Sammendrag

På oppdrag for Statens vegvesen ble forekomst av floghavre og klumprot i dyrket mark langs planlagt ny E18 i Follo, registrert somrene 2013-15. I Ås kommune ble to gårdsbruk registrert med floghavre i 2015, mens det i Ski ble funnet 6 gårder med floghavre. I Ås er 7 av 18 eiendommer registrert i floghavreregisteret til Mattilsynet i 2014. I Ski kommune er 10 av 18 gårdsbruk i 2014 registrert i floghavreregisteret. I 2014 ble tre åkre med oljevekster i 2013 i Ås og Ski, samt deres naboåkre sjekket for forekomst av klumprot. Det ble funnet klumprot i så å si alle de innsamlete jordprøvene. Det ble bare funnet spredte forekomster av kanadagullris og hagelupin langs naturterrengkantene i Ås kommune, men ingen i Ski kommune. Rødhyll var spredt utbredt i de fleste kanter i begge kommuner.

Sammendrag

I foredraget ble oppbyggingen av ugrasplansjene gjennomgått. I en plansje er alle stadiene i livsyklusen illustrert, fra den første frøplanten til modent frø. Særlig er rotsystemet rikt illustrert. Ved hver deltalj i en plansje er det notert en bokstav, som en kan finne igjen med egne forklaringer i teksthefter. I foredraget ble det framhevet de 10 flerårige artene som ellers ble omtalt under ugrasseminaret: krushøymole, vanlig høymole, byhøymole, lyssiv, knappsiv,  hundekjeks, kveke, hestehov, åkertistel og åkerdylle   

Sammendrag

Frømelde hører til den biologiske gruppen sommerettårige. Den voksne planten er 20-60 cm høy med svak, greinet pålerot. Stengelen er oftest noe nedliggende, eller opprett, sterkt greinet, firkantet og glatt, ofte noe rødlig. Bladene er stilkete, ovale eller eggformet-elliptiske, med kileformet grunn og helrandet. Blomstene er samlet i knipper i mange, greinete, kvastformete aks i bladhjørnene og i toppen av greiner og stengler. Formeringen og spredningen skjer bare ved frø. Forekommer på dyrket mark, gjødsel- og komposthauger, avfallplasser, veikanter og strandkanter. Opptrer som ugras i hager og i alle slags åkerkulturer, særlig hagebrukskulturer. Mottiltak som for meldestokk.

Sammendrag

Følblom hører til den biologiske gruppen flerårig stedbundne med trevlerot. Den voksne planten er 10-60 cm høy med trevlerot. Planten har hvit melkesaft. Stengelen er oftest gaffelgreinet og bladløs, bortsett fra et lansettformet høyblad i hvert greinhjørne. Bladene er grunnstilt og i rosett, avlange, buktfinnete eller grovt bukttagget. De er mørkegrønne og nesten glatte på oversiden, lysere på undersiden. De gule blomsterkorgene, 2-3 cm i diameter, sitter enslige i toppen av stengel og greiner. De tungeformete kronene er oftest rødaktig på undersiden. Blomsterskaftet er noe fortykket og skjellkledd opp mot korgen. Forekommer i både dyrket og udyrket grasmark, langs veier og jernbaner, og på tomter og ballastplasser. Finnes også i høyfjellet (egen varietet), og vokser på alle slags jordarter, men liker seg aller best på leirjord. Opptrer som ugras først og fremst i eng og beite. Mottiltak: Som for løvetann. Ellers er følblom lett å bekjempe med ugrasmidler som inneholder MCPA.

Sammendrag

I foredraget ble "hageugras" og "ugrashage" definert, rikt illustrert med bilder.

Sammendrag

Lodnefaks hører til den biologiske gruppen toårige. Den voksne planten er 25-90 cm høy med trevlerot. Hele planten er kledd med myke, gråhvite hår, og får derved et loddent utseende. Strået er nedliggende eller opprett, tynt eller forholdsvis kraftig. Bladene er 2-7 mm breie med 3 nerver, jevnt tilspisset, slappe og grågrønne. Slirehinnen er inntil 2,5 cm lang, hel, sjelden tannet. Bladører mangler. Bladsliren er rørformet, men sprekker snart opp. Blomstene sitter i en i topp med ca. 20 eggerunde småaks, hvert med 8-12 blomster. Toppen er åpen og opprett til å begynne med, seinere sammenklemt og nikkende. Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Lodnefaks lager bare en liten bladtust første året, men blomstrer og setter frø tidlig andre året. Forekommer i grasmark, åkerland, langs veikanter og på avfallsplasser. Liker tørr jord. Opptrer som ugras i frøeng, åker og beite. Arten var mye mer vanlig før enn nå, mest i engen – særlig i kyststrøk på Sør- og østlandet. Finnes nå mest bare på avfallsplasser hist og her. Lodnefaks (som rugfaks) kan motarbeides ved å hindre frøspredning og ved bruk av reine såvarer og ugrasrein gjødsel – dessuten ved tidlig slått av engen.

Sammendrag

Rugfaks hører til den biologiske gruppen toårige. Den voksne planten er 30-135 cm høy. Strået er opprett, tynt eller kraftig uten hår. Leddknutene er skinnende og fint håret. Bladene er 4-10 mm breie, oversiden og kantene er spredt håret og ru. Slirehinnen er 1-2 mm lang, tannet, lysebrun eller gul. Bladører mangler. Bladsliren er rørformet, men sprekker tidlig opp, er håret eller snau, ofte gulrød. Blomstene sitter i en 5-20 cm lang topp, til å begynne med opprett, seinere nikkende, åpen eller sammenklemt, grønn eller fiolett. Småaksene er 5-20 cm lange, flatklemt, oftest snaue. Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Rugfaks lager bare en liten bladtust første året, men blomstrer og setter frø tidlig andre året. Forekommer i dyrket mark og på avfallsplasser. Liker tyngre og gjerne noe sur jord, men vokser godt på lettere jord også. Opptrer som ugras i høstkorn, men på grunn av dagens effektive metoder for frørensing, er den praktisk talt uten betydning. Rugfaks (som lodnefaks) kan motarbeides ved å hindre frøspredning, og ved bruk av reine såvarer og ugrasrein gjødsel.

Sammendrag

Svinemelde hører til den biologiske gruppen sommerettårige. Den voksne planten er 20-80 cm høy med greinet pålerot. Stengelen er nedleggende eller opprett, sterkt greinet med nedliggende greiner ved grunnen, furete og oftest snau. Bladene er avlange, spydformete med kileformet grunn, melete hos unge planter, uten mel hos eldre. Planten har blomstene i nesten bladløse nøster i aksliknende blomsterstand. Arten er sambu, men mest med enkjønnete blomster. Forekommer på åker, avfallsplasser, ved gjødseldynger, langs strender og veikanter, skrotemark og havner. Opptrer som ugras i hager og alle slags åkerkulturer, særlig hagebrukskulturer. Mottiltak som for meldestokk.

Sammendrag

Engkarse hører til den biologiske gruppen flerårig stedbundet med rotstokk. Den voksne planten er 20-45 cm høy. Stengelen er opprett, enkel eller greinet, stiv, innhul og glatt. Bladene er finnete, glatte eller svakt håret. Rosettbladene har rundaktige sidefinner og stor endefinne. Stengelbladene er smale, med avlange og for det meste helrandete finner. De lysfiolette blomstene sitter i enden av stengel og greiner, i halvskjermer som seinere strekker seg til lange klaser. Formeringen og spredningen skjer med frø og fra yngleknopper fra hjørnene av småbladene på de nederste bladene. Forekommer i grasmark, langs elver og bekker. Trives best på fuktig til vassjuk jord. Opptrer som ugras i eng og beite. Mottiltak: Grøfting og god engkultur er de viktigste. Dessuten kan ugrasmidler som inneholder fenoksysyrer/MCPA brukes tidlig om våren (april/mai) før planten blomstrer.

Sammendrag

Englodnegras hører til den biologiske gruppen flerårig stedbundet med trevlerot. Den voksne planten er 40-100 cm høy. Hele planten er grålodden av fløyelsbløte hår. Strået er oppstigende ved basis, eller opprett og forholdsvis grovt. Bladene er 3-10 mm breie, 4-20 cm lange, avsmalnende til en fin spiss. Slirehinnen er 2-3 mm lang, hel eller tannet. Bladører mangler. Bladsliren har nedoverrettete hår, av og til fiolette, med langsgående striper. Blomstene sitter i topp, med korte, hårete greiner, som er relativt åpen under blomstringen, lysegrønn, rødlig eller fiolett. Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Planten vokser i mer eller mindre tette tuer. Forekommer i grasmark, åker, skog og avfallsplasser, dessuten i lynghei, fuktig strandeng og veikanter. Liker lett myrjord eller sandjord, men vokser på alle jordtyper. Planten er mest vanlig langs kysten.  Opptrer som ugras i eldre eng og beiter, og har i seinere tid også spredd seg mot indre strøk. Planten er et dårlig fôrgras, og kan utgjøre en ulempe ved høsting av engen, pga. den tuete veksten.  Mottiltak: Rik engvekst som utkonkurrerer englodnegraset, eventuelt punktsprøyting med ‘kvekemidler".

Sammendrag

Engsmelle hører til den biologske gruppen flerårig stedbundne ugras med pålerot. Den voksne planten er 20-60 cm høy. Påleroten er kraftig og greinet. Stengelen er oppstigende eller opprett, blågrønn og glatt, og greinet i toppen. Oftest flere stengler fra samme rot. Bladene er motsatte, smalt lansettformet, tilspisset og blågrønne. De nedre bladene har kort stilk, de øvre er sittende. De hvite blomstene er lutende i mangeblomstret kvast med hinneaktige høgblad. Begeret er oppblåst og innsnørt i toppen. Forekommer i grasmark og på veikanter og skrotemark. Opptrer som ugras i kunstig og naturlig eng og beitemark, men er ikke blant mest brysomme ugras. Motarbeides ved forebyggende tiltak som god gjødsling og god jordkultur.

Sammendrag

Engtjæreblom hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende på andre måter, ved å ha pålerot med forgreininger som vokser på skrå opp gjennom jorda. Den voksne planten er 20-60 cm høy. Stengelen er opprett, ugreinet, øverst med brune, klebrige ledd, ellers blågrønn og glatt. Bladene er lansettformet, de nedre bladene er ullhåret langs kantene. Rosettbladene er stilket, stengelbladene motstående og sittende. De mørkt, rosenrøde blomstene er sittende eller kortskaftet i kvastformet topp. Forekommer i grasmark, på vei- og jernbaneskråninger, langs hekker og skogkanter, tørr eng og grunt jorddekket berg, på kalkfattig grunn. Opptrer som ugras i gammel eng og beite. Kan lett bekjempes ved god jordkultur, kalking og rikelig gjødsling. Kjemisk kan den bekjempes med fenoksy- og mekoprop-preparater.

Sammendrag

Geitrams hører til den biologiske gruppen flerårig, vandrende med formeringsrøtter. Den voksne planten er 0,6-1,25 m høy. Formeringsrøttene er seige, sterkt greinet og vokser i udyrket mark på små dyp, i åker dels under plogsålen. Stengelen er opprett, rund eller litt kantet, snau nede, og mer eller mindre håret øverst. Bladene er sittende eller kortstilket, skruestilte, spredte, lansettformete med innrullete kanter, avsmalnende mot begge ender, og blågrønne på undersiden med tydelige nerver. Blomstene (rosa, sjeldnere bleikrosa eller kvite) sitter i lang, pyramideformet klase i toppen av stengelen. Forekommer i dyrket mark, langs skogkanter, på åpne områder i skogen, gjerne hogstflater og brannflater, langs veier og jernbanelinjer, gjerne på sand- og morenejord, med høyt nitratinnhold. Opptrer som ugras på plantefelt i skogen og i alle slags åkerkulturer. Rustsoppen edelgranrust har geitrams som hovedvert og edelgran som mellomvert. Kan gjøre skade på nåler og toppskudd. Unge skudd av geitrams er spiselige. Planten kan bekjempes ved luking på mindre flekker, radrensing i åker. Kjemisk kan glyfosat/Roundup eller fluroksypyr-1-metylheptylester (Tomahawk 180 EC eller Starane 180) brukes på velutviklet bladverk.

Sammendrag

Gulrot hører til den biologiske gruppen toårige planter. Den voksne planten er 30-80 cm høy med lang, tynn, treaktig, hvit og uspiselig pålerot. Stengelen er opprett, tynn, greinet, furete og stivhåret. Bladene er 2-3 ganger finnet med treflikete småblad, stivhåret, med ubehagelig lukt. Basale blad på lange stilker med grop på oversiden, øvre blad sittende. Bladene er mørkgrønne til grågrønne. Blomstene sitter i store, doble skjermer med mange stråler. Midtre stråler er korte, ytre stråler er lange og bøyer seg oppover og innover etter blomstring, så storskjermen får et nøsteaktig utseende. Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Forekommer i dyrket mark, på veikanter, jernbaneskråninger og skrotemark. Trives best på tørre, faste bakker, på kalkrik jord. Opptrer som ugras i ung eng. Kan dessuten krysse med dyrket gulrot og gjøre stor skade ved frøavl av denne. Mottiltak: reint såfrø i gjenlegg til eng og grøntanlegg, viktig å hindre frøspredning ved slått før avblomstring. Ugrasmidler: fenoksypropionsyrer, men er relativt  motstandsdyktig mot disse.

Sammendrag

Gåsemure tilhører den biologiske gruppen flerårig med krypende, rotslående stengler. Den voksne planten er 5-10 cm høy, med kort rotstokk, hvor det vokser ut lange, tynne birøtter og næringsrøtter. Bladene er grunnstilte, stilkete, ulikefinnet, med 6-12 par "store" småblad med mindre finner innimellom. De gullgule blomstene sitter på enslige, lange, opprette skaft fra leddknutene på stenglene. Forekommer i dyrket og udyrket mark, langs veikanter, på havstrand, mest på tangvoller og strandeng, på tun og skrotemark. Liker fuktig, noe sur jord, men vokser også i tørr jord. Opptrer som ugras i naturlig eng og beite, på fuktig myrjord, men også i åpen åker. Mottiltak: Grøfting og ompløying, dyrking av vekster som kan radrenses, og bruk av ugrasmidler som inneholder fenoksysyrer.

Sammendrag

Hanekam tilhører den biologiske gruppen flerårige vandrende med jordstengler. Den voksne planten er 30-80 cm høy. Stengelen er opprett, spinkel og stiv, og greinet bare nær toppen, svakt håret og noe klebrig, noe rødfarget øverst, oppsvulmet ved leddknutene. ladene på stengelen er motsatte og sittende, smalt lansettformet og helrandet, glatte og eller litt ru. Størrelsen avtar sterkt oppover stengelen. Grunnbladene sitter i en rosett, er avlangt spadeformete med avsmalnende grunn. Alle blad er lysere på undersiden enn på oversiden. De lyserøde blomstene sitter i kvast med få eller flere blomster. Forekommer i grasmark og på grøftekanter, sumpmark og strandeng. Opptrer som ugras i fuktig eng og beite. Motarbeidelse skjer best ved grøfting og god jordkultur, og kjemisk ved fenoksy- og mekoprop-preparater.

Sammendrag

Hundekjeks hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende på "andre måter", ved nydanning av røtter i en krans rundt mor-roten. Den voksne planten er 30-150 cm høy. Den underjordiske delen av planten består av nedre del av stengelen, rothalsen, og en greinet pålerot. Stengelen er opprett, greinet, grov, kvasskantet og stivhåret nederst. Bladene er 2-3 ganger finnet med eggformete-lansettformete småblad som er dypt flikete og tannet, mer eller mindre håret, og sjelden snaue. Nedre blad er langstilket, de øvre blad kortstilket. De hvite, eller grønnhvite, blomstene sitter i dobbeltskjerm med 8-10 stråler. Storsvøp mangler. Småsvøp består av 5-6 blad med kvit hinnekant, og er håret. Planten blomstrer først 3. året, enten den stammer fra frø eller fra knopper i rothalsen. Forekommer i grasmark, mest vesta- og nordafjells. Liker rå, mold- og næringsrik jord. Opptrer som et brysomt ugras i gammel eng og beiter. Kan motarbeides ved å hindre frøspredning gjennom tidlig slått og pussing av beite, og ved bruk av fenoksypropionsyrer.

Sammendrag

Krokhals hører til den biologiske gruppen sommerettårige. Den voksne planten er 20-40 cm med pålerot. Alle grønne deler av planten har stive børstehår. Stengelen er opprett, enkel eller greinet. Bladene er spredte, ovale til breit lansettformet med avrundet spiss, de øvre breiest ovenfor midten. Bladranden er buktet og uregelmessig småtagget. De nedre bladene er ofte stilket, de øvre sittende og nesten stengelomfattende. Blomstene sitter i ensidig kvast. Begeret er dypt 5-fliket, kronen er lyseblå med flat krage, sjelden hvit, kronrøret med en krans av hvite hår i svelget. Krokals har fått sitt navn av det bøyde kronrøret. Forekommer på dyrket og udyrket mark, på veikanter og skrotemark. Trives best på lett, gjerne kalkfattig sand- og grusjord. Opptrer som ugras i de fleste åkerkulturer og i hager. Mottiltak: Kalking, rimelig gjødsling og reine såvarer, samt mekaniske tiltak for å unngå frøkasting. Det finnes ingen norske forsøk med kjemiske midler mot krokhals, men midler mot åkerminneblom bør prøves (søk i Plantevernguiden: http://www.plantevernguiden.no/).

Sammendrag

Krossknapp hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende med rotslående stengler. Den voksne planten er 5-30 cm høy. Stengelen er nedliggende og rotslående, firkantet, snau eller bare svakt håret, med tallrike, opprette, lange blomsterbærende greiner. Bladene er langstilkete og nyreformete, grovtannet og oftest ullhåret, oversiden er mørkegrønn med rødlig fargetone, og undersiden er lysegrønn. Planten, som er aromatisk, har de blåfiolette blomstene (2-5 stk) samlet i kranser i bladhjørnene. Formerer og sprer seg med frø og krypende, rotslående stengler. Forekommer på dyrket mark, langs veikanter, hekker og skogkanter. Opptrer som ugras i hager, parker og naturlig eng, særlig på skyggefulle steder. Planten kan begrenses ved å slå (snauslå) vokseplassen tidlig på sommeren for å hindre frøsetting, seinest når blomstene kommer fram. Krossknapp i plen kan bekjempes med hobbypreparatet Plenrens.

Sammendrag

Krusetistel hører til den biologiske gruppe toårige planter. Den voksne planten er opptil 150 cm høy med pålerot. Stengelen er grønn, kraftig, bladrik og greinet i toppen. Både stengel og greiner har tornete vingekanter nesten til topps. Er litt spindelvevhåret. Bladene er avlange, buktfinnete med myke torner i kanten. Oversiden er mørkegrønn, mens undersiden er hvitfiltret. De purpurrøde blomsterkorgene, 3-4 cm i diameter, er nesten kulerunde, mange, i klaser i enden av greinene. Kun frøformering. Forekommer på dyrket og udyrket mark, langs veikanter og på avfallsplasser. Opptrer som ugras i eng og beite, særlig i yngre kunsteng og til dels i åker som er dårlig bearbeidet. Kan motarbeides ved avhogging eller oppstikking av 2. årsplantene før frøsetting, og kjemisk med MCPA.

Sammendrag

Kvitbladtistel hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende med jordstengler. Den voksne planten er 50-100 cm høy. Stengelen er opprett med få eller ingen greiner, bladløs og hvitfiltret i toppen, ellers fint riflet uten torner og vingekant. Bladene ved basis er stilkete, store, lansettformet, og fint tagget i kanten. Stengelbladene er sittende og halvt stengelomfattende, buktfinnet med fremoverrettete lapper. Alle blad er mørkegrønne og glatte på oversiden, og hvitfiltrert på undersiden. De purpurrøde blomsterkorgene, 2-4 cm i diameter, en eller noen få, sitter på lange skaft. Forekommer i grasmark, skog, langs bekker, grøfter og kanaler, sumpete vierkjerr, høgstaudeeng, myrkanter og veikanter. Liker våt, gjerne sur, og humusrik jord. Opptrer som ugras i naturlig eng og beite. Mottiltak: Grøfting og eventuell bruk av ugrasmidler som inneholder fenoksysyrer.

Sammendrag

Kvitdodre hører til den biologiske gruppen toårige ugras. Den voksne planten er 30-50 cm høy med greinet pålerot. Hele planten er dekket av grå stjernehår. Stengelen er greinet og noe treaktig. Bladene ved grunnen er langstilkete, spadeformet, 7-10 cm lange, i en liten rosett. Stengelbladene er sittende, lansettformet, helrandete eller med noen få tenner. Blomstene sitter i lange klaser i toppen av stengel og greiner. De hvite kronbladene er delt til midten. Forekommer i dyrket mark, på ballastplasser, vei- og jernbaneskråninger, på tørr sand og grusjord. Opptrer som ugras i eng og beite, dels også i åkerkulturer. Kan bekjempes ved tidlig slått, harving, og eventuelt kjemisk som for gjetertaske.

Sammendrag

Lintorskemunn hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende med formeringsrøtter. Den voksne planten er 15-50 cm høy. Rotsystemet består av tynne, dyptgående pålerøtter med trådformete sidegreiner og lange formeringsrøtter. Stengelen er opprett, greinet bare nederst, oftest glatt, men av og til med kjertelhår øverst. Bladene er sittende, lineære-lansettformete, spisse, med 1 nerve og noe innrullete kanter, snaue. Alle blad er skruestilte, smale og blågrønne, med blad helt opp til blomsterklasen. Blomstene sitter i tett, endestilt klase, opptil 20 cm lang. Kronbladene er gule, sammenvokst til en 2-lepet krone med spore, og underlepen med en orangefarget, hårete flekk. Forekommer i grasmark og åpen jord, langs åkerkanter og veikanter. Liker tørr til moderat fuktig, næringsrik, lett mineraljord, men vokser også på tyngre jord. Opptrer som ugras i hager, parker, naturlig eng og beite, dels også i åkerkulturer. Planten har ubehagelig lukt og beisk smak, og blir ofte vraket av husdyr på beite. Mottiltak: En sterkt konkurrerende kultur, radrensing i radkulturer. I den grad det er aktuelt med kjemiske tiltak, bør f.eks. skjermet sprøyting med glyfosat/Roundup prøves (i hageanlegg).

Sammendrag

Mjødurt tilhører den biologiske gruppen flerårig vandrende med jordstengler. Den voksne planten er 50-100 cm høy. Den underjordiske delen av planten består av en gruntliggende, sterkt greinet og opptil fingertykk jordstengel som er tett besatt med dyptgående birøtter. Stengelen er opprett, kantet og greinet. Bladene er finnet med avvekslende større og mindre småblad. Småbladene er eggformet og kvasst dobbeltannet. Endesmåbladet er tre- til fem-fliket. Oversiden er mørkegrønn og snau, undersiden oftest hvitfiltet, men ikke sjelden grønn og håret eller snau. De gulhvite blomstene, med sterk lukt, er mange i sterkt greinet, kvastliknende topp med hårete greiner. Forekommer i fuktig slåtteeng og beitemark, sump, sumpskog og vannkanter, litt næringskrevende. Opptrer som ugras i eng og beite. Kan motarbeides med grøfting og pussing av beite, og kjemisk med MCPA.

Sammendrag

Myrsnelle hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende med jordstengler. Planten er 20-50 cm høy, har både fertile og sterile stengler av samme type, som er opprette, ettårige, hule og ledd-delte, gjerne med greiner av ulike lengder, ofte like tykke som stenglene. Stengelslirene har 6-10 tenner, som er lyse i kanten. Greinene er ledd-delte og kransstilte, nederste ledd mye kortere enn sliren på stengelen der de er festet. Stengel og greiner er 5-6-kantet. Stengelen er saftig og grønn. De fertile stenglene ender i et aks, 1-3 cm langt der sporehusene sitter i kranser. Hovedjordstenglene er svarte og blanke. Ved nodiene utvikles knopper, som tjener som lagringsorgan for næring. Forekommer på dyrket og udyrket mark. Liker best våt, sidlendt jord, men vokser også på godt drenert jord. Opptrer som ugras i eng og beite, av og til også i åker. Planten er giftig for storfe. Småfe og gris tåler planten mye bedre enn hest og ku. Mottiltak: Et tett plantedekke av kulturplanter vil trenge myrsnellen tilbake. Ugrasmidler som inneholder MCPA vil kunne drepe skuddene over jorden, men ofte ikke de dyptliggende jordstenglene.

Sammendrag

Myrtistel hører til den biologiske gruppen toårige planter. Den voksne planten er 1-2 m høy med pålerot. Stengelen er svakt greinet, mørkegrønn med røde striper, tornete vingekanter i hele dens lengde. Bladene er lansettformete og buktfinnete med tornspisse, sprikende lapper. De er grønne og hårete på oversiden, lysere og dunhåret på undersiden. De purpurrøde blomsterkorgene er ca. 1 cm i diameter, eggformet, mange i tett halvskjerm. Forekommer på både dyrket og udyrket mark. Liker best myr og vassjuk fastmark. Opptrer som ugras i eng og beite. Kan motarbeides forebyggende ved grøfting, dessuten ved avhogging eller oppstikking av 2. årsplantene før frøsetting, og kjemisk med MCPA.

Sammendrag

Blomsterdagen ved Norsk Landbruksmuseum ble arrangert søndag 6. juni 2010. Bioforsk Plantehelse hadde egen stand utenfor museet. I programmet inngikk bl.a. en orientering om informasjonsprosjektet "Korsmos ugrashage" i museets auditorium. Deretter ble interesserte vist rundt i Besøkshagen, som ligger ved alleen mot Ås kirke, på området til Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB). Det ble lagt vekt på blomstrende planter på denne tiden av året, samt morfologiske forskjeller på de store skjermplantene sløke, sibirbjørnekjeks og kjempebjørnekjeks.

Sammendrag

Prestekrage hører til den biologiske gruppen flerårig stedbundne med rotstokk. Den voksne planten er 30-60 cm høy. Stengelen er nedliggende og rotslående ved basis, ellers opprett, ugreinet eller fågreinet, glatt eller svakt dunhåret. Bladene ved grunnen sitter i rosett, er stilket, spadeformet og tannet. Stengelbladene er lansettformet og sittende, grovtagget og med fliket grunn. Blomsterkorgene er som oftest enslige, og 3-5 cm i diameter. Kantblomstene er hunnlige med tungeformete, hvite kroner. Midtblomstene er tvekjønnete med rørformete, gule kroner. Formeringen og spredningen skjer vesentlig med frø, men etter mekanisk oppdeling av rotstokken kan også vegetativ formering forekomme. Vokser i grasmark, på veikanter og skrotemark. Opptrer som ugras i kunsteng, natureng og beiter. Planten har en hard og trenet stengel, og gir et usmakelig og dårlig fôr. Mottiltak: Reint såfrø, ugrasrein gjødsel, god jord- og engkultur. Tidlig slått. Prestekrage er sterk mot alle ugrasmidler.

Sammendrag

Rødknapp hører til den biologiske gruppen flerårige stendbundne med pålerot. Den voksne planten er 50-100 cm høy. Stengelen er opprett, ugreinet eller svakt greinet oventil, og stivhåret. De grågrønne bladene  er ved grunnen stilket, oftest elliptiske og hele, av og til buktfinnet, og overvintrende. Stengelbladene er fjærfliket eller buktfinnet, motstående og halvt stengelomfattende. Alle blad er mykhåret. De rødfiolette blomstene sitter i halvkuleformete, litt flate hoder, 3-4 cm i diameter, på lange, lodne skaft. Formeringen og spredningen skjer hovedsakelig med frø, men etter oppdeling av roten kan også nye planter utvikles fra rotbiter. Frøene blir maurspredd. Forekommer i grasmark, på veikanter og skrotemark. Trives best på tørr, lett sand- og grusjord. Opptrer som ugras i eng og beite. Mottiltak: Generelt god jordarbeiding og gjødsling. Eventuell bruk av ugrasmidler: Søk på ‘ugras" og ‘beite og eng" i Plantevernguiden ( http://www.plantevernguiden.no/), og deretter midler mot tofrøbladete, flerårige ugras.

Sammendrag

Russekål hører til den biologiske gruppen flerårig stedbundet med pålerot. Arten kom til Norge ca. 1800-1810, mest pga. kornimport. Planten har sterk, emmen lukt. Den voksne planten er 50-125 høy, men kan bli 1,5 m. Den har en grov mangehodet pålerot, som kan gå mer enn 1,5 m dypt. Roten er tett besatt med adventivknopper i barklaget. Stengelen er grov, greinet med kjertelhår og stive hår. Bladene, som ved grunnen danner rosett, er opptil 60 cm lange og 10 cm breie, buktfinnete eller bukttannete. Stengelbladene har stor trekantet endelapp, de nedre stilkete, de øvre sittende, alle grovt tannet, og ved basis dypt fliket. Oversiden er glatt eller spredt håret, mørkt grønn, undersiden lysere. De gule blomstene danner lange klaser i enden av stengel og greiner. Formeringen og spredningen skjer hovedsakelig med frø, men rotstumper kan utvikle nye planter etter oppdeling. Forekommer i grasmark, på gårdsplasser, ballastplasser og skrotemark, veikanter og jernbaneskråninger, både på sandjord og leirjord. Opptrer som ugras i eng, beite og på gårdplasser. Planten lager tette bestander som gir liten plass til annen vegetasjon, og er der derfor oppført på Norsk svarteliste. Russekål kan begrenses ved luking av yngre planter, gjentatt slått og/eller ved sprøyting med glyfosat / Roundup.

Sammendrag

Sandskrinneblom hører til den biologiske gruppen vinterettårige, men kan også til dels være flerårig. Den voksne planten er 15-30 cm høy, med en lang, tynn, og ofte litt greinet pålerot. Stengelen er opprett, oftest greinet både ved grunnen og høyere oppe. Bladene i rosetten er buktfinnete med stor endefinne. Stengelbladene er spredte, lansettformete, de nedre er buktfinnete eller tagget, de øvre er helrandete. Alle blad har både stjernehår og udelte hår. De mange blomstene (hvite eller rødaktige) sitter i lange, endestilte klaser. Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Forekommer i dyrket mark, langs veikanter og jernbaneskråninger. Trives best på lett, sur jord. Opptrer som ugras både i vårsådde og høstsådde kulturer, men kanskje mest i yngre kunsteng. Mottiltak: Kalking av sur jord, hindre frøsetting og eventuell bruk av ugrasmidler som inneholder fenoksysyrer/MCPA.

Sammendrag

Skogsnelle hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende med jordstengler. Planten har to slags stengler, fertile og sterile: Den fertile planten er 20-40 cm høy, mens den sterile er 20-80 cm. Begge typer stengler er hule og ledd-delte, og vokser opp omtrent samtidig om våren. Den fertile stengelen har et 1,5-2,5 cm langt sporebærende aks i toppen. Jordstenglenes hovedstammer er 8-10-kantet, brunsvarte til svarte, vokser horisontalt 30-70 cm under jordoverflaten, er som regel sterkt greinet, og har knoller som lagringsorgan ved nodiene. Forekommer i grasmark og skog. Liker best fuktig jord. Opptrer som ugras i beite, plantefelt i skogen og planteskoler. Motarbeides med et tett plantedekke, siden skogsnellen har liten evne til å konkurrere med en frodig kulturvekst, og ved grøfting, god jordkultur og sterk gjødsling. Skuddene over jorden kan drepes med ugrasmidler som inneholder fenoksysyrer (MCPA), men ikke alltid rotsystemet. Best virkning oppnår en ved sprøyting på velutviklete planter i en kultur som skygger godt for nye planter som måtte komme opp.

Sammendrag

Stolt Henrik hører til den biologiske gruppen flerårig stedbundne ugras med pålerot. Den voksne planten er 30-70 cm høy. Påleroten er greinet i nedre enden og oftest med flere stengelbærende hoder i toppen. Stengelen er opprett, grov, kantet, rødfarget, og litt melet. Bladene er langstilkete, myke, spydformet, ofte noe rødfarget, litt melet, men snart snaue. Bladstilken har en fure på oversiden. Blomstene er mange, små, grønne, samlet i over 20 cm lange aksliknende topper, med blad bare ved basis, og femtallige. Forekommer på dyrket mark, gårdsplasser, langs veikanter, hekker og strender, på nitrogenrik jord. Var en tidligere lege- og matplante. Opptrer som ugras i hager, parker og beite, men er ikke noe vanlig. Regnes nå som "nær truet" av Artsdatabanken. Eventuell bekjemping: mekanisk som vinterkarse og høymole, ved oppstikking av roten, eventuelt avhogging før blomstring, og kjemisk ved bruk av ugrasmidler som inneholder MCPA.

Sammendrag

Storkvein hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende med jordstengler. Den voksne planten er 30-120 cm høy. Jordstenglene er seige, ofte tynne, sterkt greinet og vokser horisontalt, hovedsakelig i de øverste 10 cm av jorden. Strået (stengelen) er oppstigende, stivt og snautt. Leddknutene er snaue, av og til rødlige, de nederste slår av og til røtter. Bladene er ca. 6 millimeter breie med dype furer, ru, men uten hår. Slirehinnen er 3-5(-8) millimeter lang og spiss. Bladører mangler. Bladsliren er snau. Blomstene sitter i topp, inntil 25 cm lang, fiolett, med hårdusker ved grunnen av de nederste greinene, utstående under blomstring. Forekommer i grasmark, åker, veikanter og skrotemark. Liker lett, noe fuktig fastmarksjord og myrjord. Opptrer som ugras i grasmark og alle slags åkerkulturer, særlig korn, men kan også være et verdifullt beitegras på fuktig mark. Mottiltak som for kveke.

Sammendrag

Strandrør hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende med jordstengler. Den voksne planten er 0,6-2 m høy. Jordstenglene er runde, gråhvite til brune, har tynne birøtter og vokser forholdsvis grunt. Strået er ofte knebøyd ved grunnen, ellers opprett, rundt og innhult. Bladene er 7-15 mm breie, flate, snaue, men ofte ru. Bladene er grønne eller hvitgrønne, og med tverrnerver mellom hovednervene. Blomstene sitter i en avlang topp, som er 5-15 cm lang, tett, men åpnere under blomstringen. Greinene er ru. Småaksene er sterkt flatklemte, grønne eller fiolette. Forekommer i åker, grasmark, i kanten av elver og innsjøer, og i tangvoller. Liker våt sand- og myrjord. Opptrer som ugras i åkerkulturer, men er ikke særlig brysom. Kan spille større rolle som hindring for vannstrømmen i grøfter og kanaler. Strandrør utgjør i høstet tilstand et verdifullt beite- og silogras i nedbørrike distrikter. Forebyggende tiltak vår eller høst utenom kulturene kan utføres som for kveke, ved å kutte jordstenglene mest mulig opp på 3-4-bladstadiet, f.eks. ved harving, og deretter plasseres dypest mulig i jorden. Direkte tiltak i kulturene som for kveke: radrensing i radkulturer, eventuelt kjemiske tiltak med ugrasmidler brukt på blad utenom kulturene (roundup/Glyfosat), eller grasugrasmidler i tofrøbladete kulturer.

Sammendrag

Strandvindel hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende med jordstengler. Den voksne planten er 2-3 m lang. Jordstenglene er tykke, sterkt greinete og gjennomvever det øvre jordlaget til ca. 30 cm dybde. Stengelen er glatt, nedliggende, ofte sterkt greinet nær jordoverflaten, og slynger seg rundt andre planter. Bladene er spredte, langstilkete, trekantet-hjerteformet og med breie, skeivt avstumpete, ofte taggete fliker ved grunnen, og snaue. Bladstilken er ofte kortere enn bladet. De hvite blomstene sitter enkeltvis på firkantete skaft fra bladhjørnene, med 2 hjerteformete høgblad, like under blomsten. Forekommer på dyrket mark, langs hekker og gjerder, mellom busker og trær, og på veikanter, tangvoller og steinstrand. Opptrer som ugras i åkerkulturer, eng, hager og parker. Kan motarbeides ved stadig skyfling, hakking og annet mekanisk reinhold, for på den måten å utsulte jordstenglene, og kjemisk med MCPA.

Sammendrag

Sypressvortemelk hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende med formeringsrøtter. Den voksne planten er 20-70 cm høy. Stengelen er opprett, enkel eller oftest greinet i toppen, glatt, dels flere stengler i klynge, dels spredte stengler. Bladene er sittende, lineære, utstående eller tilbakebøyde. Stengelbladene er 1-2 mm breie, bladene på sidegreinene er tettsittende og ca. 1 mm breie. Blomstene sitter i sammensatte skjermer med 8-20 stråler i hovedskjermen og støtteblad av samme form som stengelbladene.  Småskjermene har 2 stråler og 2 motstående hjerteformete, gulgrønne, senere rødlige, høyblad. Forekommer på dyrket og udyrket mark, langs veier og åkerkanter. Liker best opplendt jord på solfylte vokseplasser. Opptrer som ugras i hager, eng og beite. Planten inneholder en "skarp", giftig, hvit melkesaft. Mottiltak: Sterk grasvekst som konkurrerer med planten, hakking, luking, slått. Sypressvortemelk er vanskelig å bekjempe kjemisk på grunn av vokslag på bladene, men ugrasmidler som inneholder fenoksysyrer bør prøves.

Sammendrag

Sølvbunke hører til den biologiske gruppen flerårig stedbundet med trevlerot. Den voksne planten er 40-100 cm høy. Den har mange sterile bladskudd og danner tette tuer. Strået er knebøyd nederst, ellers opprett, grovt, stivt og glatt. Bladene er 2-5 mm breie, oftest spisse i enden, uten hår, oversiden er ru og med dype furer, undersiden er glatt. Slirehinnen er smal, og opptil 15 mm lang. Bladører mangler. Bladsliren er vanligvis glatt. Blomstene sitter i løs, åpen topp med ru, utstående greiner, er opprett og nikkende, 10-50 cm lang, mørk eller lys rødfiolett, sjelden lysegul. Formeringen og spredningen skjer bare ved frø. Forekommer i grasmark, skog, langs grøfter og kanaler. Liker fuktig, dårlig drenert og gjerne kalkfattig jord. Opptrer som ugras i eldre eng og beite. Sølvbunke kan motarbeides med grøfting og ved beiting i rett tid, særlig med hest. Siden planten formerer og sprer seg bare ved frø, må vi hindre frøsettingen ved å slå ned de stråene som står igjen etter hver avbeiting (pussing). Sølvbunke kan også lett bekjempes med glyfosat (Roundup).

Sammendrag

Vegtistel hører til den biologiske gruppen toårige planter. Den voksne planten er 60-130 cm høy med pålerot. Stengelen er stivt opprett, grov, greinet og grågrønn med tornete vingekanter. Bladene er spredte, nedløpende på stengelen, egg- eller lansettformet, buktfinnet, oftest med delte lapper som ender i en lang, gulaktig torn. Endelappen er lang og jamnt tilspisset. Oversiden har små torner, undersiden ullhår. De purpurrøde blomsterkorgene, 3-4 cm i diameter, er nesten kulerunde, få, for det meste i enden av greinene. Forekommer i grasmark, på vei- og jernbaneskråninger, grøftekanter og avfallsplasser, på tørre steder. Opptrer som ugras mest i eng og beite. Kan motarbeides ved avhogging eller oppstikking av 2. årsplantene før frøsetting, og kjemisk med MCPA.

Sammendrag

Vill-lauk tilhører den biologiske gruppen flerårig vandrende på "andre måter", med spredning ved frø, løkknopper og jordløk. Den voksne planten er 30-60 cm høy. Den underjordiske delen av planten består av en eggformet jordløk, oftest med sideløk, og lange, tynne birøtter. Stengelen er opprett, rund, med bladslirene omkring den nedre halvdelen. Bladene er trådsmale, halvrunde, stripete, hule, i alle fall nederst, og visner tidlig. Blomstene sitter i skjerm med 2 støtteblad av ulik lengde, men begge er lengre enn skjermen. Forekommer på grunt jorddekket berg og tørrbakke, oftest på noe baserik grunn. Blir regnet som ugras i eng og beite først og fremst på grunn av løksmaken som kan overføres til melk og melkeprodukter ved at kyr eter planten. Kan bekjempes i kulturer som kan radsrenses. Er trolig resistent mot de fleste ugrasmidler.

Sammendrag

Åkerkvein hører til den biologiske gruppen vinterettårige. Den voksne planten er 30-90 cm høy med trevlerot. Strået er knebøyd ved grunnen eller opprett, glatt og ofte tynt. Bladene er 3-10 mm breie, matte og oftest uten hår på oversiden, svakt skinnende og snaue på undersiden. Blomstene sitter i en topp, 10-25 cm lang, sterkt greinet, åpen, grønn eller rødfiolett, med mange ørsmå småaks ytterst på greiene. Midtaksen i småkset stikker som en brodd over blomsten. Forekommer i dyrket mark, og langs veikanter. Liker sandholdig, sur jord. Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer, særlig korn, og da først og fremst i høstkorn. Blir favorisert av ensidig korndyrking, men er ikke særlig vanlig i Norge. Mottiltak: Danske forsøk har vist at vekstskifte mellom høst- og vårkulturer, og bruk av ugrasmidlet jodsulfuron/Hussar OD, har gitt brukbare resultater.

Sammendrag

Åkermynte tilhører den biologiske gruppen flerårig vandrende med stengelknoller i jorda. Den voksne planten er 15-40 cm høy. Stengelen er liggende, oppstigende eller opprett, firkantet, greinet, og mer eller mindre håret. Bladene er motsatte, kortstilkete, elliptisk-eggformet, avsmalnende eller avrundet ved basis, grunt sagtagget, oftest lysegrønne, og svakt eller tett håret. Planten har blomstene i atskilte kranser i bladhjørnene. Planten har sterk og oftest god lukt. Formerer og sprer seg med frø og knoller. Forekommer i dyrket mark, langs grøfter, bekker og strender. Opptrer som ugras i åkerkulturer. Mindre vanlig nå enn før. Åkermynte motarbeides ved grøfting, kalking og god jordkultur. Åkermynte er sterk mot alle selektive ugrasmidler. Midler som inneholder fenoksysyrer, vil trolig ha hemmende effekt på veksten dersom de blir sprøytet på relativt store planter. Se også "Korsmos ugrashage" (www.bioforsk.nokorsmo), søk på "åkermynte".

Sammendrag

Åkersnelle hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende med jordstengler. Planten har to slags stengler, fertile og sterile: Den fertile planten er 10-20 cm høy, mens den sterile er 20-40 cm. Den fertile stengelen er opprett, åttekantet med åttetaggete slirer som er grågrønne nederst og mørkebrune øverst, ugreinet og uten klorofyll, med et ca. 2 cm langt sporebærende aks i toppen. Visner tidlig, etter at sporene er vindspredd. Den sterile sommerstengelen er grønn, oppstigende eller opprett, greinet, trinn, og som regel med 12 langsgående ribber. Forekommer på dyrket mark, jernbaneskråninger, veikanter, industriarealer og langs strender. Liker best fuktig, sur sandjord, og leirholdig jord, men vokser også på godt drenert jord. Opptrer som ugras i eng, beite og alle slags åkerkulturer, særlig på vass-sjuk og dårlig stelt jord. Motarbeides med et tett plantedekke, siden åkersnellen har liten evne til å konkurrere med en frodig kulturvekst, og ved grøfting, god jordkultur og sterk gjødsling. Skuddene over jorden kan drepes med ugrasmidler som inneholder fenoksysyrer (MCPA), men ikke alltid rotsystemet. Best virkning oppnår en ved sprøyting på velutviklete planter i en kultur som skygger godt for nye planter som måtte komme opp.

Sammendrag

Åkersvinerot hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende med stengelknoller. Den voksne planten er 30-60 cm. Planten har vond lukt. Den underjordiske delen av planten består av firkantete jordstengler med greiner av avlange knoller og birøtter. Knollene er nesten sirkelrunde i tverrsnitt og har parvis motstående adventivknopper. Stengelen er opprett, firkantet, greinet og håret. Bladene er motsatte, avlange-lansettformete, utdradd i spissen, avrundet ved basis, rundtannet og silkehåret. De nederste bladene er kortstilket, de øverste sittende. De lyserøde blomstene sitter i kranser i endestilt aks, tett øverst, åpnere nederst. Forekommer i dyrket mark på fuktige steder, langs grøfter og strender. Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer, men særlig i korn. Kan motarbeides ved grøfting, og ellers som for åkertistel. Åkersvinerot er mer motstandsdyktig mot fenoksysyrer enn åkertistel. Men blandingspreparater som inneholder fenoskysyrer virker rimelig bra.

Sammendrag

Åkervindel hører til den biologiske gruppen flerårige vandrende med formeringsrøtter. Den voksne planten er inntil 2 m lang. Rotsystemet består av kraftige, sterkt greinete, krypende formeringsrøtter som kan spre seg på ca. 20 m2 i løpet av en enkelt sommer, og vertikale røtter som går ned til 2 m dyp eller mer. Stengelen er tynn, glatt eller svakt håret, nedliggende, men slynger seg omkring andre planter. Bladene er stilkete, pil- eller spydformet, helrandet og med avrundet spiss. Bladplaten er opptil 5 cm lang, stilken er kortere enn bladet. De lyserøde blomstene (1-3 stk) står på skaft som går ut fra bladhjørnene. Midt på blomsterskaftet finnes 2 små høgblad. Forekommer på dyrket mark, veikanter, jernbaneskråninger og avfallsplasser. Opptrer som ugras i hager og parker, åker og eng. Kan motarbeides ved stadig skyfling, hakking og annet mekanisk reinhold, for på den måten å utsulte formeringsrøttene, og kjemisk med MCPA.

Sammendrag

Peruskjellfrø tilhører den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Planten har en greinet pålerot, og kan bli 20-80 cm høy. Stengelen er opprett, greinet, av og til med tre greiner fra samme bladfeste, og korthåret i toppen. Bladene er motsatte og rundtagget. De nederste er kortstilket, eggformet og tilspisset, de øvre er omtrent sittende, avlange og lansettformet. Planten har mange små prestekrageliknende korger. Frukten er en nøtt med fnokk, her representert som frynsete eller helt oppflisete skjell, og som i tørrvær brer seg ut som en fallskjerm, slik at fruktene fyker av gårde med vinden. Forekommer i åpen åker, på avfallsplasser og veikanter. Liker best leirjord, synes å tilpasse seg mange typer jordarter og fuktighetsforhold. Er varmekjær og ømfintlig for frost. Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer, og spesielt i byer, hage og gartnerier. Mindre brysom i Skandinavia. Stammer opprinnelig fra Peru i Sør-Amerika, og ble introdusert til botanisk hage i Madrid i 1790-årene. Kom til Norge i 1830. Kan bekjempes som andre sommerettårige ugrasarter.

Sammendrag

Plantearter som vi i dag kaller "ugras", utgjør en viktig del av Norges og Skandinavias vegetasjonshistorie etter siste istid. Da det første primitive åkerbruket begynte, fikk vi videre spredning av arter som allerede var kommet, og nye arter som mennesket brakte med seg, mer eller mindre frivillig. Gjennom lange tider har mennesket "formet" floraen, båe ved dyrkingen av jorden og ulik bruk. Invaderende fremmede planter er et relativ nytt begrep, men vi har alltid hatt slike arter.

Sammendrag

Plantearter som vi i dag kaller ”ugras”, utgjør en viktig del av Norges og Skandinavias vegetasjonshistorie etter siste istid. Da det første primitive åkerbruket begynte, fikk vi videre spredning av arter som allerede var kommet, og nye arter som mennesket brakte med seg, mer eller mindre frivillig. Gjennom lange tider har mennesket ”formet” floraen, både ved dyrkingen av jorden og ulik bruk. Invaderende fremmede planter er et relativ nytt begrep, men vi har alltid hatt slike arter.

Sammendrag

Kjempebjørnekjeks er en fremmed art i Norge. Arten er vurdert til å utgjøre en høy risiko for annet biologisk mangfold på voksestedet og det er behov for tiltak for å unngå ytterligere spredning. Formålet med denne undersøkelsen var å fremskaffe kunnskap om effektive metoder for bekjempelse av kjempebjørnekjeks i forbindelse med etablering av grøntanlegg ved ny E16 nær Wøyen i Bærum. I tillegg var det et mål å opparbeide kunnskap om hvordan en kan redusere bestandet av kjempebjørnekjeks når jordmasser som legges i ranke under anleggsarbeidet skal tilbakeføres til veganlegget

Sammendrag

Arter innenfor bjørnekjeksslekta hører med blant de fremmede artene som i dag er i sterk spredning i kulturlandskapet. Fremmede arter utgjør en trussel mot det biologiske mangfoldet, fordi de fortrenger stedegne arter og forstyrrer lokale økosytemer. I denne fagartikkelen sammenstilles eksisterende kunnskap om bjørnekjeksslekta og de erfaringene man har med ulike tiltak for å bekjempe dem. I områder hvor bjørnekjeks skal bekjempes og der man samtidig ønsker å ivareta biologisk mangfold må spesielle hensyn tas.

Sammendrag

Blåkoll tilhører den biologiske gruppen flerårig stedbundne ugras med trevlerot.Den voksne planten er 10-30 cm høy. Stengelen er nedliggende, oppstigende eller opprett, firkantet, greinet og mer eller mindre håret, ofte brun. Bladene er langstilkete, eggformet-avlange, avrundet mot basis, hele eller ujevnt tannet, hårete eller snaue. Blomstene, som er purpurrøde, sitter i aks i enden av stengler og greiner. Formeringen og spredningen skjer vesentlig med frø, men til en viss grad også ved rotslående stengler. Forekommer i all slags grasmark. Opptrer som ugras i plener, natureng, eldre kunsteng og beite. Blåkollfrø er nesten uråd å rense fra frø av timotei. Grøfting, reint såfrø, gjerne bruk av kunstgjødsel ved gjenlegg til eng eller plen, er gode forebyggende tiltak. Kan bekjempes kjemisk med ugrasmidler som inneholder fenoksypropionsyre/mekoprop.

Sammendrag

Burot tilhører den biologiske gruppen flerårig stedbundne ugras med rotstokk.Den voksne planten er 0,5 " 2,0 m høy, med tykk, treaktig rotstokk. Stengelen er opprett, grov, ofte rødbrun. Bladene er finnete med spisse småblad. Basale blad er kortstilkete, stengelblad sittende og stengelomfattende. Oversiden er mørkegrønn, undersiden kvitfiltrert. Blomsterkorgene sitter i mange aksliknende klaser fra bladhjørnene. Formeringen og spredningen skjer mest ved frø (opptil 700 000 pr. plante), men også ved at nedre del av stenglene slår røtter, og ved mekanisk oppdeling av rotsystemet. Forekommer på dyrket og udyrket mark, på veikanter, langs gjerder og hekker, på tomtearealer og avfallsplasser. Liker varm jord, rik på kalk og næring. Opptrer som ugras i åker, eng og beiter. Pollenet er sterkt allergifremkallende. Burot kan motarbeides ved avhogging før blomstring, og oppstikking av rotstokken. Fenoksypropionsyrer har bra virkning, mens MCPA og sulfonylureapreparater er svake.

Sammendrag

Dauvnesle hører til den biologiske gruppen flerårige ugras med krypende jordstengler. Den voksne planten 20-50 cm høy. Stengelen er oppstigende eller opprett, firkantet med kraftige ribber i hjørnene, greinet nederst, svakt håret med vanlige hår og kjertelhår. Bladene er motsatt, kortstilkete, breit hjerteformet, kvast tagget i kanten og med spredte hår på begge sider. De kvite blomstene sitter i tette, atskilte kranser i bladhjørnene. Formeringen og spredningen skjer med frø, og på jordstengstenglene finnes i hvert ledd to motsatte adventivknopper som kan utvikle lysskudd og nye jordstengler. Forekommer på vei- og gatekanter, langs hekker, på gårdstun, og på avfallsplasser/skrotemark. Liker best nøytral, moldrik jord. Opptrer som ugras i hager og parker, men utgjør sjelden noe stort problem. I den grad det er behov for bekjempelse av dauvnesle, kan den lett slås - siden planten vokser i grupper - for å forhindre frøsetting. I kulturmark motarbeides den gjennom god kultur. Av kjemiske ugrasmidler kan midler godkjent i eng og beite brukes.

Sammendrag

Dikesvineblom tilhører den biologiske gruppen toårige ugras. Stengelen er rødfarget og snau. Rosettbladene er lysegrønne og snaue, oftest ikke delte. Stengelbladene er små og delte med stor endeflik. Har få store, gule korger. Opptrer som et plagsomt ugras på Sunnmøre, særlig i våt naturlig eller eldre eng og beite. Det er særlig storfe som er utsatt for forgiftning, dels akutt og dels kronisk. Bekjempelse: Bør hogges av før frøsetting. Kan også bekjempes ved å grave opp roten, eller kjemisk med preparater som inneholder mekoprop-p.

Sammendrag

Dundå tilhører den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Den voksne planten er 20-50 cm høy, med greinet pålerot. Stengelen er opprett, firkantet, greinet og kjertelhåret øverst. Bladene er motsatte, kortstilkete, avlange og grovtaggete, med 3-7 framstående tenner på hver side, og dunhåret. Planten har blomstene i krans i toppen og i bladhjørnene. Kronen er lyserød med gulaktig flekk ved grunnen av den treflika underleppen. Formeringen og spredningen skjer utelukkende ved frø. Frøspiring bare fra små dyp, og langsom særlig straks etter modning. Forekommer på både dyrket og udyrket mark, på tørrbakke og i sandtak. Liker løs, næringsrik jord, gjerne noe steinfull. Opptrer som ugras i hager og i ulike åkerkulturer. Har gått tilbake i nyere tid. Å hindre frøkastingen ved godt reinhold i åkeren er et viktig forebyggende tiltak. Planten er relativt lett å bekjempe ved ugrasharving og radrensing. Det finnes mange brukbare kjemiske midler.

Sammendrag

Dunkjempe tilhører den biologiske gruppen flerårige stedbundne ugras med pålerot. Den voksne planten 20-50 cm høy. Bladene er grunnstilte i flate rosetter, kortstilkete og 5-15 cm lange, elliptiske til ovale, buenervet med 5-9 tydelige nerver, svakt og ujevnt tannet i kanten, grågrønne og tett håret. Planten har blomster i nesten sylindriske aks, ca. 3 cm lange. Aksskaftet er rundt, ugreinet, opptil 30 cm, og lengre enn bladene, og mye lengre enn det korte og breie akset. Formeringen og spredningen skjer hovedsakelig med frø, men nye planter kan også utvikles fra biter av påleroten, etter oppdeling med jordarbeidingsredskaper. Forekommer i åpen, tørr skog, ofte furuskog, tørr slåtteng og beitemark, veikanter og stier. Dunkjempe er ikke så utpreget gårdsplassplante som groblad. Opptrer som ugras i plener, hager, av og til også i beite. Mekanisk mottiltak: Enkeltplanter kan lukes med løvetannklo. Kjemisk tiltak: I privathager er ferdigblandet "plenrens" effektiv.

Sammendrag

Einstape tilhører den biologiske gruppen flerårige vandrende med krypende jordstengler, og kan bli 50-150 cm høy. Planten har enkeltstående blad med lange, opprette skaft og store bladplater som er 2-3 ganger finnet. Det er utskilt to underarter: Vanlig einstape har lysgrønne, horisontale blad som gulner tidlig om høsten. Kysteinstape er litt større enn vanlig einstape, og har mørkgrønne, mer opprette blad som holder seg grønne lenge utover høsten. Sporene modnes i juli-august, og spres lett med vinden. Vanlig einstape forekommer i skog, hei og udyrket mark, oftest på basefattig grunn. Kysteinstape forekommer i kysthei og heipreget skog. Begge arter kan være plagsomme ugras i eng og beite, og kan også være en trussel mot øvrige plantearter/biologisk mangfold pga. den sterke konkurransekraften. Planten vrakes vanligvis av husdyrene, men sau eter gjerne unge planter. Bekjempelse: Det anbefales slått omkring midten av juni, og andre slått ca. 6 uker etter første slått, eventuelt sprøyting med ugrasmidlet Gratil 75WG eller Eagle 75WG på vel utviklete blad (ca. 20. juni). Både slått og/eller kjemiske tiltak bør følges opp i flere år.

Sammendrag

Flikbrønsle tilhører den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Planten har en greinet pålerot, og kan bli 20-90 cm høy. Stengelen er opprett, vanligvis brungrønn til rødbrun og sterkt greinet. Bladene er motsatte, glatte, tre-fem-fliket med stor midtflik som er dypt sagtagget. Fargen er mørkgrønn. De nedre bladene er tydelig skaftet. Planten har blomsterkorger, enslige eller i kvast, formet som en halvskjerm. Frukten er en fnokkløs nøtt, langstrakt, med stivhårete ribber langs midten på begge sider av kantene, som kan lett feste seg i pelsen på dyr, og bli spredd på den måten. Forekommer i dyrket og udyrket mark, langs grøfter og kanaler, på vassjuk og sur jord. Opptrer som ugras i fuktig åker, eng og beite. Bekjempelse: Grøfting av fuktig mark, og ellers tiltak som mot andre sommerettårige ugras.

Sammendrag

Groblad tilhører den biologiske gruppen flerårig stedbundne ugras med rotstokk. Den voksne planten er 5-30 cm høy. Bladene er grunnstilte i tiltrykt rosett, eggformete eller elliptiske, buenervet med 7-9 tydelige nerver, hele eller ujevnt tannet i kanten, glatte eller småhåret. Planten har blomster i langt sylindrisk aks. Aksskaftet er rundt, ugreinet, opptil 20 cm langt, ofte litt lengre enn bladene. Det skilles mellom to underarter, ugrasgroblad og strandgroblad. Formeringen og spredningen skjer bare ved frø. Forekommer i grasmark, på gårdsplasser, langs veier og stier. Ingen annen plante tåler tråkk som den. Opptrer som ugras i plener, hageganger og tun, dessuten i gammel eng og beite, men utgjør her sjelden noe stort problem. I folkemedisinen er bladene blitt brukt til å helbrede sår og verk. Mekanisk mottiltak: Enkeltplanter kan lukes med løvetannklo. Kjemisk tiltak: I privathager er ferdigblandet "plenrens" effektiv.

Sammendrag

Gul gåseblom tilhører gruppen flerårige, stedbundne ugras med rotstokk. Høyden er 30-70 cm. Stengelen er oppstigende eller opprett, med få, nesten opprette greiner, og kvithåret. Bladene er mørkgrønne, ulikefinnete med spisse og parflikete småblad, og fint silkehåret på undersiden. Planten er sterkt aromatisk. Blomsterkorgene er en såkalt gul "prestekragetype". Formeringen og spredningen skjer normalt ved frø, men også ved oppdeling av rotstokk og nedre del av stengel ved jordarbeiding. Liker best varm og kalkrik mineraljord, og kan opptre som ugras i høstkorn og kunsteng, men også i natureng og beiter, hvor den blir vraket av beitedyrene. Planten kan bekjempes ved å bruke reint såfrø, ugrasrein gjødsel, god jord- og engkultur, og tidlig slått. En kan også pløye, eventuelt radrense. Er motstandsdyktig mot de fleste ugrasmidler.

Sammendrag

Guldå hører til den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Den voksne planten 20-100 cm høy, med greinet pålerot. Stengelen er opprett, firkantet, grov, greinet og stivhåret. Bladene er motsatte, kortstilkete, eggformete, utdratt i spissen, grovtannet og med spredte hår. Planten har blomstene i krans i toppen og i bladhjørnene. Kronen er gul, men med fiolett midtflik i den treflikete underleppen. Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø.Frøspiring (som for kvassdå) fra 1-4 cm dyp. Overvintrende frø som blir ført opp til dette nivået, spirer normalt svært fort. Nymodnete frø er spiretrege. Forekommer på dyrket mark, åpne plasser i skogen, langs grøfter, kanaler og i tangvoller. Vokser (som kvassdå) på alle typer jord. Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer. Guldå er verst i kyststrøkene. Er konkurransekraftig. Å hindre frøkastingen ved godt reinhold i åkeren er et viktig forebyggende tiltak. Planten er relativt lett å bekjempe ved ugrasharving og radrensing. Det finnes mange brukbare kjemiske midler mot guldå.

Sammendrag

Kamilleblom hører til den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Planten har en greinet pålerot, og kan bli 10-50 cm høy. Stengelen er opprett, sterkt greinet, glatt og rund I tverrsnitt. Bladene er skruestilte, to-tredobbelt finnete, med smale, linjeformete og broddspisse blad. Planten har mange prestekrageliknende blomsterkorger, på snaue og innhule skaft i toppen av greinene. Randkronene er nedbøyde og kvite. Formeringen og spredningen skjer seg utelukkende med frø. Forekommer nå mest i åpen jord, langs veikanter og på avfallsplasser eller skrotemark, ofte innkommet med grasfrø eller fra dyrking. Fra først av kommet inn med ballast og ved møller. Foretrekker nitrogenrik, men kalkfattig, tørr mineraljord. Opptrer som ugras i hager og alle slags åkerkulturer, særlig korn, men er nå sjelden. I åker bekjempes den på samme måten som andre sommerettårige ugras, (f.eks. meldestokk), og i engen som balderbrå.

Sammendrag

Kjempebjørnekjeks er en 2-5 m høy, toårig til flerårig skjermplante. Planten ble innført til Norge som prydplante på 1800-tallet, men er siden blitt forvillet både langs bekkefar og i skogkanter, men også i offentlige arealer, som langs veier og jernbaner, i parker/grøntanlegg, og i private hager. Kjempebjørnekjeks kan spres inn i eng og beite, men har ellers liten betydning som ugras i landbruksarealer. Plantesaft av kjempebjørnekjeks kan i kombinasjon med sollys, gi kraftig forbrenning på hud. Kjempebjørnekjeks er en fremmed art i Norge. Arten har negativ virkning på stedegent biologisk mangfold, og det er derfor behov for tiltak for å unngå ytterligere spredning. Kjempebjørnekjeks kan, ved begrenset forekomst, bekjempes mekanisk om våren ved å grave opp rotstokken ned til ca. 20 cm jorddybde. Ved større forekomster kan en bekjempe planten ved å sprøyte med Roundup (glyfosat) på 15-20 cm store rosetter, som ofte bør gjentas ut på sommeren. Dispensasjon for sprøyting inntil åpent vann må innhentes fra Mattilsynet. Den som utfører sprøyting, må ha autorisasjonsbevis, og bruke foreskrevet verneutstyr. Mekanisk bekjemping kan utføres av alle, men bar hud må beskyttes.

Sammendrag

Kjempebjørnekjeks er en fremmed art i Norge. Arten har negativ virkning på stedegent biologisk mangfold, og det er derfor behov for tiltak for å unngå ytterligere spredning. Plantene kan bekjempes med glyfosat (Roundup) eller ved oppgraving av rotstokker i mindre bestander. Avkutting av stengler eller skjermkutting fører til ny vekst eller nydannelse av blomsterknopper. Plantesaft kan, i kombinasjon med sollys, gi forbrenningsskader på hud.

Sammendrag

Klistersvineblom tilhører den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Den voksne planten er 25-50 cm høy, med uregelmessig fingreinet pålerot. Stengelen er opprett med mange utsperrete greiner. Bladene er omvendt eggformet, finnet med grovtaggete finner, nederst kortstilkete, øverst sittende. Den overjordiske delen av planten er tett besatt med klebrige kjertelhår. Planten har sterk og ubehagelig lukt. Planten har gule blomster med korte, tungeformete kantkroner, ofte nedrullet. Frøet har fnokk. Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Forekommer på avfallsplasser, industritomter, langs veikanter, jernbaneskråninger, i berg, ur, tangvoller og på grus- og sandstrand, til dels også i åpen åker. Kan lokalt opptre som ugras på disse vokseplassene. Mottiltak: Hindring av frøspredning ved tidlig slått eller avkutting. Klistersvineblom synes å være mer motstandsdyktig mot kjemiske midler enn åkersvineblom, men ellers anbefales de samme midlene.

Sammendrag

Knappsiv hører til den biologiske ugrasgruppen flerårige, vandrende på "andre måter", med korte, lubne jordstengler (som lyssiv). Den voksne planten er 30-70 cm høy. Stengelen er opprett, bladløs, fint stripete, litt ru, og grågrønn. Bladene er basale, slireliknende og lysebrune. Støttebladet til blomsterstanden går rett opp, som om det skulle være toppen av strået. Planten har de gulbrune, eller rødbrune blomstene på siden av stengelen, vanligvis samlet i et tett, rundt hode. Formeringen og spredningen skjer hovedsakelig med frø, men i en viss utstrekning også ved hjelp av den langsomt krypende jordstengelen. Danner derved tette tuer. Forekommer i grasmark, på myr, langs elver og bekker. Opptrer som ugras i eng, beite og åpne grøfter, særlig i Sør-Norge. Bekjempelse: Grøfting av våt jord, pussing av beite, sprøyting med MCPA.

Sammendrag

Kvassdå hører til den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Den voksne planten 30-80 cm høy, med greinet pålerot. Stengelen er opprett, firkantet, sterkt greinet og stivhåret. Bladene er motsatte, kortstilkete, eggformet, og noe utdradd i spissen, grovtannet og med myke hår. Planten har blomstene i krans og i toppen og i bladhjørnene. Kronen er rød, eller lyserød, av og til kvit, underleppen er trefliket. Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Frøspiringen er (som for guldå) fra 1-4 cm dyp. Overvintrende frø som blir ført opp til dette nivået, spirer normalt svært fort. Forekommer på dyrket mark, i skog, på avfallsplasser, langs veikanter, på berg, i rasmark og tangvoller. Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer. Vokser (som guldå) på alle typer jord. Ugras også ved sauehellere. Er konkurransekraftig. Å hindre frøkastingen ved godt reinhold i åkeren er et viktig forebyggende tiltak. Planten er relativt lett å bekjempe ved ugrasharving og radrensing. Det finnes mange brukbare kjemiske midler mot kvassdå.

Sammendrag

Kvit gåseblom tilhører gruppen vinterettårige ugras. Den 10-50 cm høye planten har tynn pålerot. Stengelen er opprett, dels krypende og rotslående. De grågrønne, dunhårete bladene er enkelt eller dobbelt finnete, men er ikke så findelte som hos balderbrå. Blomsterkorgene er prestekrageliknende. Blomstring fra vår til høst. Fruktene, som inneholder frøene, har ikke fnokk. Siden frøene tåler en norsk vinter dårlig, og på grunn av moderne og effektiv frørensing, er planten på sterk tilbakegang. Opptrer som ugras i de fleste åkerkulturer, særlig i høstkorn, men også i yngre kunsteng og hager. Bekjempelse som for balderbrå.

Sammendrag

Landøyda tilhører den biologiske gruppen flerårige, stedbundne med rotstokk. Stengelen er opprett og sterkt greinet ovenfor midten, grov, stiv og furete med brun-rød fargetone. Bladene ved basis er stilkete og finnet med fjærdelte småblad som er utvidet mot spissen. De øvre bladene er sittende, finnet med taggete småblad. Planten har smørgule blomsterkorger i flate halvskjermer. Forekommer i natureng, beitemark og tørrbakke, langs skogkanter, veier og grøfter. Liker best sur, lettere sand-, grus- og moldjord. Opptrer som ugras i eng og beite. Vanlig i kyst- og fjordstrøk til Sogn og Fjordane. Planten er giftig for storfe og hest, men vrakes vanligvis av husdyrene. Bekjempelse: Bør hogges av før frøsetting. Kan også bekjempes ved å grave opp rotstokken. Glyfosat (Roundup) og fenoksysyrer er effektive.

Sammendrag

Lyssiv hører til den biologiske ugrasgruppen flerårige, vandrende på "andre måter", med korte, lubne jordstengler (som knappsiv). Den voksne planten er 30-70 cm høy. Stengelen er opprett, bladløs, stripete, glinsende og friskt grønn. Bladene er basale, slireliknende og mørkebrune. Støttebladet til blomsterstanden går rett opp, som om det skulle være toppen av strået. Planten har de bleikt brune blomstene på siden av stengelen i løs, åpen kvast. Formeringen og spredningen skjer hovedsakelig med frø, men i en viss utstrekning også ved hjelp av den langsomt krypende jordstengelen. Danner derved tette tuer. Forekommer i grasmark, på myr, langs elver og bekker. Opptrer som ugras i eng, beite og åpne grøfter, særlig i Sør-Norge. Bekjempelse: Grøfting av våt jord, pussing av beite, sprøyting med MCPA.

Sammendrag

Peruskjellfrø tilhører den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Planten har en greinet pålerot, og kan bli 20-80 cm høy. Stengelen er opprett, greinet, av og til med tre greiner fra samme bladfeste, og korthåret i toppen. Bladene er motsatte og rundtagget. De nederste er kortstilket, eggformet og tilspisset, de øvre er omtrent sittende, avlange og lansettformet. Planten har mange små prestekrageliknende korger. Frukten er en nøtt med fnokk, her representert som frynsete eller helt oppflisete skjell, og som i tørrvær brer seg ut som en fallskjerm, slik at fruktene fyker av gårde med vinden. Forekommer i åpen åker, på avfallsplasser og veikanter. Liker best leirjord, synes å tilpasse seg mange typer jordarter og fuktighetsforhold. Er varmekjær og ømfintlig for frost. Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer, og spesielt i byer, hage og gartnerier. Mindre brysom i Skandinavia. Stammer opprinnelig fra Peru i Sør-Amerika, og ble introdusert til botanisk hage i Madrid i 1790-årene. Kom til Norge i 1830. Kan bekjempes som andre sommerettårige ugrasarter.

Sammendrag

Raudtvitann hører til den biologiske gruppen vinterettårige ugras. Den voksne planten er 15-30 cm, med tynn, greinet pålerot. Stengelen er opprett, greinet fra grunnen, firkantet og glatt, av og til svakt håret øverst. Bladene har greinete bladnerver, er motsatte, håret og rundtannet. Bladene nederst på stengelen er langstilket og breit hjerteformet, bladene øverst er kortstilket, breit egg-hjerteformet, ofte noe purpurfarget. De purpurrøde blomstene, med tydelig hårkrans innvendig, sitter i kranser i bladhjørnene, de øvre tett sammen. Planten har ubehagelig lukt. Forekommer i dyrket mark, langs hekker og gjerder, i tangvoller og sanddyner, på veikanter og avfallsplasser. Liker løs, næringsrik moldjord og lettere leirjord, gjerne sterkt gjødslet. Opptrer som ugras i hager og i alle slags åkerkulturer. Raudtvitann har enda lettere for å så seg selv enn då-artene. Å hindre frøkasting ved godt reinhold i åkeren er et viktig forebyggende tiltak. Planten er relativt lett å bekjempe ved ugrasharving og radrensing. Mot raudtvitann finnes det flere brukbare kjemiske ugrasmidler.

Sammendrag

Smalkjempe hører til den biologiske gruppen flerårige stedbundne ugras med rotstokk. Den voksne planten er 10-50 cm høy. Bladene er grunnstilte i rosett, ca. 15 cm lange, lansett formete, med 3-6 langsgående nerver, hele eller svakt tannet i kanten, smalner av mot stilken som er halvparten så lang som bladplaten. Planten har blomster i kulerundt eller eggformet aks i enden av bladløst skaft som har dype furer, er ugreinet, opptil 45 cm langt, og mye lengre enn bladene. Formeringen og spredningen skjer hovedsakelig med frø, men nye planter kan også utvikles fra biter av rotstokken etter oppdeling med jordarbeidingsredkaper. Forekommer i slåtteeng, beitemark og hei langsmed kysten, på veikanter og jernbaneskråninger. Liker tørr, nøytral eller basisk jord. Opptrer som ugras i plener, gammel eng og beite, men hører ikke til de mest brysomme ugras. Smalkjempe er, på grunn av funn av dens pollen, den sikreste vegetasjonshistoriske indikator vi har på at det kom åkerbruksfolk til et område. Mekanisk mottiltak: Enkeltplanter kan lukes med løvetannklo. Kjemisk tiltak: I privathager er ferdigblandet "plenrens" effektiv.

Sammendrag

Smånesle tilhører den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Den voksne planten er 15-50 cm høy, med greinet pålerot. Med unntak av brennhårene er planten snau, eller med få vanlige, korte hår. Stengelen er opprett, firkantet og greinet fra grunnen av. Bladene, lysegrønne, er motsatte, langstilkete, eggformet eller elliptiske, og kvasstagget. Endetannen på flikene er jamlang med de andre. Blomstene sitter i små nøster i korte aks fra bladhjørnene. Forekommer på dyrket og udyrket mark, i hager og tun, men også andre steder, særlig i og ved byer, på tangvoller og sandstrand. Liker lett, nitrogenrik jord med høgt innhold av organisk materiale. Opptrer som ugras i hager, parker og alle slags åkerkulturer, men særlig i grønnsaker og andre hagebrukskulturer. Arten regnes nå som nær truet, kategori NT i Norsk Rødliste 2006. Smånesle viser sterk populasjonsreduksjon i innlandet i Sør- og Midt-Norge. Forebyggende og mekaniske tiltak: Som for andre sommerettårige ugrasarter, for eksempel meldestokk. Smånesle er lett å bekjempe kjemisk med ugrasmidler.

Sammendrag

Soleihov tilhører den biologiske gruppen flerårig stedbundne ugras med trevlerot. Den voksne planten er 20-40 cm høy, med en kort flerhodet rotstokk og trevlerot med lange, strengliknende rottrevler. Stengelen er oppstigende eller opprett, glatt, saftig, litt greinet øverst, og grønn med brunlig tone. Bladene ved grunnen er langstilkete, stengelbladene kortstilket eller sittende. Alle blad er nyreformet-trekantet, mer eller mindre hjerteformet ved basis, kantene rundtannet. Planten har skinnende gule blomster, som er enslige på furete blomsterskaft. Blomstring i mai-juni. Det finnes to uklare varieteter i Norge, vanlig soleihov og fjellsoleihov. Forekommer i grasmark og myrlendte områder, langs elver og grøfter, sumpskog, sump og vannkanter. Liker fuktig til vassjuk jord, særlig i halvskygge. Opptrer som ugras i naturlig eng og beite, men er sjelden noe stort problem i dag. I den grad det er behov for bekjempelse, vil trolig ulike mekaniske tiltak, for eksempel oppgraving av røttene, være best egnet. Siden arten vokser fuktig, ofte i nærheten av vannkilder, er det ikke tilrådelig å bruke kjemiske ugrasmidler.

Sammendrag

Stemorsblom tilhører den biologiske gruppen vinterettårige ugras, men noen former kan også være sommerettårig, toårig eller kortvarig flerårig. Den voksne planten er 15-35 cm høy med sterkt greinet pålerot. Stengelen er nedliggende, oppstigende eller opprett, vanligvis kantet, tydelig furet og greinet. Bladene er stilkete, breitt lansettformet til eggformet, og grovt, men sparsomt tannet, for det meste snaue. Dominerende blomsterfarge: hvit, gul og fiolett. Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Blomstring i mai-september. Forekommer i grasmark, åpen åker, på avfallsplasser og langs veikanter. Liker lett, sur til nøytral jord. Opptrer som ugras i hager, parker, naturlig eng og alle slags åkerkulturer. Som ugras er likevel åkerstemorsblom viktigere. Forebyggende tiltak: Forhindre frøspredning, kalking. Kjemiske tiltak: Motstandsdyktig (resistent) mot mange kjemiske ugrasmidler, særlig sulfonylureapreparater.

Sammendrag

Stornesle tilhører den biologiske ugrasgruppen flerårig vandrende med krypende jordstengler. Den voksne planten er 0,5 " 2 m høy. Hele planten er dekket med vanlige hår og brennhår. Stengelen er opprett, oftest ugreinet og uregelmessig kantet. Bladene er lansett- eller smalt hjerteformet, ofte mørkgrønne, grovtannet med endetann som er lengre enn de andre. Bladene er motsatte og stilkete. Blomstene sitter i små nøster i greinete aks fra bladhjørnene. Formeringen skjer med frø og lysskudd som utvikles fra spisser og nodier (leddknuter) på jordstenglene. Forekommer nær dyrket mark og bebodde steder, langs hekker, veikanter. Liker varm, løs, humus- og næringsrik jord. Indikatorplante for jord med høyt nitrogeninnhold. Er trolig hjemlig i næringsrik skog og tangvoller. Opptrer som ugras i hager, parker, eng og beite, på "feit jord". Stornesle er gjennom tidene brukt til mange ulike formål. Mottiltak: Unngå å få med jordstengelbiter når jord flyttes. Slått 2-3 ganger gjennom vekstsesongen kan begrense videre spredning. Det finnes flere brukbare kjemiske ugrasmidler, søk på www.Plantevernguiden.no, skriv "stornesle" i søkefeltet, evt. i kombinasjon med "Kun hobbypreparat".

Sammendrag

Kjempebjørnekjeks er en fremmed art i Norge. Arten har negativ virkning på stedegent biologisk mangfold, og det er derfor behov for tiltak for å unngå ytterligere spredning. Plantene kan bekjempes med glyfosat (Roundup) eller ved oppgraving av rotstokker i mindre bestander. dersom en ønsker å beholde bunnvegetasjon av grasarter, er lavdosemidlene Harmony eller Harmony Plus effektive. Avkutting av stengler eller skjermkutting fører til ny vekst eller dydannelse av blomsterknopper

Sammendrag

Kjempebjørnekjeks er en fremmed art i Norge. Arten har negativ virkning på stedegent biologisk mangfold, og det er derfor behov for tiltak for å unngå ytterligere spredning. Plantene kan bekjempes med glyfosat (Roundup) eller ved oppgraving av rotstokker i mindre bestander. Dersom en ønsker å beholde en bunnvegetasjon av grasarter, er lavdosemidlene Harmony eller Harmony Plus effektive. Avkutting av stengler eller skjermkutting fører til ny vekst eller nydannelse av blomsterknopper.

Sammendrag

Powerpoint-presentasjon: Rapport: "Erfaringer med bekjempelse av fremmede planter i Oslo 2007", tiltak v/ Friluftsetaten. Bioforsk Plantehelse: Forslag til justeringer. Kjempebjørnekjeks: Forsøk ved Bioforsk Plantehelse , kort om biologi, kort om forsøksresultater, tiltak v/ Friluftsetaten og forslag til justeringer.

Sammendrag

Åkerkål tilhører den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Planten har en tykk pålerot, og kan bli 30-80 cm høy. Stengelen er greinet. Nedre blad er grønne og hårete, og buktfinnete med stor endelapp. Midtre og øvre blad er hele, glatte og blådogget, sittende med stengelomfattende bladører. Planten har sterkt gule blomster i enden av stengel og greiner. Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Forekommer i dyrket mark og på avfallsplasser, på rå til noe vassjuk jord. Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer, men er på tilbakegang. Hindring av frøkasting er viktig forebyggende tiltak. Av mekaniske tiltak er ugrasharving og radrensing aktuelle. Det finnes flere effektive ugrasmidler.

Sammendrag

Åkerreddik tilhører den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Planten har en kort og kraftig pålerot, og kan bli 30-60 cm høy. Stengelen er greinet og nederst stivhåret. Bladene på nedre del av stengelen er finnet med stor endefinne. Øvre blad er mindre, avlange, hele eller fjærformet fliket eller tagget. Alle blad er grasgrønne og ruhåret. Planten har de bleikgule eller kvite blomstene i enden av stengel og greiner. Kronbladene har tydelige årer. Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Forekommer på dyrket mark, veikanter, avfallsplasser og grusstrand, mest på kalkfattig grunn. Er på tilbakegang. Opptrer som ugras i alle slags åkerkulturer, men særlig i vårkorn. Leddskulpene brytes lett av i leddene, og "smånøttene" er vanskelig å rense fra korn. Hindring av frøkasting er viktig forebyggende tiltak. Av mekaniske tiltak er ugrasharving og radrensing aktuelle. Det finnes flere effektive ugrasmidler.

Sammendrag

Åkersennep tilhører den biologiske gruppen sommerettårige ugras. Planten har en kort og kraftig pålerot, og kan bli 30-60 cm høy. Stengelen er greinet øverst og stivhåret. Bladene er ruhårete og omvendt eggformet med ujevne tagger, eller er buktfinnet. Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Forekommer på dyrket mark, avfallsplasser og veikanter. Foretrekker næringsrik og kalkrik leirjord, og vokser dårlig på sur jord. Opptrer som ugras i alle slags vårsådde kulturer, spesielt vårkorn, men finnes også i høstkorn og første års eng, men er på tilbakegang. Hindring av frøkasting er viktig forebyggende tiltak. Av mekaniske tiltak er ugrasharving og radrensing aktuelle. Det finnes flere effektive ugrasmidler.

Sammendrag

Åkerstemorsblom tilhører den biologiske gruppen sommerettårige ugras, men kan i milde vintre også opptre som vinterettårig. Den voksne planten er 10-30 cm høy med tynn pålerot. Stengelen er mer eller mindre liggende, sjelden opprett, oftest noe greinet, kantet, glatt eller svakt håret. Bladene er bredt eggeformete med små innskjæringer i bladranden. Blomstene er små og lyse, med gule, ofte nesten hvite kronblad, de to øvre av og til fiolette. Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Blomstring fra mai til september. Forekommer i åker, veikanter og på avfallsplasser. Vokser på de fleste jordtyper, unntatt vassjuk jord. Opptrer som ugras i hager, parker og alle typer åkerkulturer, særlig i åpne radkulturer. Forebyggende tiltak og mekaniske tiltak som for andre sommerettårige ugras, for eksempel meldestokk. Motstandsdyktig (resistent) mot mange kjemiske ugrasmidler, særlig sulfonylureapreparater.

Sammendrag

Åkersvineblom tilhører gruppen vinterettårige ugras. Den voksne planten er 10-30 cm høy, med tynn pålerot med tallrike siderøtter. Stengelen er oppstigende eller opprett, saftig og nokså svak, uregelmessig greinet, glatt og noe spindelvevhåret. Bladene er som oftest glatte, tjukke og buktfinnete med stor avstand mellom lappene, som er uregelmessig tannet eller tagget. Blomsterkorgene, sterkt gule, sitter knippevis i halvskjerm i enden av greinene, ofte nikkende. Korgdekket er ofte sammensnørt mot toppen, uten tungeformete kantblomster. Spirer til alle årstider når været er lagelig. Blomstrer og setter frø utover hele sommeren og høsten, når det ikke er frost. Siden frøet har fnokk, blir det lett spredd med vinden. Det kan gro straks etter modningen. Et av våre mest brysomme ugras i hager, gartnerier, planteskoler og åkerkulturer, særlig hagebrukskulturer. Ugrasharving og radrensing er viktig for å holde dette ugraset nede. Det finnes flere gode kjemiske midler. Åkersvineblom var den første ugrasarten som utviklet resistens mot herbicider.

Sammendrag

Kjempebjørnekjeks er en fremmed art i Norge. Arten er vurdert å utgjøre en høy risiko for annet biologisk mangfold på voksestedet og det er behov for tiltak for å unngå ytterligere spredning. Formålet med denne undersøkelsen var å fremskaffe kunnskap om effektive metoder for bekjempelse av kjempebjørnekjeks i forbindelse med etablering av grøntanlegg ved ny E16 nær Wøyen i Bærum. I tillegg var det et mål å opparbeide kunnskap om hvordan en kan redusere bestandet av kjempebjørnekjeks når jordmasser som legges i ranke under anleggsarbeidet skal tilbakeføres til veganlegget. Problemstillingene er belyst gjennom fire delprosjekt utført i årene 2005-2007. Få frø spirte frem fra de lagrede massene. Individene var imidlertid livskraftige og ville snart kunne ”overta” et større område om ikke tiltak ble igangsatt. Det er derfor viktig med fortsatt fokus på fremspiring av kjempebjørnekjeks etter tilbakeføring av masser som kan være infisert av kjempebjørnekjeksfrø. Plantene er lettest å bekjempe på et tidlig stadium og det vil derfor være viktig å sette inn tiltak allerede i spiringsåret. Rapporten foreligger også som Rapport fra Statens vegvesen, april 2008.

Sammendrag

Kjempebjørnekjeks er en fremmed art i Norge. Arten er vurdert å utgjøre en høy risiko for annet biologisk mangfold på voksestedet og det er behov for tiltak for å unngå ytterligere spredning. Formålet med denne undersøkelsen var å fremskaffe kunnskap om effektive metoder for bekjempelse av kjempebjørnekjeks i forbindelse med etablering av grøntanlegg ved ny E16 nær Wøyen i Bærum. I tillegg var det et mål å opparbeide kunnskap om hvordan en kan redusere bestandet av kjempebjørnekjeks når jordmasser som legges i ranke under anleggsarbeidet skal tilbakeføres til veganlegget. Problemstillingene er belyst gjennom fire delprosjekt utført i årene 2005-2007. Få frø spirte frem fra de lagrede massene. Individene var imidlertid livskraftige og ville snart kunne "overta" et større område om ikke tiltak ble igangsatt. Det er derfor viktig med fortsatt fokus på fremspiring av kjempebjørnekjeks etter tilbakeføring av masser som kan være infisert av kjempebjørnekjeksfrø. Plantene er lettest å bekjempe på et tidlig stadium og det vil derfor være viktig å sette inn tiltak allerede i spiringsåret. Rapporten foreligger også som Rapport fra Statens vegvesen, april 2008.

Sammendrag

De viktigste biologiske gruppene er: Sommerettårige, vinterettårige, toårige, flerårig og stedbundne ,og flerårig og vandrende arter.

Sammendrag

Generelt kan en si at frøbank er summen av levedyktige frø nedi jorda, både de som er mer eller mindre i hvile (dormante) og de som er spiredyktige umiddelbart. Frø på jordoverflata regnes ofte også som en del av frøbanken.

Sammendrag

Frøugrasfrøbanken: * "Forteller" noe om driften. * Forhindre frøsetting mest mulig, både i selve grønnsakkulturen og i "saneringskulturen" * Alltid en balansegang mellom ugrasutviklingen og kostnadene ved ugraskontrollen Rotugras: * Rotugrasfrøbank utgjør bare 2-3% av total frøbank * Rotugraset bør bekjempes mest mulig i "saneringskulturen

Sammendrag

Gjennom fem år har vi undersøkt om det kan samles nok nitrogen til kornet og om ugraset kan holdes under kontroll ved å ha kløver underkultur i kornet hvert år eller dyrke en grønngjødslingseng hvert fjerde år. Vi hadde forsøk på to ulike steder på Østlandet, Kise i Hedmark og Apelsvoll i Oppland. I gjennomsnitt økte kornavlingen med 30% ved gjentatt bruk av kløver som underkultur. Forsøkene viste imidlertid at det ble fjernet mer nitrogen med kornet enn kløveren klarte å binde fra lufta. Dette gjaldt både ved bruk av kløver som underkultur hvert år, og når en brukte en ettårig eng som grønngjødsel hvert fjerde år. Over tid vil dermed en driftsform som baserer seg bare på grønngjødsling tære på humusinnholdet i jorda. Derfor trengs det tilførsel av andre nitrogenkilder enn kløver i økologisk korndyrking under norske forhold. Slike kilder kan være husdyrgjødsel, rest etter våtkompostering av organisk avfall eller humanurin. Det er imidlertid en utfordring å ta i bruk slike nitrogenkilder i praksis, og foreløpig er ikke andre nitrogenkilder enn belgvekster og husdyrgjødsel godkjent i reglene for økologisk landbruk.

Sammendrag

Cover crops are included in cropping systems to achieve various ecological benefits. In stockless organic cereal systems, nitrogen is commonly supplied by undersowing a legume shortly after sowing of cereals. Retarded growth of annual weeds is considered as an additional benefit of using cover crops. There is, however, less knowledge on the influence of undersown cover crops on the growth of perennial weeds. This issue was addressed in a field experiment at Ås in southeast Norway. For obtaining an experimental field with uniform distribution of the perennial weed species, root fragments of Cirsium arvense and Sonchus arvensis and rhizomes of Elymus repens, were transplanted by hand in the spring of 2001. A split plot design with 3 replications was initiated in 2002 and continued until the autumn of 2006. Barley undersown with red clover versus barley alone composed the two main plot treatments, except in 2006, in which barley was grown without red clover in the whole field. This was combined with four sub-plot mechanical treatments in the autumn: 1) untreated control; 2) mowing; 3) rotary tilling and 4) shallow ploughing plus harrowing. The autumn treatments were only carried out in 2004 and 2005. Number of weeds was counted at different dates throughout the growing season, and weed biomass was assessed just before harvest. Preliminary results indicate that red clover undersown in barley, compared to barley alone, reduced the biomass of established stands of S. arvensis by 50%, 42% and 13% in 2004, 2005 and 2006 respectively. The effect on E. repens varied from +10% in 2004 to -42% in 2005 and -50% in 2006. There was no suppression on established stands of C. arvense (+10%, 0 % and +70%). Of the autumn mechanical treatments rotary tilling and shallow ploughing most effectively retarded the growth of perennial weeds, especially C. arvense and E. repens. Rotary tilling and shallow ploughing reduced mean weed biomass for 2005 and 2006 of C. arvense by 80% (rotary tilling) and 40% (shallow ploughing), and E. repens by 77% and 89%, respectively. Mowing and shallow ploughing reduced mean weed biomass for 2005 and 2006 of S. arvensis most effectively, with a reduction of 62% for both treatments. Although the results need more attention before detailed recommendations can be given, the study indicates clearly that the effect of different mechanical treatments in the autumn depend on weed species.

Sammendrag

Tradisjonelt er grønngjødslingseffekten den viktigste årsaken til å benytte kløver underkultur i korn. I flere omfattende forsøk har vi imidlertid nå studert hvordan bruk av underkultur i korn påvirker veksten til både ett- og flerårig ugras.

Sammendrag

Kortfattet oppslagsbok for bønder, skoleelever og andre, gjennomillustrert med korte tekster på alle de viktigste ugras, plantesjukdommer, skadedyr og næringsmangelprolemer i korn, potet, oljevekster og fôrvekster

Sammendrag

I årene 1934-38 ble det laget 90 plansjer etter professor Emil Korsmos anvisninger. Etter mye dataarbeid, kan vi nå glede leserne med at de fleste ugrasplansjene etter Korsmo (1863-1953) nå blir tilgjengelig på digital form.

Sammendrag

Korsmos ugrasplansjer" har nå fått egne internettsider. Der finner du utvalgte plansjer, utfyllende tekter og flere bilder av hver art. På sidene finner du også oversikt over undervisningshagen med ulike ugressarter på Ås. Denne er oppdatert som besøkshage for publikum.

Sammendrag

Kjempebjørnekjeks er en 2-4 m høy skjermplante, innført til Norge som prydplante på 1800-tallet. Planten er vanligvis toårig. Den kan være plagsom i kulturlandskap, hager og parker. Plantesaften kan på bar hud, i kombinasjon med sollys, gi stygge brannskader. Derfor bør planten bekjempes - og på riktig m åte.

Til dokument

Sammendrag

I Norge er integrert plantevern i fôrvekster et nytt begrep. Du kan lese mer om integrert plantevern i boka Handtering og bruk av plantevernmidler. Grunnbok, som er utgitt av Landbruksforlaget. I integrert plantevern legger man vekt på at bruken av kjemiske plantevernmidler skal være så lav som mulig. Slike kjemiske midler kan være skadelige for personen som sprer dem, dyr og mennesker som kommer i kontakt med eller spiser behandlete planter og for miljøet for øvrig. Landbruks- og matdepartementet nevner IPV som et viktig tiltak for å redusere bruken av plantevernmidler i handlingsplanene for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler (1998–2002 og 2004–2008). I den første handlingsplanen heter det at Planteforsk bør utarbeide retningslinjer for IPV. Planteforsk har utarbeidet forslag til retningslinjer for ni forskjellige åkerkulturer. Disse retningslinjene viser hvilke krav som kan stilles for å få godkjent en vare dyrket med IPV. Retningslinjene er trykket i de fem første bøkene i denne serien, og de ligger også på Planteforsks Internettsider. Et av formålene med retningslinjene er som nevnt at risikoen ved bruk av plantevernmidler skal bli redusert. Dette kan skje både ved at bruken av plantevernmiddel reduseres og ved at det minst skadelige plantevernmidlet velges (hvis det er flere godkjente midler å velge mellom). Denne risikoreduksjonen skal skje uten at det skal gå utover avlingsnivå og kvalitet. Ved dyrking av fôrvekster brukes det lite kjemiske plantevernmidler. Behovet for å utarbeide IPV-retningslinjer for fôrvekster, har derfor ikke vært til stede som i mer plantevernmiddelintensive kulturer. Hvis det er behov for bekjempelse av skadegjørere og kjemiske midler er den mest praktiske og billigste løsningen, kan bruk av plantevernmidler trolig aksepteres innenfor rammen av integrert plantevern i fôrvekster.

Sammendrag

Intergert plantevern går ut på å kombinere flere ulike bekjempelsestiltak for å redusere bruken av kjemiske plantevernmidler. For å kunne utføre integrert bekjempelse, må man vite hvordan skadegjørerne ser ut, hvordan de lever og hvilke tiltak som er aktuelle. I boka finnes nærmere beskrivelse av vanlige ugras, skadedyr og sjukdommer i korn. Retningslinjer for integrert plantevern i korn finnes også i boka.

Sammendrag

Foreløpige resultater fra et kløverunderkulturforsøk med korn som dekkvekst, viser at frøbanken (summen av levedyktige ugrasfrø på jordoverflaten og nedi bakken) varierer mye mellom år, skifter og forsøkssteder. Den virkelige framveksten av ugraset i de ulike kulturene er til en viss grad korrelert med frøbanken, men det er tiltakene en gjør mot ugraset, som for eksempel harving og innsåing av underkultur, som er avgjørende for hvor stor ugrasframveksten blir.

Sammendrag

Presentasjon av hovedresultatene fra prosjektet "Slam og kompost til grøntanlegg". Prosjektet pågikk i perioden 2002-2004.

Sammendrag

Biologisk mangfold av minerfluer ble i 1998-2000 undersøkt i bygg- og grasfelt i sørøst-Norge. Totalt 5822 individer tilhørende minst 66 arter ble fanget med håv i løpet av de tre årene. Skadedyrartene havrebladminerflue og Cerodontha denticornis var mest tillrike ute i feltene, mens øvrige arter var mest tallrike i åkerkantene. Artsrikdommen (bare for gras) og artsdiversiteten var høyere i økologiske felt. Artsrikdom og artsdiversitet (bare for gras) ble redusert når en beveget seg fra åkerkanten og utover i feltene.

Sammendrag

Kjempebjønnkjeks er en 2-4 m høy, to-årig skjermplante. Den ligner på tromsøpalme, som er noe lavere og er flerårig. Den førstnevnte arten ble innført til Norge som prydplante på 1800-tallet, mens den sistnevnte ble innført som fôrplante i Nord-Norge for over 100 år siden. Begge plantene er siden blitt forvillet både langs bekkefar og i skogkanter, men også i offentlige arealer, som langs veier og jernbaner, i parker/grøntanlegg, og i private hager. Kjempebjønnkjeks har liten betydning som ugras i landbruksarealer, men plantesaft av kjempebjønnkjeks (og tromsøpalme) kan i kombinasjon med sollys gi kraftig forbrenning på hud. Kjempebjønnkjeks kan bekjempes mekanisk om våren eller tidlig sommer, ved å slå den voksende rosetten, og grave opp rotstokken. Kjemisk kan en bekjempe planten ved å sprøyte med Roundup (glyfosat) på rosetter. Effekten viser seg etter et par uker. Dispensasjon for sprøyting inntil åpnet vann må innhentes fra Mattilsynet. Den som utfører sprøyting, må autorisasjonsbevis, men mekanisk bekjemping kan også utføres av alle. Uansett metode må fullt verneutstyr brukes.

Til dokument

Sammendrag

Kjempebjønnkjeks er en 2-4 m høy, to-årig skjermplante. Den ligner på tromsøpalme, som er noe lavere og er flerårig. Den førstnevnte arten ble innført til Norge som prydplante på 1800-tallet, mens den sistnevnte ble innført som fôrplante i Nord-Norge for over 100 år siden. Begge plantene er siden blitt forvillet både langs bekkefar og i skogkanter, men også i offentlige arealer, som langs veier og jernbaner, i parker/grøntanlegg, og i private hager. Kjempebjønnkjeks har liten betydning som ugras i landbruksarealer, men plantesaft av kjempebjønnkjeks (og tromsøpalme) kan i kombinasjon med sollys gi kraftig forbrenning på hud. Kjempebjønnkjeks kan bekjempes mekanisk om våren eller tidlig sommer, ved å slå den voksende rosetten, og grave opp rotstokken. Kjemisk kan en bekjempe planten ved å sprøyte med Roundup (glyfosat) på rosetter. Effekten viser seg etter et par uker. Dispensasjon for sprøyting inntil åpent vann må innhentes fra Mattilsynet. Den som utfører sprøyting, må ha autorisasjonsbevis, men mekanisk bekjemping kan også utføres av andre. Uansett metode, må fullt verneutstyr brukes.

Sammendrag

Forsøkene i dette brukerstyrte prosjektet, i samarbeid med Lier og omegn forsøksring, og med midler fra SND, har vist at damping av jord i ulike salatkulturer (isbergsalat, kinakål, spinat og ruccola) på friland er velegnet for å redusere innholdet av ugrasfrø (frøbanken) i det 0-5 cm øvre laget i jorda. Det ble brukt dampemaskin av merket "Regero", produsert i Frankrike. Ved damping i minst 2½ minutt (svarende til 75% av "normal" dampestyrke) ble det oppnådd bortmot 100o C av varierende lengde, men det er trolig lengden på temperaturperioder over 70o C som er avgjørende for å drepe ugrasfrøene. Den sanerende effekten av dampingen på ugrasfrøbanken ga markert redusert ugrasframvekst og økt dekningsgrad av kulturene i forhold til ubehandla ledd.

Sammendrag

Brukere av plantevernmidler ønsker å produsere trygg mat og forvalte naturressursene på en god måte. Kunnskap om riktig bruk og handtering av plantevernmidlene er en forutsetning for å oppfylle dette ønsket. Slike kunnskaper vil dessuten bidra til bedre økonomi i planteproduksjonen. Med "Handlingsplan for redusert bruk av plantevernmidler (1990-1994)" ønsket Stortinget å legge til rette for, og sikre slike kunnskaper hos alle brukere av plantevernmidler gjennom et organisert kursopplegg med avsluttende eksamen som gir rett til et personlig autorisasjonsbevis også kalt sprøytesertifikat. Etter evalueringg av handlingsplanen vedtok Landbruksdepartementet en ny handlingsplan "Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler (1998-2002)". I denne videreføres autorisasjonsordningen. Denne boka gir deg oppdatert basiskunnskap om riktig bruk og handtering av plantevernmidler. Boka inngår i kursmateriellet til autorisasjonsordningen for handtering og bruk av plantevernmidler.

Sammendrag

Avløpsvann, slam og kompost er potensielle smittekilder av planteskadegjørere for ulike planteskadegjørere. Gjennom kontrollert behandling elimineres smittefaren på en effektiv måte.

Sammendrag

I et seksårig omløp med åpen åker og 3-årig gras-kløvereng ved økologisk dyrking, nådde tørrstoff av ugras i prosent av total biomasse sitt høyeste nivå i grønnfôr med gjenlegg og raigras/fôrraps, og sitt laveste nivå i bygg med underkultur. Frøbanken av tofrøblada frøugras hadde sitt maksimum året etter 3 år med åpen åker, og sitt minimum året etter 3 år med eng. Frøbank av tofrøblada rotugras utgjorde bare 2-3% av samlet frøbank. Frekvens av åkertistel i dyrkingsarealene økte fra 0% ved starten av registreringene i 1992, til ca. 13% 1999 i 1998. - Tofrøblada, flerårige ugras er hovedsakelig knyttet til kantsonene, men ugras med fnokk på frøet, som for eksempel åkertistel, også til dyrkingsarealene. Frøugras er fordelt nesten bare i dyrkingsarealene.?????

Sammendrag

Biodiversitet av planter i kantsoner og ved ulike avstander ut i tilstøtende korn- eller grasarealer er undersøkt ved driftsformene økologisk drift med korn og gras i omløpet, konvensjonell drift med korn og gras i  omløpet og ved konvensjonell drift med ensidig korn. Både artsantall og biodiversitet er høyere ved korndyrking når korn går i omløp med gras (både økologisk og konvensjonelt) i forhold til konvensjonell drift med en-sidig korn.  Ved grasdyrking er det høyere artsantall og biodiversitet ved økologisk drift enn ved konvensjonell drift. Potensiell kornavling er størst ved ensidig korndrift, trolig på grunn av minst konkurranse fra andre planter som for eksempel flerårige, tofrøbladede urter.

Sammendrag

The modification of the weed seed bank in the top soil (0-20 cm) during a six-years period including a sequence of annual crops and a perennial grass-clover ley in the rotation, were analysed in a organic cropping system after conversion to organic farming. The seed bank of dicotyledonous annual species varied from a minimum of 7200 seeds m-2, the year following a three-years period with perennial ley, to a maximum of 17600 seeds m-2, the year following a three-years period with annual crops. The number of species in the seed bank was essentially constant at 18-21 during the rotation, but the number of emerged species in the field decreased from about 19-20 during the annual crop period to a minimum of 8 in 3rd year ley, indicating a reduced input of seeds to the seed bank during the ley period. Dicotyledonous perennial weed seeds in the soil constituted only 2-3% of the seed bank. The correspondence between the soil seed bank and emerged weed plants was not straightforward. For Capsella bursa-pastoris and Chenopodium album, only 41% of the calculated correlations were significantly positive, indicating that an increase in the seed bank only occasionally can predict an increase of the actual weed flora.

Sammendrag

Solarisering og damping kan hemme eller drepe jordboende sjukdomsorganismer. Ulike organismer har forskjellig temperaturtoleranse, og Fusarium-arter er blant de mest varmetolerante. Både behandlingsmetode og rekolonisering avgjør hvor langvarig effektene av varmebehandlingen blir.Varmebehandling av jord, enten i form av solarisering eller damping, kan nedsette/forhindre spiring av ugrasfrø. Da forutsettes det at temperaturen frøene utsettes for, er høyere enn en "kritisk verdi" (50-80 grader C) og varer over en viss tid. Dessuten må frøene være imbibert (ha trukket fuktighet). Det er generelt dårlig virkning på tørre frø. - Varmens virkning er riktignok avhengig av ugrasart. Likevel ser det ut for at varmebehandling i form av damping av jord, avhengig av artene i ugrasfrøbanken, vil kunne fungere som et godt alternativ eller supplement til kjemisk bekjempelse. Metoden bør prøves ut.Varmebehandling av jord kan være en alternativ, miljøvennlig metode til å redusere smittenivået av skadelige nematoder i feltarealer. Behandlingen gjøres før såing eller planting av ettårige vekster. Hvis damp injiseres i plogdybde, vil nematodene fra dette øverste jordlaget ha liten mulighet å kunne migrere til dypere nivåer i jordprofilen. Eksponeringstiden som kreves forkortes raskt ved temperaturer over 60 grader C. Det er ikke mulig med damping å utrydde nematodene i jorden, men teknikken kan være tilstrekkelig effektiv for å holde populasjonene under skadeterskelen. Planteparasittære nematoder har ofte en god oppformeringsevne og en lav skadeterskel. Det er derfor hensiktsmessig hvis behandlingene kan gjentas før hvert dyrkingsår.

Sammendrag

Ved opptak av plantenæringsstoffer i en kulturavling, kan opptak i ugraset bli favorisert i forhold til kulturplantene, trolig på grunn av ugrasets spesielle tilpasning til å kunne utnytte gjødslede arealer. Undersøkelser av plantevekst på et areal som drives økologisk, har vist at økende ugrasvekst og økende opptak av nitrogen, fosfor, kalium og magnesium kan føre til nedgang i kulturplantenes vekst og opptak av de samme næringstoffene. Denne sammenhengen er tydeligst ved større ugrasmengder. På den annen side kan ugraset også tilføre fôret verdifulle næringsstoffer, spesielt i grønnfôrblandinger uten belgvekster. Større ugrasmengder i grønnfôr kan trolig bidra til nedgang i K-innholdet i øvre jordsjikt, og derved underskudd på K-balansen i dyrkingssystemet. Ved dyrking av korn til modning vil næringsstoffer i ugras og halmrester gå tilbake til jorda.