Eva Øvren
Seniorrådgiver
Sammendrag
Det er innhentet og systematisert data som gjør det mulig å vurdere graden av variasjon i veterinærutgifter blant et geografisk spredt utvalg av husdyrprodusenter. Det er tatt utgangspunkt i data fra Driftsgranskingene i jord- og skogbruk for årene 2012 til 2019 ved å se på veterinærkostnader, inseminasjonskostnader og medisin på melkebruk. Prosjektet skal søke å avdekke om det er regionale forskjeller i veterinærkostnader for noenlunde like besetninger. Det har vært en økning i veterinærkostnader per årsku for alle regioner gjennom perioden 2012 til 2019, også etter at man korrigerer for prisstigning. Jæren er den regionen som gjennom hele perioden fra 2012 til 2019, har hatt det laveste kostnadsnivået per årsku. Trøndelag andre bygder hadde de høyeste kostnadene per årsku frem til 2018. I 2019 var det Nord-Norge som var den landsdelen som hadde høyest kostnader per årsku. Det er regionale forskjeller i veterinærkostnader per årsku for noenlunde like besetninger gjennom hele perioden fra 2012 til 2019. I tillegg til tabeller og figurer med gjennomsnittsstatistikk ble det gjort regresjoner med tre ulike regresjonsmodeller. Veterinærkostnadene per årsku kan ikke sies å ha blitt likere mellom de ulike sentrale og mindre sentrale landsdelene gjennom perioden. Det kan heller tyde på at de har blitt noe mer ulike. Dette kan ikke fastslås sikkert, da noen mindre sentrale landsdeler har hatt økning, mens andre har hatt en flatere utvikling i veterinærkostnader per årsku.
Sammendrag
Rapporten tar for seg utviklingen i økonomien i jordbruket på Østlandet for perioden 2011-2020. Det presenteres nøkkeltall for Østlandet som helhet, for flatbygder kontra andre bygder, for ulike driftsformer og for de enkelte fylkene. Driftsoverskudd, jordbruksinntekt, lønnsevne, nettoinntekt, nettoinvesteringer og gjeld er blant nøkkeltallene som belyses. Gjennomsnittlig vederlag til alt arbeid og egenkapital per årsverk (jordbruksinntekten) var i 2020 større på Østlandet enn i landet som helhet. Flatbygdene oppnådde høyere jordbruksinntekt enn andre bygder, men dette bildet varierer mellom driftsformer. Kornproduksjon i kombinasjon med svin i flatbygdene er den driftsformen på Østlandet som hadde størst jordbruksinntekt i 2020.
Sammendrag
Rapporten tar for seg utviklingen i økonomien i jordbruket på Østlandet for perioden 2010-2019. Det presenteres nøkkeltall for Østlandet som helhet, for flatbygder kontra andre bygder, for ulike driftsformer og for de enkelte fylkene. Driftsoverskudd, jordbruksinntekt, lønnsevne, nettoinntekt, nettoinvesteringer og gjeld er blant nøkkeltallene som belyses. Gjennomsnittlig vederlag til alt arbeid og egenkapital per årsverk (jordbruksinntekten) var i 2019 større på Østlandet enn i landet som helhet. Flatbygdene oppnådde høyere jordbruksinntekt enn andre bygder, men dette bildet varierer mellom driftsformer. Kornproduksjon i flatbygdene er den driftsformen på Østlandet som hadde størst jordbruksinntekt i 2019, etterfulgt av driftsformen melkeproduksjon andre bygder.
Sammendrag
Rapporten tar for seg utviklingen i økonomien i jordbruket på Østlandet for perioden 2009-2018. Det presenteres nøkkeltall for Østlandet som helhet, for flatbygder kontra andre bygder, for ulike driftsformer og for de enkelte fylkene. Driftsoverskudd, jordbruksinntekt, lønnsevne, nettoinntekt, nettoinvesteringer og gjeld er blant nøkkeltallene som belyses. Gjennomsnittlig vederlag til alt arbeid og egenkapital per årsverk (jordbruksinntekten) var i 2017 større på Østlandet enn i landet som helhet, men lavere i 2018. Flatbygdene oppnådde høyere jordbruksinntekt enn andre bygder for de fleste driftsformene i 2017. Melkeproduksjon i flatbygdene er den driftsformen på Østlandet som hadde størst jordbruksinntekt i 2017, mens i 2018 er det driftsformen storfeslakt som hadde størst jordbruksinntekt i flatbygdene.
Sammendrag
Rapporten inneholder oppdaterte beregninger (høsten 2018) av- og forslag til standardiserte erstatningssatser som kan nyttes overfor produsenter som har større husdyrproduksjon enn konsesjonsregelverket tillater. Beregningene søker å gi et bilde av normalisert fortjeneste per dyr. I denne korrigerte utgaven er en inkonsistens i beregningene av faste kostnader for eggproduksjonen rettet opp (august 2020) og faste kostnader for smågrisproduksjonen (2. juni 2021). Datagrunnlaget for beregningene er det samme som høsten 2018.
Sammendrag
Rapporten tar for seg utviklingen i økonomien i jordbruket på Østlandet for perioden 2007-2016. Det presenteres nøkkeltall for Østlandet som helhet, for flatbygder kontra andre bygder, for ulike driftsformer og for de enkelte fylkene. Driftsoverskudd, jordbruksinntekt, lønnsevne, nettoinntekt, nettoinvesteringer og gjeld er blant nøkkeltallene som belyses. Gjennomsnittlig vederlag til alt arbeid og egenkapital per årsverk (jordbruksinntekten) var i 2016 større på Østlandet enn i landet som helhet. Flatbygdene oppnådde en betydelig høyere jordbruksinntekt enn andre bygder. Korndyrking i kombinasjon med svinehold i flatbygdene er den driftsformen på Østlandet som hadde størst jordbruksinntekt i 2016.
Sammendrag
Mange aktører har behov for oppdatert kunnskap om hva landbruket betyr lokalt, for et fylke eller en kommune. Landbruket er i stadig endring, det er derfor behov for oppdaterte tall for den verdiskapingen som foregår i landbruket. For Telemark ble det i 2013 beregnet verdiskaping fra landbruk og landbruksbasert virksomhet basert på data fra 2011. I denne rapporten presenteres oppdaterte beregninger med utgangspunkt i data fra 2015 for Telemark. Denne gangen er det bare beregningene for jordbruk og gårdsbaserte tilleggsnæringer som er oppdatert. Beregningene er basert på samme metodikk som for 2011. Det var registrert 8 195 landbrukseiendommer i Telemark i 2015, av disse hadde 5 308 bosetting. I alt var 16 512 personer bosatt på en landbrukseiendom i Telemark i 2015. Det betyr at 9,6 prosent av befolkningen i Telemark var bosatt på en landbrukseiendom. I 2010 var det 8 198 landbrukseiendommer, 5 403 med bosetting og 17 867 som var bosatt på en landbrukseiendom.
Sammendrag
Rapporten tar for seg utviklingen i økonomien i jordbruket på Østlandet for perioden 2005-2014. Det presenteres nøkkeltall for Østlandet som helhet, for flatbygder kontra andre bygder, for ulike driftsformer og for de enkelte fylkene. Driftsoverskudd, jordbruksinntekt, lønnsevne, nettoinntekt, nettoinvesteringer og gjeld er blant nøkkeltallene som belyses. Gjennomsnittlig vederlag til alt arbeid og egenkapital per årsverk (jordbruksinntekten) i 2014 var høyere på Østlandet enn i landet som helhet. Flatbygdene oppnådde en betydelig høyere jordbruksinntekt enn andre bygder. Korndyrking i flatbygdene er den driftsformen på Østlandet som hadde størst jordbruksinntekt i 2014. Rapporten viser positiv nettoinvestering på Østlandet i 2014, særlig i flatbygdene, hvor også gjelden økte mest.
Sammendrag
Rapporten tar for seg utviklingen i økonomien i jordbruket på Østlandet for perioden 2006-2015. Det presenteres nøkkeltall for Østlandet som helhet, for flatbygder kontra andre bygder, for ulike driftsformer og for de enkelte fylkene. Driftsoverskudd, jordbruksinntekt, lønnsevne, nettoinntekt, nettoinvesteringer og gjeld er blant nøkkeltallene som belyses. Gjennomsnittlig vederlag til alt arbeid og egenkapital per årsverk (jordbruksinntekten) var i 2015 større på Østlandet enn i landet som helhet. Flatbygdene oppnådde en betydelig høyere jordbruksinntekt enn andre bygder. Korndyrking i flatbygdene er den driftsformen på Østlandet som hadde størst jordbruksinntekt i 2015.
Sammendrag
I Meld. St. 9 (2011–2012) «Landbruks- og matpolitikken» innfører Landbruks- og matdepartementet betegnelsen bygdenæringer om det som tidligere har vært omtalt som tilleggsnæringer, nye næringer, attåtnæringer eller andre næringer. Departementet begrunner skiftet av navn med at ingen av begrepene er helt treffsikre. Men også bygdenæringer kan være et vanskelig begrep. I dette notatet er det forsøkt å komme fram til et alternativt begrep og en klarere definisjon av de næringene som drives med utspring i norske landbrukseiendommer.
Sammendrag
Prosjektets formål har vært å øke kunnskapen om hvordan landbruk gir grunnlag for sysselsetting og verdiskaping i landbruksvirksomhet og øvrig virksomhet i Buskerud. Dette er blant annet gjort gjennom kartlegging av verdiskaping og sysselsetting for jordbruk, skogbruk, tilleggsnæringer og landbruksbasert industri på kommunenivå. I tillegg er de økonomiske ringvirkningene kartlagt på fylkesnivå. Det var i 2010 registrert 9 742 landbrukseiendommer totalt i Buskerud. Det var 7 993 av disse som hadde boligbygning, og 6 812 hadde fast bosetning. I alt var 24 545 personer bosatt på en landbrukseiendom i 2010. Det utgjør 9,5 prosent av den totale befolkningen i fylket, og det er en knapp prosent høyere enn gjennomsnittet for landet I dette notatet er verdiskaping beregnet som bruttoprodukt. Bruttoproduktet er definert som verdien av produserte varer og tjenester inkl. tilskudd, minus innsats av varer og tjenester. Definisjonen skiller seg fra definisjonen for eksempel i nasjonalregnskapet, ved at en tar med tilskudd som ikke er avhengig av produsert mengde.
Sammendrag
Prosjektets formål har vært å øke kunnskapen om hvordan landbruk gir grunnlag for sysselsetting og verdiskaping i landbruksvirksomhet og øvrig virksomhet i Telemark. Dette er blant annet gjort gjennom kartlegging av verdiskaping og sysselsetting for jordbruk, skogbruk, tilleggsnæringer og landbruksbasert industri på kommunenivå. I tillegg er de økonomiske ringvirkningene kartlagt på fylkesnivå. Det var registrert 8 198 landbrukseiendommer i Telemark i 2010, av disse hadde 6 812 bosetting. I alt var 17 867 personer bosatt på en landbrukseiendom i Telemark i 2010. Det betyr at 10,6 % av befolkningen i Telemark er bosatt på en landbrukseiendom. I dette notatet er verdiskaping beregnet som bruttoprodukt. Bruttoproduktet er definert som verdien av produserte varer og tjenester inkl. tilskudd, minus innsats av varer og tjenester. Definisjonen skiller seg fra definisjonen for eksempel i nasjonalregnskapet, ved at en tar med tilskudd som ikke er avhengig av produsert mengde.
Sammendrag
Protected Landscapes (PLs) are increasingly used in Norway to conserve cultural (human modified) landscapes. In many cases the maintenance of agricultural activities in PLs is required to preserve landscape character. Whilst research exists on land conservation policies in general, the particular effects of PL on management and adjustment of the farms involved have not received attention in the literature. We present results from a questionnaire sent to owners of agricultural land within PLs in Norway. Whilst landowners were divided upon the effects of PLs on farm management, the economic situation of the farm was little affected. Furthermore, changes in farm management after the establishment of a PL did not seem to have been driven by the establishment of the PLs per se. Most importantly, farm management changes were related to potential options to develop the farm and its land. A statistical model showed that PL-farms did not differ significantly from farms outside PL in the development of their land use or animal husbandry. Our findings thus indicate that the establishment of PL played a minor role as a driving force of changes in farm management and farm income.
Sammendrag
Det er ikke registrert sammendrag
Sammendrag
Achieving multifunctionality on a parcel of land, or in a landscape as a whole, requires a delicate balance between the different functions. This is particularly so when one of the desired functions is agricultural production. This paper examines the special challenges involved when cultural landscapes are protected by law. Norwegian `Landscape Protection Areas` are intended to preserve the landscape character of special landscapes. Ideally these landscapes should preserve ecological functions, whilst at the same time allowing for recreation and tourism, and the economic returns to ensure continued use of the landscape in the future. Balancing these functions is fraught with difficulties. The former agricultural systems that shaped these cultural landscapes may no longer be viable from the perspective of food production, and biodiversity is notoriously bad at paying for itself. Are the farmers that own the land willing to take on new roles as landscape managers rather than food producers? And who will pay for this? We present results of a questionnaire to farmers that own or manage farmland in Landscape Protection Areas. Of the 893 respondents, almost a quarter claimed that their farm business had been negatively affected by landscape protection. Niche products or alternative income possibilities had not been realised. We found a generally negative attitude towards municipal authorities and 24 % of respondents were strongly against the establishment of new Landscape Protection Areas, even if the State paid compensation for their economic loss. Based on results of the study we suggest that major improvements to the protection system could be made simply by improving communication between management authorities and farmers and involving farmers in making management plans.
Sammendrag
Et `multifunksjonelt` jordbruk produserer, i tillegg til mat, en rekke fellesgoder slik som landskap som er tilgjengelige og attraktive for turisme, reiseliv, rekreasjon og friluftsliv. Jordbruk kan også være viktig for det biologiske mangfoldet og Direktoratet for naturforvaltning rapporterer at vel 30 % av artene på den såkalte `Rødlista` (arter som anses å være truet eller sårbare) er knyttet til jordbrukslandskap. Å ivareta mange ulike funksjoner innenfor ett areal krever i beste fall en balansegang, i verste fall skapes det dyptgripende konflikter. Et viktig spørsmål i den forbindelse er om disse funksjonene best kan ivaretas gjennom bruk eller vern av jordbrukslandskapet.
Sammendrag
På oppdrag fra Landkreditt har Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) gjennomført en gjeldsundersøkelse på basis av driftsgranskingene for 1999. I 1999 omfattet statistikken i alt 970 bruk med jordbruksdrift. Av disse ble 850 bruk registrert med langsiktig gjeld. Landkreditts markedsandel for rentebærende utlån til landbruket i 1999 viser stor variasjon: regionalt, fra 33,8 % på Østlandets flatbygder til 3-4 % i Nord-Norge og på Vestlandet utenom Jæren etter bruksstørrelse, der Landkreditts markedsandel stort sett øker med økende bruksstørrelse etter driftsform, med lavest andel for bruk med sau og melk og sau i kombinasjon og høyest for bruk med korn og korn og svin i kombinasjon etter alder, der Landkreditt er overrepresentert i aldersgruppa 45-55 år og underrepresentert i gruppa 35-45 år. [...]