling og trivsel. Gjennom Inn på tunet utfyller gårdsbruk tjenester fra spesialiserte velferdsinstitusjoner, legger grunnlag for større variasjon tjenestetilbudet og bedre individtilpasning. Brukerkommunene anser tjenestene i hovedsak som både kostnads- og kvalitetsmessig gunstige. Mange kommuner har allerede startet opp flere forskjellige tilbud og en del er i oppstartsfasen. Etterspørselssiden er positiv, men først og fremst avventende og mange opplever store transaksjonskostnader under oppstart. De toneangivende aktørene i utviklingen av Inn på tunet-tjenester er nesten utelukkende på tilbudssiden – dvs. knyttet til landbruksnæringen. Sentrale myndighetsorganer utenfor landbruks- og kommunalområdet, er viktige samtalepartnere for de ledende departementene, men vil ikke gi kommunene føringer for hva slags tjenester de skal utvikle. Dette tyder på at etterspørselssiden ikke er helt klar for å utnytte konseptet. Viktige endringer i utviklingen av velferdstjenestene i Norge, f.eks. innenfor helse, omsorg, forebygging, oppvekst og opplæring, peker imidlertid i retning av større ansvar lokalt, økt rom for nye ressurser og nye løsninger basert på nærhet og høy faglighet. Over tid må vi forvente en mer aktiv, lokal etterspørselsside. Vår undersøkelse tyder derfor på at de aktørene som i dag er toneangivende for utvikling av landbruksbaserte tjenestetilbud kan bidra til realiseringen av nye modeller i velferdssektoren. Det tilsier at landbrukssiden opprettholder innsatsen for å utprøve og dokumentere effekten av landbrukets ressurser i produksjon av kvalitetssikrede velferdstjenester.

Sammendrag

Norgesgruppen og ICA Norge har inngått avtale om samarbeid om innkjøp og distribusjon. Konkurransemyndigheten vil vurdere om avtalen er i strid med Konkurranseloven. Det må forventes at myndighetene også vil vurdere om avtalen truer andre viktige samfunnsinteresser. Norgesgruppen har bedt om en vurdering av om landbruks‐ og matpolitiske hensyn kan ha en selvstendig betydning for myndighetenes vurdering av avtalen, eller om slike hensyn kan forventes å bli ivaretatt av konkurransemyndighetene. Notatet drøfter derfor følgende: (1) Hvilke landbruks‐ og matpolitiske hensyn kan bli berørt av samarbeidsavtalen mellom ICA og Norgesgruppen, og (2) hvilke er de for myndighetene relevante alternativene til den foreliggende avtalen? Dernest skal notatet forsøke å redegjøre for om det er grunn til å forvente at landbruks‐ og matpolitiske myndigheter og konkurransemyndigheter har ulikt syn på betydningen av samarbeidsavtalens konsekvenser og eller på den relative verdien av ulike relevante alternativer. Drøftingen er sterkt forenklet. Notatet drøfter ikke det forvaltningsrettslige grunnlaget for eventuelle inngrep mot avtalen eller for ulike tiltak som kan bøte på konsekvensene. Videre ser notatet bort fra mulige tilpasninger i avtalen f.eks. som følge av behandlingen hos konkurransemyndighetene. Vi har heller ikke i forbindelse med arbeidet, mottatt noen nærmere informasjon om avtalen utover det som er allment kjent fra medienes beskrivelse. Konklusjonen er at det er ett område hvor det er spesiell grunn til å forvente at landbruks‐ og matmyndighetene vil ha et annet syn på samarbeidsavtalen enn konkurransemyndighetene. Det er synet på mulige konsekvenser for landbrukssamvirkets rolle i markedsordningene for jordbruksvarer. De to myndighetene kan legge ulik vekt på betydningen av eventuell økt kjøpermakt og økt vertikal kontroll mot leverandørleddet. Om dette fører til at landbruks‐ og matpolitikken får en selvstendig innflytelse på myndighetenes håndtering av samarbeidsavtalen, er likevel tvilsomt. Det synes mer sannsynlig at økt konsentrasjon kan aktualisere tilpasninger i markedsordningene med sikte på å gjøre markedsreguleringen mer robust for endringer i strukturen på både leverandør‐ og paraplykjedeleddet i matsektoren.

Sammendrag

Norsk dagligvarehandel lever av å formidle mat og andre dagligvarer til norske forbrukere og har stor betydning for forbrukernes dagligvaretilbud. Tilgjengelighet og utvalg, pris og kvalitet avhenger av tilpasningen i dagligvarehandelen. I tillegg avhenger lokale handels- og servicemiljøer av dagligvarehandelens lokaliseringsbeslutninger. Dagligvarehandelen stiller også i økende grad premissene for utviklingen av matindustrien. I denne rapporten gis en bred dokumentasjon av dagligvarehandelens plass i norsk økonomi og samfunn generelt og i norsk matsektor spesielt.

Til dokument

Sammendrag

Formålet med frakttilskudd kjøtt er å virke utjevnende på pris til produsent over ulike avstander mellom husdyrprodusent og slakteri. Det vektlegges at ordningen ikke skal hindre effektiv og miljøvennlig inntransport. Vi finner at fraktkostnader i stor grad utjevnes mellom husdyrprodusenter. Sammenhengen mellom frakttilskudd kjøtt og prisutjevning er imidlertid uklar. Ordningen utjevner fraktkostnader mellom slakterier, men kostnadsutjevning mellom slakterier har ingen nødvendig sammenheng med prisutjevning overfor primærprodusenter. Vi kan ikke utelukke en slik sammenheng. Notatet konkluderer med at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å påvise at frakttilskuddet har utløsende effekt på prisutjevning. Det er dermed også vanskelig å se grunnlaget for endringen i ordningen fra 2011 med sterk vekst i samlet tilskuddsramme og flere andre endringer i ordningens innretning. Hovedpoenget ved videre vurdering av ordningen bør være å tydeliggjøre ordningen og hvordan den skal virke.

Til dokument

Sammendrag

Markedsregulering har satt sitt preg på markedet for norske jordbruksvarer de siste 80 årene. Det samme gjelder for flere andre industriland. En hovedforutsetning er at bøndene har anledning til å koordinere tilbud og pris. Unntaket fra Konkurranselovens regler om horisontalt prissamarbeid – primærnæringsunntaket – gir anledningen. Næringen bruker unntaket først og fremst gjennom Hovedavtalen med staten og årlige jordbruksforhandlinger. Avtaleverket legger ambisjoner for prisnivå, mens ansvaret for å nå prisene – selve markedsreguleringen – ligger hos næringen selv. Med ansvaret for å forvalte markedsreguleringen, følger det et sett med plikter og rettigheter som kan sees som viktige for både matvaresikkerhet og forsvarlig utnyttelse av norske matressurser over hele landet.

Til dokument

Sammendrag

Vista analyse har foreslått at Vegvesenet prissetter omdisponert dyrket mark lik kostnaden ved å opparbeide tilsvarende mengde dyrket mark. En annen, nylig avgitt utredning fra en arbeidsgruppe under Samferdselsdepartementet foreslår å pålegge tiltakshaver å opparbeide tilsvarende erstatningsareal når dyrket mark omdisponeres. Medarbeidere ved NILF, Skog og landskap og Bioforsk har fulgt arbeidet med Vistas utredning. Vi mener kostnader ved opparbeidelse av erstatningsjord er et relevant uttrykk for tapt verdi av dyrket mark til matproduksjon og prinsipielt riktig verdsettingsmetode som følge av jordvernet. Vurderingen må imidlertid ivareta det generelle prinsippet om beste alternative anvendelse. To viktige spørsmål gjenstår for å sikre en prissetting i et langsiktig og tilstrekkelig bredt perspektiv; for det første, betydningen av jordkvalitet, for det andre tidshorisonten – eller det samlede volumet - ved vurdering av den langsiktige, samfunnsøkonomiske marginalkostnaden for erstatningsjord. Siden det ikke bør være avvik mellom verdsetting for samferdsels- og andre formål, må vi forvente at vegvesenets praksis får betydning for reguleringssaker generelt. Spørsmålene fortjener derfor en grundig håndtering.

Sammendrag

• Det har vært en betydelig økning i grensehandel siden midten på 1990-tallet. Fra 2008 til 2011 økte det totale grensehandelbeløpet med 29 % til 11,5 milliarder, mens antallet turer økte med 21 % til 7 millioner (SSB 2012). • Undersøkelser viser at nordmenn er det folk i Europa som grensehandler mest. 1 av 2 nordmenn er på grensehandel i løpet av et år, mot et gjennomsnitt på 1 av 10 EUborgere. • Det har også vært en økning i beslag hos tollvesenet i perioden 2008–2011, særlig for øl (67,5 %), vin (40 %) og brennevin (68 %). • Økt grensehandel får konsekvenser på flere områder. Beregningene i denne rapporten viser at:  grensehandelen i 2011 førte til 7700 færre norske arbeidsplasser  grensehandel og tax-free handel reduserte statens inntekter fra avgifter med 2,4 milliarder kroner  bilkjøring i forbindelse med grensehandel medførte utslipp av 93 000 tonn CO2, dvs. mer enn det all biltrafikk i Finnmark forårsaker. • Hverken kronekurs eller konjunkturendringer kan sies å ha hatt avgjørende betydning for denne utviklingen. • Fra 2004 til 2011 har forskjellen mellom norske og svenske priser på alle varegrupper økt fra 48,5 prosentpoeng til 60,5 prosentpoeng. • Kommunikasjonsårene mellom Norge og Sverige er bedret og reisetiden er kortet inn. Dette har ført til økt tilgjengelighet for kjøpesentrene i Sverige. • Siden 2004 har 169 000 kvm handelsareal blitt utbygget i Sverige. Det planlegges eller er igangsatt utbygging av ytterligere 79 500 kvm, og vedtatte reguleringsplaner finnes for 125 000 kvm.

Til dokument

Sammendrag

Norsk jordbruk har høy produktivitetsvekst og omstillingstakt. Investeringene er økende de siste årene. Matindustrien har gjennomført omfattende endringer i anleggsstrukturen, og er investeringstakten relativt høy. Samlet utgjør primærleddet, industrien, underleverandører av fôr, dyre- og plantemateriale, kunnskap og rådgivning osv., et av Norges mest helhetlige næringsmiljøer. Matindustrimiljøet møter økende konkurransepress fra utlandet. Norske kostnader øker relativt til kostnadsnivået i våre naboland. EU-medlemsland får økende mulighet til å levere til norske dagligvarekjeder på relativt gunstige vilkår. Industri- og dagligvarehandel ser voksende potensial for å utnytte nye produktresepter og mer foredlede matvarer til import på gunstige vilkår. Dagligvarekjedene tar også økt kontroll med industriprosesser og merkevarebygging. Å møte dette presset med økte overføringer over statsbudsjettet vil være utfordrende. Importvernet er samtidig en bærebjelke under landbrukspolitikken med stadig flere tegn på sviktende bæreevne. Norsk import av matvarer øker derfor raskt, mens norsk produksjon av helt sentrale råvarer som korn, melk og storfekjøtt er stagnerende og dels fallende. Den første Stortingsmeldingen om landbrukspolitikken skrevet etter årtusenskiftet, Meld. St. 9 (2011–2012): Velkommen til bords, referer mye av det samme bakgrunnsbildet som presenteres i dette notatet. Men signalene om politikken og virkemiddelbruken gir rom for ganske ulike utviklingsretninger. Det er stor forskjell på en politikk som vektlegger struktur, geografisk fordeling og størrelsesforhold på brukene fremfor økt produktivitet og konkurranseevne i volumproduksjonen. Inntil den konkrete politikken blir nærmere utformet, vil omfattende investeringer både i primærproduksjon og industri, være omfattet med svært stor usikkerhet. Det kan påføre bønder og industri en betydelig merkostnad. Dette notatet beskriver utfordringene i verdikjeden fra primærledd til industri og identifiserer noen områder hvor endringer i politiske rammevilkår kan bidra til økt konkurranseevne for verdikjeden som helhet. Avslutningsvis beskriver notatet tre elementer i en satsing på økt konkurranseevne uten ensidig å skulle forsøke å belaste importvernet eller statsbudsjettet ytterligere: Målrette virkemiddelbruken, stanse svekkelsen av prisforholdet mellom norske og internasjonale matråvarer, og utnytte mulighetene for sterke, lokale næringsmiljøer. Som en del av en satsing både på å målrette virkemiddelbruken og å forbedre den kostnadsmessige konkurranseevnen for norsk husdyrproduksjon, er det naturlig å vurdere kraftfôrprisene i Norge. Vi viser i notatet mulige effekter av redusert kraftfôrpris for inntektene for ulike brukstyper og produksjoner, og drøfter samtidig sideeffekter på viktige målområder som utnyttelse av grasarealer og dyrevelferd. Kraftfôrtemaet illustrerer hvordan mål og virkemidler i landbrukspolitikken utgjør en kompleks helhet. Tiltak for å øke konkurranseevnen uten mer skjerming eller overføringer fra statsbudsjettet, vil innebære vanskelig prioritering mellom legitime mål og hensyn. Utfordringene for norsk landbruksbasert matproduksjon er betydelige, og rommet for politiske løsninger er mer begrenset. Det vil antagelig være nødvendig å vurdere utradisjonelle løsninger. Spørsmålet om hensiktsmessigheten ved særnorske kraftfôrpriser, er bare ett eksempel.

Til dokument

Sammendrag

Norsk jordbruk er en næring innenfor en relativt komplett, norsk verdikjede. Fordi jordbruket er tillagt flere samfunnsoppgaver enn privatøkonomisk verdiskaping, kan det være krevende å vurdere både verdiskaping og jordbrukets innovasjonsgrad. Empirisk forskning viser at produktivitetsutviklingen i norsk og internasjonalt jordbruk er relativt høy og sammenlignbar. Internasjonalt er det videre påvist at produktivitetsveksten kan forklares med evne til å anvende ny kunnskap, nye produkter osv., dvs. innovasjon. Norsk og internasjonalt jordbruk har tilgang til de samme tekniske, agronomiske og bioteknologiske ressursene. Produktivitetsutviklingen og næringsmiljøet sett som innovasjonssystem, tyder på at norsk jordbruk utnytter disse mulighetene til høy omstillingstakt, produktivitetsvekst og innovasjon.

Til dokument

Sammendrag

Fjellregionen i Norge har et spesielt grunnlag for nærings- og samfunnsutvikling. Alt tyder på at dette ressursgrunnlaget har økende verdi. Det kan gi mulighet for alternative utviklingsretninger med ulike konsekvenser for bygdenæring og samfunnsutvikling. Kort oppsummert har vi funnet følgende trekke ved fjellregionen i Sør-Norge, inklusive Nord-Trøndelag: • Én av 20 innbyggere: Fjellregionen i Sør-Norge bosetter 4,9 prosent av befolkningen i landet, med noe høyere andel av eldre enn av yrkesaktiv befolkning. Fram mot 2040 vil den eldre delen av befolkningen vokse markert her, som ellers i landet, men i lavere tempo. • Viktig for norsk landbruk: De 77 kommunene i fjellregionene står for rundt 20–30 prosent av landbruket i Norge regnet etter jord- og skogbruksareal, antall aktive bruk og antall husdyr i grovfôrbaserte næringer. I tillegg har fjellregionen en stor del av områdene for utmarksbeite i Norge. • Landbruket i fjellregionen er i stor grad knyttet til grovfôrressursene. 26 prosent av norske melkebruk, 22 prosent av melkekyrne, 28 prosent av sauebruk og 30 prosent av vinterfôra sauer finnes i de 77 kommunene. • Avhengig av sysselsetting i landbruket: Fjellregionen har, tross et vesentlig innslag av industrikommuner, i gjennomsnitt om lag 15 prosent av sysselsettingen knyttet til jordbruket. Dette er langt høyere enn for landet totalt. • En stor andel av befolkningen bor på landbrukseiendommer: Nesten hver tredje innbygger i regionen bor på landbrukseiendom. Andelen er tre ganger så høy som for landet totalt, men varierer sterkt. Regionen har kommuner med ensidig landbrukspreg – som Hjartdal og Tolga med over 50 prosent bosatt på landbrukseiendommer – og ensidige industrikommuner – som Årdal og Odda hvor andelen er ned mot 5 prosent. • Ulik strukturutvikling: Antall melke- og sauebruk synker raskt over hele landet, men noe ulikt for ulike driftsformer og for fjellregionen sammenlignet med landet ellers. I løpet av ni år er antall melkebruk redusert med 40 prosent i fjellregionen, mot 50 prosent i landet totalt. Fallet i antall sauebruk er lavere, men takten i nedgangen høyere i fjellregionen. Strukturforskjellene er også ulike mellom saue- og melkenæring. Melkebrukene er gjennomsnittlig mindre og sauebrukene gjennomsnittlig større i fjellregionen. • Fjellregionens konsentrasjon om landbruksnæring gir landbrukspolitikken en viktig rolle for regionen. Fjellregionen har grunn til å legge vekt på både den varslede satsingen på kompetanse og forskning bl.a. med sikte på næringsutvikling, satsing på mer helhetlig utvikling av bygdenæringer, sikringen av økosystemtjenestene og mulighetene for å utvikle og markedsføre matprodukter med produktidentitet knyttet til ressursgrunnlag og tradisjon i fjellregionen. • Kunnskapsdelen er derfor viktig og det er interessant at Fjellregionsamarbeidet prioriterer utdanningstilbud konsentrert om ressursforvaltning og samfunnsutvikling i regionen. Det kan gi tilstrekkelig grunnlag for å utvikle tilbud som kan være ganske unike i norsk sammenheng, som dekker både agronomi med et spesielt ressursgrunnlag og et bredt bygdeutviklingsperspektiv. For regionen selv, og for hele samfunnet, er det viktig med god forståelse av ressursgrunnlaget for matproduksjon og økosystemtjenester i fjellregionen. Dette notatet har beskrevet noen av trekkene ved fjellregionen som et første forsøk på å klargjøre litt av grunnlaget for et arbeidsfellesskap for kompetansebasert satsing på næringsutvikling i regionen.

Til dokument

Sammendrag

Analyser av tilgjengelige data for tilpasninger i verdikjeden for matvarer i Norge bekrefter at norske forbrukere betaler en betydelig høyere pris for dagligvarene enn konsumentene i våre naboland. Én viktig årsak synes å være at kostnadsnivået for distribusjon av forbrukervarer generelt er høyere i Norge enn i våre naboland. Den andre viktige årsaken er jordbrukspolitikken som spesielt gjennom importvernet gir høye priser på norske jordbruksråvarer, og indirekte bidrar til høyere kostnadsnivå både i matindustrien og distribusjonen sammenlignet med våre naboland. Vi finner ingen holdepunkter for at en vesentlig del av prisforskjellene skyldes urimelige profittmarginer eller lav produktivitet i distribusjon og dagligvarehandel. Avlønningen til bøndene synes også å være lav. Artikkelsamlingens grove sammenligning av lønnsomhets- og produktivitetstall mellom land og sektorer, tyder ikke på at det er unormal høy profitt eller eventuell makt i dagligvaresektoren som forklarer en vesentlig del av norske forbrukeres merutlegg. Matkjedeutvalget har reist spørsmål av stor betydning for norsk verdiskaping og forbrukervelferd. Men viktige spørsmål av betydning for norske matpriser, har falt utenfor utredningen. Muligheter for å bedre dagens politikk, både landbruks- og matpolitikken og konkurransepolitikken, er i liten grad drøftet. Konklusjonene og anbefalingene representerer derfor en fare for ytterligere fragmentering og sektorisering av matvarepolitikken. Matkjedeutvalget har hatt begrensede ressurser, et avgrenset mandat, kort tid og sterk pågang fra sektorinteresser underveis. Denne artikkelsamlingen har et atskillig videre mandat, men, til gjengjeld, mindre tid og ressurser. Forfatterne er forskere, men det har ikke vært rom for egen forskning. Det gir grunn til forsiktighet – og to konklusjoner: Den dokumentasjonen som er tilgjengelig fra Matkjedeutvalgets arbeid, med tillegg av vår dokumentasjon, gir et utilstrekkelig grunnlag for ny politikk overfor norske verdikjeder for mat, og det er grunn til å arbeide videre både for bedre innsikt og effektivisering av virkemiddelbruken.

Til dokument

Sammendrag

Markedsreguleringene er lovbestemt, regulert og ufullstendige. Omsetningslovens mål er enkel, men målene for markedsreguleringene er over tid blitt detaljerte og vidtfavnende. Markedsreguleringen for kjøtt bidrar til prisstabilitet og avsetningssikkerhet for bøndene. De andre målene har imidlertid neppe vesentlig betydning. Markedsregulering er ingen selvsagt oppgave for offentlige myndigheter, den medfører en reguleringskostnad i form av utilsiktede effekter på struktur og konkurranse. Ulike modeller for markedsregulering viser at det ofte er et valg mellom prisstabilitet og reguleringskostnad. Modeller med positive effekter på prisstabilitet medfører gjerne reguleringskostnader blant annet i form av informasjonsskjevheter.

Til dokument

Sammendrag

Tilgangen på fiskeolje fra tradisjonelle kilder styres i dag av naturgitte beskrankninger for pelagiske fiskearter. En raskt voksende andel av oljen vil bli brukt til direkte humant konsum. Laksenæringen står derfor overfor en sterk begrensning når det gjelder fremtidige ekspansjonsmuligheter. For å vurdere næringens robusthet og mulige tiltak overfor en underdekning av fiskeolje, har tre av fôrprodusentene sammen med FHL engasjert NILF til å forberede og lede et arbeidsseminar med representanter for fôr- og lakseprodusenter. Dette notatet oppsummerer innholdet i seminaret og en del tilgjengelig materiale om situasjonen i olje- og laksenæringen. […]

Til dokument

Sammendrag

EUs nye fjørfedirektiv stiller strengere grenser for total logistikktid for slakteferdig kylling og strengere krav til dyretetthet i kyllinghusene. I korte trekk går direktivet (rådsdirektiv 2007/43/EC) ut på at total logistikktid definert som tid fra siste fôring til slakting reduseres fra dagens begrensning på 18 timer til 12 timer1. Endringer for dyretetthet går ut på at hold av kylling for kjøttproduksjon får en generell maksimal dyretetthet på 33 kg/m², mot dagens grense på 34 kg/m². Det er mulig å øke tettheten til 39 kg/m² mot oppfyllelse av et sett kriterier om høy dyrevelferdmessig standard. Dyretettheten kan økes med ytterligere 3 kg/m² til 42 kg/m² dersom det ikke kan påvises mangler i driften i løpet av to år, samt bl.a. ytterligere krav til dødelighet. På oppdrag fra Mattilsynet har vi sett på konsekvenser av direktivet både for kylling og kalkun. Etter vår vurdering vil neppe de økonomiske konsekvensene av innføring av direktivet i Norge være store, spesielt hvis vi ser tilpasningene over noe tid. Vurderingen av total logistikktid bygger på en modell basert på faktiske transporttider for 2008, og estimering av tidsbruk for plassering i transportkasser og tid til siste dyr er avlivet på slakteriet. Transporttidene er hentet fra områder som ligger i en risikosone for brudd på de nye tidsbestemmelsene. Vurderinga av konsekvenser av strengere krav til dyretetthet bygger på intervjuer og samtaler med fagfolk i Mattilsynet, Nortura, KLF, KSL Matmerk og leverandørindustrien. […]

Til dokument

Sammendrag

Verdiskapingsprogrammet for mat ble igangsatt for å øke verdiskapingen basert på norske matressurser. Etter hvert har programmet fått hele leveringskjeden fra jord til butikk som virkeområde, men siktemålet er stadig å skape positive lønnsomhetseffekter for primærprodusentene. Våre resultater sannsynliggjør at det er positive lønnsomhetseffekter av tiltaket, og at bøndene er relativt mer fornøyd med lønnsomhetseffektene enn andre støttemottagere. Innenfor programmet foregår det et eget nettverksprogram som skal styrke kompetansen i matsektoren. Også dette virkemidlet får klart positiv vurdering fra deltagerne, men tiltaket er for lite til å kunne identifisere målbare lønnsomhetseffekter. Det er viktig for måloppnåelsen ved utviklingsprosjekter at primærprodusentene er med i prosjektene. Resultatene tilsier bl.a. sterkere vektlegging av primærprodusenter og samarbeid med primærleddet i prosjektvurderingen.

Til dokument

Sammendrag

Bygdeutviklingsordningen - BU-ordningen - har virkemidler for å styrke investeringene i landbruksbaserte næringer. Lønnsomheten i alle landbruksbaserte næringer gir grunn til å frykte mangelfull fornyelse av produksjonsapparatet. BUordningen er en liten del av landbrukspolitikken, og står alene som målrettet virkemiddel for å sikre tilstrekkelige investeringer. Vi finner at ordningen virker etter denne hensikten. Ordningen stimulerer investeringene i landbruksnæringene. Men ordningen kan gjøres mer målrettet. Målene er i dag mangfoldig og diffuse. Vi foreslår derfor endringer som klargjør og forenkler målene, skiller investeringsstøtte fra innovasjons- og omstillingstiltak, og skisserer endringer i organiseringen, blant annet for å sikre en bedre fordeling mellom sentralisert og desentralisert virkemiddelforvaltning.

Til dokument

Sammendrag

Dei fleste jordbruksråvarene på verdsmarknaden har auka mykje i pris i 2007. Auken har fortsett inn i 2008. For korn, oljar og meieriprodukt har prisaukane vore store, mellom 50 og 200 %. Prisane på kjøt har auka lite, og prisen på sukker gjekk ned i 2007. Forsøk på å forklare auken, og å trekkje konklusjonar for framtida, må tolkast med varsemd. Faktagrunnlaget er usikkert og større arbeid er naudsynt for å forstå metodane. Litteraturen vi har oppsummert peikar på nokre klare forklaringsfaktorar til prisaukane: Aukande folketal, økonomisk vekst og urbanisering er viktige forhold som påverkar etterspørselen for jordbruksråvarer gradvis over tid. Desse faktorane kan vanskeleg aleine ha gitt dei store prisaukane på kort tid. Den økonomiske veksten har vore uvanleg stor dei siste åra, men fekk langt seinare innflytelse på matråvarer enn på andre råvaresektorar. Den nye drivkrafta er bruken av jordbruksråvarer til produksjon av biodrivstoff. Biodrivstoff har påverka marknadane for sukker, mais og oljevekstar, men indirekte også alle jordbruksprodukt gjennom auka konkurranse om areala og ved at energivekstane nyttast i kjøtproduksjon. Marknadane for jordbruksprodukt har dermed vorte tettare bundne saman med marknadane for energi, og oljeprisen har vore høg dei siste to åra. Saman med enkelte avlingssviktar og små lager har ein fått ein situasjon med oppheita marknader der sjølv små endringar i forventa avlingar har fått store prisutslag. […]

Sammendrag

Norsk dagligvarehandel lever av å formidle mat og andre dagligvarer til norske forbrukere. Dagligvarehandelen er således med på å prege forbrukernes hverdag og bidrar i betydelig grad til norsk verdiskaping. Verdien av dagligvaretilbudet avhenger av tilgjengelighet og utvalg i tillegg til pris og kvalitet. Dagligvarehandelen har stor innvirkning på alle faktorer. Vi ser i dag en utvikling hvor dagligvarehandelen spiller en stadig større rolle i utviklingen av lokale servicemiljøer. Økende grad av internasjonalt konkurransepress kan endre dagligvarehandelen de kommende årene. Framtiden for hele den norske matsektoren avhenger i stor grad av samspillet mellom jordbruk, matindustri og dagligvarehandel når de enkelte ledd og verdikjedene som helhet utsettes for økt internasjonal konkurranse. I denne rapporten gis en bred dokumentasjon av dagligvarehandelens plass i norsk økonomi og samfunn generelt og i norsk matsektor spesielt

Til dokument

Sammendrag

Denne rapporten er utarbeidet for å belyse utviklingen i bruttomarginer i kjøtt- og fjørfesektoren. Utgangspunktet for undersøkelsen er en rapport fra 2001 som viste at fra vinteren 1998/1999 til vinteren 2000/2001 ble prisen til bonde redusert med 2,01 kroner per kg ferdigvare av kjøtt. Bruttomarginene i kjøttindustrien økte i denne perioden, mest tydelig i foredlingsindustrien hvor marginen økte med 1,83 kroner per kg ferdigvare (tilsvarer ca. 11 % økning), men økningen i slaktemargin var også betydelig og utgjorde den relativt største økningen (37 %). Bruttomarginen i handelen ble redusert med 0,31 kroner per kg, og forbrukerprisen gikk opp med 0,52 kroner per kg. Ambisjonene for undersøkelsen har vært å kartlegge utviklingen i bruttomarginene på de forskjellige ledd i verdikjeden, ikke å forklare hvorfor marginene har utviklet seg slik de har. Det er her viktig å være klar over at høye bruttomarginer hos noen aktører er ikke nødvendigvis et uttrykk for høy fortjeneste, og at endringer i bruttomarginer er ikke nødvendigvis uttrykk for at fortjenestemarginene øker eller reduseres. Som bakgrunn er det tatt med et kapittel om utviklingstrekk i kjøtt- og fjørfebransjen og dagligvarehandelen, om kostnadsstruktur, økonomisk resultat og utvikling i viktige kostnadskomponenter. […]

Til dokument

Sammendrag

Norsk matsektor blir i økende grad internasjonalisert. Sektoren har stor og voksende marin mateksport, økende import, en stor del konkurranseutsatt foredlingsindustri og stadig strammere internasjonale forpliktelser rundt vår matpolitikk. Utviklingen fortsetter, men tempoet er usikkert. Det norske matsystemet, næring og forvaltning, kan i mellomtiden velge å investere og omstille for å øke konkurranseevnen. Men det er også mulig å avvente endringer i internasjonale forpliktelser og fortsette å nyte fordelene av betydelig gjenværende skjerming og nasjonalt handlingsrom. På kort sikt står valget mellom krevende omstilling eller relativt stabil næringsutvikling med en ambisiøs sektorpolitikk. På lang sikt kan det dreie seg om evnen til å opprettholde et bredt sammensatt, norsk næringsmiljø med selvstendig utviklingsevne. Tilpasningene i det norske matsystemet skjer i samspill mellom næring, politikk og forvaltning. God koordinering av politikk og næringstilpasning øker sjansen for å videreutvikle matindustriens ressurser. Evnen til samhandling har tradisjonelt vært velutviklet. Internasjonaliseringen av matsektoren setter imidlertid allerede den nasjonale samhandlingen på prøve. Interessekonfliktene innad i matnæringen kommer til syne for eksempel i vurderingen av handels- og konkurransepolitikken og landbrukssamvirkets rolle som iverksetter av sektorpolitikk. En selvstendig, norsk satsing på internasjonalt konkurransedyktig matindustri vil være et nytt og annerledes siktemål for matpolitikken og deler av industrien. Spørsmålet er ikke bare om nytten er tilstrekkelig, men også om det norske matsystemet har evne til i tide å håndtere en ny agenda for norsk matsektor.

Til dokument

Sammendrag

Norsk frukt- og grøntsektor har som en betydelig del av norsk jordbruk, gjennomgått relativt gjennomgripende omstilling. Endringene i dagligvarehandelen har fått store konsekvenser for struktur, organisering og distribusjonsformer. Importandelen har økt kraftig, vareutvalget er utvidet med et bredt sortiment importerte og dels norskproduserte nye produkter. Næringen har vist stor omstillingsevne. Mens fruktforbruket viser en klar positiv utvikling både i verdi og volum, synes imidlertid for eksempel norsk epleproduksjon å henge etter. Samspillet mellom produsenter og distributører er velutviklet, spørsmålet er likevel om produsentleddet selv har tilstrekkelige forutsetninger og rammebetingelser for å satse på økt norsk verdiskaping i en stadig mer åpen norsk frukt- og grøntsektor. Denne rapporten forsøker å gi et bilde av hvilke utfordringer og utviklingstrekk som preger næringen i 2007.

Til dokument

Sammendrag

Verdens forbruk av bl.a. fossile energibærere bidrar til raskt økende global oppvarming. Samtidig øker forbruket og prisen på energien stiger. Mange land prioriterer derfor å redusere avhengigheten av olje og naturgass, og samlede utslipp av klimagasser. Mulig-hetene for å lykkes er i stor grad avhengig av vår forvaltning av bioressursene. Alt tyder på at markedsbalansen for landbruks- og matprodukter over tid vil endres, og at vi vil oppleve betydelige skift i ressurspriser og reguleringssystemer. Et mulig nytt trekk i en økonomi med høye energipriser og kostbare utslipp av klima-gasser, er at all norsk bioproduksjon blir trukket inn i den globale utviklingen. Landbruket står midt i markedsskiftene og de sannsynlige endringer i reguleringsregimene som vil følge. Skogbruket og vår marine sektor er allerede integrert i den globale økonomien. Jordbruksproduksjonen kan komme til å følge etter. I dette notatet kan vi bare skissere noen få, forenklede elementer av ett mulig frem-tidsbild for norsk og internasjonalt landbruk. Vi vil antyde hva en energi- og klimadrevet utvikling kan bety for verdens og Norges landbruksproduksjon. Vi er opptatt av de økonomiske drivkreftene. Viktige forhold, som for eksempel advarselen mot å ta mat fra de fattige for å fylle drivstofftankene blant rike, ligger utenfor vår horisont. Vi konsentrerer presentasjonen om tre enkle budskap: • Ikke nødvendigvis store effekter for norsk landbruk og landbruksbasert verdiskaping av styrket klimapolitikk og økende energipriser • Dermed kan imidlertid landbrukspolitikken stå overfor et virkemiddelproblem • Flere tilnærmingsmåter er nødvendig. De tre punktene gjennomgås i hvert sitt kapittel. Hovedvekten er på første punkt. De to siste kapitlene skisserer på en spekulativ måte noen mulige perspektiver på analysen i første kapittel. Når vi bruker begrepet verdiskaping, mener vi her alle bidrag til en sikker, holdbar velferdsutvikling på lang sikt. Omstilling er nødvendig, enten man har et ensidig privat-økonomisk næringsperspektiv, eller man tenker på samfunnets samlede behov for en holdbar forvaltning av landets og verdens mat- og landbruksressurser. I vår terminologi favner verdiskaping alle verdier fra for eksempel ernæring, via bygdeutvikling til bevaring av jordens produksjonsevne for fremtidige generasjoner.

Til dokument

Sammendrag

Ulike naturlige forutsetninger, tilgang på arbeidskraft og politiske rammebetingelser har bidratt til at Chile har en kostnads- og markedsmessig fordel, Norge et stort vekstpotensial og ledende teknologimiljø, og Skottland visse markedsprivilegier, men begrenset vekstpotensial. Den overveiende delen av disse forskjellene i akvakulturens konkurranseevne skyldes naturgitte og alminnelige markedsforhold. Det er likevel betydelige forskjeller i sektorpolitikken. Norsk fiskerisektor inklusive havbruk står utenfor det integrerte europeiske markedsområdet i EU og norsk politikk prioriterer regional fordeling og nasjonale strukturelle mål. Chile og Storbritannia satser på internasjonal markedsintegrasjon med lite rom for fordelingshensyn i sektorpolitikken. Norsk akvakulturpolitikk er rik på mål og virkemidler som må sees i sammenheng. Det er betydelig gjensidig avhengighet mellom ulike deler av politikken. En særnorsk markedspolitikk og regionalpolitiske prioriteringer står sentralt og medfører at norsk akvakulturpolitikk er relativt komplisert og dermed sannsynligvis noe mindre forutsigbar enn politikken i konkurrentlandene.

Til dokument

Sammendrag

Formålet med dette notatet er å belyse mulige effekter av økte tollkvoter på det norske markedet med bakgrunn i de pågående forhandlingene i WTO. En tollkvote er definert som en toll i to lag. I en gitt periode (gjerne ett år) benyttes en lav kvotetoll (toll innenfor tollkvoten) for et bestemt volum, og for det overskytende volumet innenfor perioden benyttes en høyere toll (toll over tollkvoten). Notatet gir en oversikt over teorien knyttet til denne problemstillingen, importen via tollkvoter til Norge og gir en del eksempler på hvilke følger import har fått på norsk produksjon og prisnivå. I Uruguayrunden ble det lagt inn krav om å bevare eksisterende markedsadgang og å sikre en minimumsadgang gjennom tollkvoter. I julirammeverket fra 2004 ble det bestemt at en kan få lavere krav om tollreduksjoner på sensitive produkter mot at en aksepterer tollkvoter på disse produktene. Skal det ha noen hensikt å definere varer som sensitive, må det ligge en gevinst i dette i forhold til det generelle regimet knyttet til tollreduksjoner. Økonomisk teori og empirisk erfaring tilsier at matvarer som importeres med bakgrunn i tollkvoter påvirker markedspris og omsatt mengde. Alt annet likt, øker matvareimport det samlede innenlandske tilbudet og resulterer dermed i større etterspørsel til en lavere markedspris. Tollkvoter som ikke utnyttes har ingen direkte innvirkning på markedet. […]

Til dokument

Sammendrag

Denne rapporten er utarbeidet for å belyse utviklingen i bruttomarginer i kjøttsektoren. Utgangspunktet for undersøkelsen er en rapport fra 2001 som viste at fra vinteren 1998/1999 til vinteren 2000/2001 ble prisen til bonde redusert med 2,01 kroner per kg ferdigvare. Bruttomarginene i kjøttindustrien økte i denne perioden, mest tydelig i foredlingsindustrien hvor marginen økte med 1,83 kroner per kg ferdigvare (tilsvarer ca. 11 prosent økning), men økningen i slaktemargin var også betydelig og utgjorde den relativt største økningen (37 prosent). Bruttomarginen i handelen ble redusert med 0,31 kroner per kg, og forbrukerprisen gikk opp med 0,52 kroner per kg. Ambisjonene for undersøkelsen har vært å kartlegge utviklingen i bruttomarginene på de forskjellige ledd i verdikjeden, ikke å forklare hvorfor marginene har utviklet seg slik de har. Som bakgrunn er det tatt med et kapittel om utviklingstrekk i kjøttbransjen og dagligvarehandelen, om kostnadsstruktur, økonomisk resultat og utvikling i viktige kostnadskomponenter. […]

Til dokument

Sammendrag

Havbruksnæringene i Chile og Norge er relativt nye næringer. Begge land har hatt en sentral rolle i utviklingen av en mer global havbruksnæring og er i dag dominerende i hver sine primære markedsområder for oppdrettslaks, USA og EU. I denne studien viser vi at tilpasningsevnen, politisk og næringsmessig, synes større i Chile enn i Norge. Forskjellen i tilpasningsevne har sammenheng med ulik næringsstruktur som igjen er knyttet til forholdet mellom regional- og næringspolitikk i Norge. Spørsmålet er om det er rom for en slik sammenkobling i en fremtidig, mer globalisert havbruksnæring, eller om Norge må forberede seg på en markedsdrevet tilpasning av næringsstrukturen. […]

Til dokument

Sammendrag

Denne rapporten er utarbeidet for å belyse utviklingen i bruttomarginer i kjøttsektoren. Utgangspunktet for undersøkelsen var en rapport fra høsten 2000 som viste at prisene til bonde og engrosprisene på hele slakt falt betydelig i 1999 og 2000, uten en tilsvarende nedgang i forbrukerprisene, målt ved et utvalg representantvarer fra konsumprisindeksen. Dette fikk betydelig politisk interesse, og Landbruksdepartementet tok initiativ til en undersøkelse for raskt å få belyst hvordan utviklingen i marginer hadde vært i kjøttindustrien og i handelen. Ambisjonene for undersøkelsen har vært å kartlegge utviklingen i bruttomarginene på de forskjellig ledd i verdikjeden, ikke å forklare hvorfor marginene har utviklet seg slik de har. Som bakgrunn er det tatt med et kapittel om utviklingstrekk i kjøttbransjen og dagligvarehandelen, om kostnadsstruktur, økonomisk resultat og utvikling i viktige kostnadskomponenter. Undersøkelsen er gjort på et begrenset utvalg kjøttvarer. Vareutvalget er i hovedsak gjort blant representantvarer i konsumprisindeksen. Opplegget for undersøkelsen har vært å ta utgangspunkt i identifiserte produkter i detaljhandelen og følge disse bakover gjennom de forskjellig ledd i verdikjeden tilbake til primærprodusenten (bonden). Den typiske verdikjeden for kjøttprodukter er vist i figuren under. […]

Sammendrag

Denne rapporten er resultatet av et forprosjekt til studie av matvarepriser i Norge. Oppdragsgiveren, Landbruksdepartementet, vurderer om det skal settes i gang løpende rapportering om prisene i Norge. Forprosjektet inngår i denne vurderingen. Det er forsøkt å gi svar på tilsynelatende enkle spørsmål: Hvor mye bidrar det enkelte ledd i verdikjeden (i hovedsak jordbruk, industri, grossist og detaljist) til den endelige forbrukerprisen? Hva er norske matvarepriser sammenlignet med prisene i naboland? Er prisene i typiske grensehandelsbutikker forskjellige fra prisene ellers i landet? Hvilke metoder kan benyttes i vurderingen av prisene på ulike ledd? Kan allerede tilgjengelig statistikk benyttes? Selv om spørsmålene er enkle, har oppgaven vist seg å være komplisert. Problemstillingene er relevante av flere grunner enn at oppdragsgiver er interessert i dem: Det er betydelig interesse i den offentlige opinion om forbrukerpriser på matvarer. Grensehandelen fører til en større handelslekkasje til naboland, dvs. tapte markedsandeler for norsk jordbruk, foredlingsindustri og handel. En forbedring av dette krever forståelse for forskjeller i prisnivå mellom landene. Studier av priser på ulike ledd i verdikjeden kan gi materiale for vurdering av monopol- eller oligopoltendenser i sektoren. [...]