Sammendrag

Mapping and valuating ecosystem services has gained increasing attention over the last years and remains high in the research agenda. In this paper, a mixed methods approach is used to valuate ecosystem services provided by the Divici-Pojejena wetland in Romania. A qualitative part relied on focus group discussions and interviews to identify key stakeholders and the ecosystem services provided by the wetland site. The benefit transfer (BT) method was used for the monetary valuation of the identified ecosystem services that the wetland provides. Bird watching opportunities, water quality, and flood prevention services are among the highest valued services, while the amenity services are the least valued among all wetland services.

Sammendrag

Rapporten er skrevet på oppdrag for Miljødirektoratet og formålet er å vurdere effekten av endringer i gjødselvareforskriften og andre tiltak på utslipp av lystgass, metan og ammoniakk til luft og nitrogen til vann. Miljødirektoratet har kommet med forslag til endringer innenfor følgende områder:  Krav til ulike lagertyper for husdyrgjødsel  Krav til lagerkapasitet for husdyrgjødsel  Krav til spredetidspunkt for gjødselvare  Krav til spredeareal I tillegg er effekten av følgende tiltak utenom gjødselvareforskriften vurdert:  Miljøvennlige spredemetoder  Innføring av en avgift på mineralgjødsel  Strengere krav til regulering av gjødslingsplanlegging Andre alternativer inkluderer:  Krav til tett dekke ved lagring av all bløtgjødsel  Biogas (vurdert i annen rapport) Rapporten vurderer effekten av tiltakene og de samfunnsøkonomiske kostnadene. Det er i størst mulig omfang forsøkt å kvantifisere effektene basert på dagens kunnskap. I kapittel 6 er tiltakseffekter og kostnader oppsummeret for hvert tiltak. Under er tiltakene vurdert samlet. Oppsummert er det mest effektive tiltaket som fører til reduserte utslipp av ammoniakk stripespredning av husdyrgjødsel. Dette tiltaket har god kostnadseffektivitet og forholdsvis stor grad av sikkerhet for effekt. Dessuten vil tak over lager for bløtgjødsel gi reduserte utslipp av ammoniakk, men kostnadene ved dette tiltaket er forholdsvis store. Det er mest effektivt med tak over lager for svinegjødsel. Tiltak som fører til reduksjon i utslipp av lystgass er først og fremst bedre utnyttelse av husdyrgjødsel gjennom forbedret gjødslingsplanlegging. Effekten av tiltaket skyldes redusert bruk av nitrogen i mineralgjødsel. Kostnader ved gjennomføring av dette tiltaket består av økt rådgiving og evt. kontroll. Avgift på nitrogen vil kunne gi reduserte utslipp av lystgass, men bør kombineres med økt rådgiving for å få best mulig effekt. Krav til spredetidspunkt vil også, sammen med økt lagerkapasitet, gi en bedre utnyttelse av husdyrgjødsel i planteproduksjonen og dermed reduserte lystgassutslipp, men dette krever forholdsvis store investeringer. Metanutslipp kan ifølge danske faktorer bli redusert med 15 % ved å etablere tett dekke på lager for bløtgjødsel. Dette er avhengig av et naturlig flytedekke eller flytedekke av halm. Effekten er meget usikker og det kan på samme tid føre til økte utslipp av lystgass. Utslipp av nitrogen til vann vil bli redusert ved forbedret gjødslingsplanlegging sammen med strengere krav til spredetidspunkt som igjen henger sammen med økt lagerkapasitet. Det siste krever store investeringer. For mer detaljert sammendrag og konklusjon se kapittel 6 side 51.

Sammendrag

Denne rapporten er resultat av undersøkelser som er ment å være innspill til Utdanningsdirektoratets gjennomgang av tilbudsstrukturen i fag- og yrkesopplæringen. NIBIO fikk i oppdrag å undersøke nærmere kompetansebehovet i matindustrien, som flere yrkesfag er rettet mot. En avgrensing i prosjektet var valget av baker- og konditorbransjen på bakgrunn av de utfordringer tidligere undersøkelser har avdekket for denne bransjen. Faget industriell matproduksjon får også spesiell oppmerksomhet i rapporten. En av problemstillingene er på hvilke måter fagarbeiderne blir verdsatt i bedriftene, og da særlig når bedriften ikke tar inn lærlinger. For å undersøke behovet for fagarbeidere i faget industriell matproduksjon, ble det gjort totalt ti interju i åtte store bedrifter i matindustrien. Bedriftene ble plukket ut fordi de tidligere har deltatt i et kompetanseprosjekt drevet av blant annet NHO Mat og Drikke. For å bedre forstå bedriftenes etterspørsel etter lærlinger, ble også seks representanter for matbransjens opplæringskontor intervjuet. For å undersøke kompetansebehovet i Baker- og konditorbransjen ble ni bedrifter intervjuet. Dette ble fulgt opp av en spørreunderskelse blant medlemmer av Baker og konditorenes landsforening. I tillegg ble en representant fra en videregående skole intervjuet. Tidligere undersøkelser av kompetansebehovet har avdekket et økende behov for teknisk kompetanse i matindustrien. Samtidig er en stor andel av ansatte ufaglærte. En undersøkelse fra 2014 utført av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, viser at mange bedrifter forventer at behovet for faglærte vil øke, og at behovet for ufaglærte vil være stabilt. Mange bedrifter opplever at de ikke får tak i lærlinger, eller at lærlingene ikke har den rette motvasjon for å jobbe i bedriften. Særlig baker- og konditorbransjen etterspør fagarbeidere, og det samtidig som mange søkere til læreplass står uten kontrakt. Generelt sett er rekruttering en utfordring for matindustrien. Intervjuer med store bedrifter i matindustrien avdekket at deler av matindustrien kjennetegnes av økende automatisering. Dette fører til økende behov for teknisk kompetanse, og mange bedrifter rekrutterer allerede fagarbeidere og lærlinger innen fag som produksjonsteknikk og automatisering. Samtidig ønsker bedriftene seg en fagarbeider som både har matfaglig kompetanse og som kan betjene en produksjonslinje med innstilling av maskiner, vedlikehold og feilsøking. Flere bedrifter øker andelen fagarbeidere ved at ansatte tar fagbrev gjennom praksiskandidatordningen og ser at fagarbeideren er en mer fleksibel og anvendelig ansatt. Faget industriell matproduksjon er etterspurt, men særlig utenfor store tettsteder kan det være vanskelig å rekruttere lærlinger. Bedriftene oppfattet undervisningen i faget på skolen som svak, både fordi mange lærerne ikke har kunnskap om matindustrien og fordi skolen ikke har mulighet til å gi opplæring i de produksjonsprosessene som er virkeligheten i bedriftene...

Til dokument

Sammendrag

I denne rapporten presenteres resultatene for et prosjekt som har sett på flaskehalser og muligheter for norskprodusert økologisk frukt, bær og grønnsaker gjennom hele verdikjeden fra produsent til forbruker. For å få mer kunnskap om dette er det brukt både kvalitative intervjuer og en mindre, web-basert spørreundersøkelse blant pakkerier og fruktlagre. Det har vært en økning i etterspørselen etter økologisk frukt og grønt i de senere år, og tall fra Landbruksdirektoratet viser at regnet i kroneverdi var omsetningen av økologiske grønnsaker i dagligvarehandelen to ganger større i 2014 enn i 2011, mens omsetningen av økologisk frukt, bær og nøtter var 3,4 ganger større i 2014 enn i 2011. Det største grossistselskapet, BAMA, melder om en volumøkning på økologisk frukt og grønt på 29 prosent fra 2013 til 2014. Informanter intervjuet i prosjektet, forventer en fortsatt økning i etterspørselen etter økologisk i tiden framover. For noen produkter er den økte etterspørselen fulgt av økt produksjon som gjør det mulig å tilby norsk økologisk produksjon nesten hele året, dette gjelder for eksempel gulrot. For andre produkter er det mangel på norsk produksjon. Dette gjelder det meste av frukt og bær, i tillegg til viktige basisgrønnsaker som potet og løk. Det er også et generelt problem for mange produkter at det ikke er tilgang på norskprodusert økologisk vare gjennom hele den norske sesongen, og lagringsgrønnsaker resten av året. Samtidig opplever enkelte produsenter at de kunne solgt mer, og grossister sier de kunne ha solgt mer hvis etterspørselen var der. Dette betyr at det ikke bare er økt produksjon som skal til for å øke omsetningen av norskprodusert økologisk frukt og grønt. Det er fortsatt rom for å gjøre mer for å øke salget. Det meste av produksjonen av norsk økologisk frukt og grønt blir omsatt gjennom de to store leveringskjedene, Gartnerhallen/BAMA/NorgesGruppen/REMA1000 og Nordgrønt/Coop. Verdikjedene for disse fungerer i hovedtrekk likt, og det er liten organisatorisk forskjell mellom konvensjonell og økologisk frukt og grønt, med unntak av prissetting, der økologisk ikke formelt er en del av GrøntProdusentenes Samarbeidsforum (GPS). I arbeidet med prosjektet har vi forsøkt å identifisere mulige flaskehalser og muligheter på de ulike nivåene i verdikjeden, og det følgende gir en gjennomgang av dette.

Sammendrag

Denne rapporten presenterer resultatene fra en spørreundersøkelse om plantevern til norske kornprodusenter. De viktigste funna er at 1) norske kornprodusenter bruker flere ulke typer planteverntiltak. I tillegg til behovsbasert kjemisk plantevern bruker kornprodusentene ofte tiltak som vekstskifte og resistente sorter. Ugrasharving og flekksprøyting er mindre vanlig. Plantevernkatalog fra forhandlerne er den viktigste kilden til råd og kunnskap om plantevern for kornbøndene og bedre rådgivning om integrert plantevern blir sett på som det viktigste tiltaket for økt bruk av integrert plantevern. Best mulig kvalitet og størst mulig avling, samt at kornet ikke inneholder plantevernmiddelrester er viktig for kornprodusentene. Å bruke andre tiltak enn sprøyting er mindre viktig.

Til dokument

Sammendrag

I årets konjunkturundersøkelse for matindustrien er et hovedinntrykk at mange foretak som deltok i undersøkelsen oppnådde gode resultater i 2015. Dette gjelder særlig store foretak og foretak i kjøttbransjen og sjokolade- og sukkervarebransjen. En del foretak oppgir at de hadde et dårligere resultat. En stor andel foretak hadde økt omsetning, som resultat av både økt produksjonsvolum og økte priser. Få foretak økte sin sysselsetting og mange av de store foretakene reduserte sysselsettingen i 2015. En stor andel av foretakene opprettholdt brutto investeringer på sammen nivå, men en del økte også sine investeringer, særlig blant de store foretakene. Det er store forventninger til inneværende år, og over halvparten av foretakene forventer økt omsetning og økt resultat i 2016. Forventningene er spesielt høye i drikkevarebransjen, der alle foretak forventer bedre resultat. De fleste foretak i matindustrien forventer en stabil sysselsetting, men en god del foretak i sjømatbransjen forventer økt sysselsetting. Blant de som forventer lavere sysselsetting, er mange store foretak med over 100 årsverk. Nesten alle foretak vil enten øke eller holde investeringene på uendret nivå. Eksport er vanligst blant store foretak i matindustrien, og i drikkevare- og sjømatbransjen. Mange foretak i drikkevarebransjen forventer økt salg til eksportmarkedet i 2016, mens de fleste foretakene i sjømatbransjen forventer et uendret salg. Et fåtall foretak gir uttrykk for at de har et økt behov for kompetanse på forskjellige nivå og mange av dem er i meieri- og iskrembransje. Som i tidligere år er det særlig etterspørsel og konkurranse på hjemmemarkedet som oppgis av flest foretak som begrensende faktor i 2016. Nesten tre av fire foretak i undersøkelsen oppgir at de bruker egne midler på produkt- og prosessutvikling, mens én av fire oppgir at de bruker egne midler på forskning. SkatteFUNN er en viktig støtteordning for innovasjon i norsk matindustri. Samtidig gir denne undersøkelsen inntrykk av at matindustrien er for dårlig til å utnytte denne ordningen. Kun 36 prosent av foretakene som har brukt interne midler på produkt- og prosessutvikling i 2015, søkte om støtte fra eksterne kilder (hovedsakelig skatteFUNN) til utviklingsarbeidet. Nesten tre av fire foretak i matindustrien opplever hindringer for å få i gang et forsknings- og utviklingsprosjekt. Mangel på nødvendig intern kompetanse oppleves som den største hindringen. Mange peker også på eksterne hindringer som at søknadsprosedyrene er vanskelige, prosjektene innebærer en for stor økonomisk risiko, at de tar for lang tid fra søknad til resultat og at de ikke vet hvor de skal søke.

Sammendrag

Oppland fylke er foregangsfylke for økologisk kornproduksjon og skal bidra til å øke den økologiske kornproduksjonen i Norge. Som en del av dette arbeidet har vi i dette prosjektet hatt som formål å avdekke hvorfor ikke en større andel av kornarealet er økologisk, og hva slags type informasjon som kan motivere kornprodusenter til å legge om. For å få en god forståelse for hvordan både konvensjonelle og økologiske bønder tenker og vurderer sin produksjon, gjennomførte vi til sammen 12 intervjuer på telefon med utvalgte kornprodusenter. Intervjuene ga både interessante funn og et godt grunnlag for utformingen av et spørreskjema. Formålet med en spørreundersøkelse var å nå et større antall kornprodusenter for å kartlegge i hvilken grad ulike kornprodusenter har forskjellige holdninger, utfordringer og muligheter i sin kornproduksjon. Spørreskjema ble sendt ut til 560 produsenter som driver enten hele eller deler av arealet økologisk, og til et utvalg på 1 000 konvensjonelle kornprodusenter. Av de utsendte spørreskjemaene ble det mottatt 291 svar fra konvensjonelle bønder, hvorav 19 tidligere hadde drevet økologisk kornproduksjon. Det kom inn 170 svar fra økologiske produsenter, hvorav 111 bare drev økologisk, mens 47 drev både med økologisk og konvensjonell kornproduksjon (parallellprodusenter). 12 av respondentene drev økologisk produksjon, men ikke av korn. Motivasjonen for å legge om til økologisk kornproduksjon kan være sammensatt. Mange av både økologiske og parallelle kornprodusenter ble motivert til å legge om til økologisk av lønnsomhetshensyn, men den mest vanlige motivasjonen er et ønske om å drive mer miljøvennlig og bærekraftig. Mange var imidlertid motivert av flere ting, og både økologiske og parallelle kornprodusenter opplever at økologisk som driftsform er mer interessant og utfordrende. Noen økologiske og parallelle bønder opplever en økt lønnsomhet sammenlignet med det å drive konvensjonelt. Dette har ofte en sammenheng med tilgang til husdyrgjødsel som sikrer næringstilgangen i kornproduksjonen. Det å få tilgang til nok husdyrgjødsel er en utfordring for mange kornprodusenter. Problemer med ugras er en annen utfordring. For mange parallellprodusenter er også regelverket for økologisk produksjon en utfordring. Svært mange konvensjonelle produsenter har aldri vurdert å drive økologisk kornproduksjon. For mange handler dette om oppfatningen om at økologisk produksjon er vanskelig å få til, særlig uten tilgang på husdyrgjødsel. For en del konvensjonelle kornprodusenter handler det også om holdninger til matproduksjon og ressursbruk. Mange har sett og erfart at økologisk produksjon gir lave avlinger og store ugrasproblemer. Det de fleste mener kan øke interessen for økologisk kornproduksjon, er tilgang til husdyrgjødsel eller annen gjødsel som sikrer næringstilgang, høyere pris på økologisk korn, stabile rammevilkår og bedre teknologi for ugraskontroll. Økt etterspørsel fra både forbrukere og møller kan også øke interessen for økologisk kornproduksjon. Likevel er det ikke sikkert at slike tiltak vil kunne motivere konvensjonelle produsenter til å legge om dersom de har fått et negativt inntrykk av økologisk produksjon. Det finnes noen konvensjonelle kornprodusenter som virker interessert i økologisk produksjon. Målrettet informasjon og rådgivning til disse produsentene kan øke deres interesse nok til at de vil prøve å legge om. Dette er særlig interessant for produsenter som har tilgang til husdyrgjødsel. Både økologiske og konvensjonelle produsenter er enige i at økologisk produksjon krever mer kunnskap om agronomi, noe som kan gjøre driftsmåten mer interessant for noen produsenter. Mange konvensjonelle produsenter er enige i at bruk av sprøytemidler er uheldig, og dette kan brukes til å øke interessen for økologisk jordbruk.

Sammendrag

Formålet med en ny arbeidstidsundersøkelse var å fornye datagrunnlaget for beregningen av antall årsverk i reindriften. Den gamle beregningen er basert på en utvalgsundersøkelse som ble gjort i 1987 og 1988. Siden den tid har flere forhold i reindriften endret seg og man ønsket i tillegg en kartlegging av kvinners arbeidstidsforbruk. Den nye undersøkelsen for driftsåret 1. april 2011 til 31. mars 2012, ble gjennomført med et spørreskjema som ble sendt ut sommeren 2012 og avsluttet vinteren 2013. Alle siidaandelsinnehavere mottok spørreskjemaet der de blant annet ble bedt om å anslå hvor mange timer de og andre i siidaandelen hadde brukt på reindrift i forrige driftsår. Dette kan være en krevende oppgave og svarprosenten ble lav, kun 88 svar (16,5 %) var fullstendige nok til å brukes i en ny beregning. Det lille utvalget ga begrensninger for analysen og den nye beregningen er gjort litt annerledes enn den gamle. Ved hjelp av regresjon er siidaandelens totale arbeidstidsforbruk beregnet ved hjelp av variablene reinbeiteområde, hvem som er innehaver og hvor mange reineiere det er i siidaandelen i tillegg til innehaver. Den nye beregningen ga et litt lavere antall årsverk enn den gamle beregningen fra slutten av 1980-tallet. Dette kan blant annet komme av at mekanisering har redusert behovet for arbeidstid siden slutten av 1980-tallet. Andre forhold kan ha påvirket i andre retning, men likevel hatt et mindre utslag. Antall andeler (enheter) er redusert, men det er flere personer i reindriften nå og dermed flere personer i hver andel. Den nye undersøkelsen viste at antall personer med rein i andelen øker det totale arbeidstidsforbruket i andelen. Det er også knyttet noe usikkerhet til kvaliteten på besvarelsene i undersøkelsen. Blant annet var det noen innehavere som rapporterte et anslått arbeidstidsforbruk på seg selv på over 4000 timer. Dette er meget høyt og noe urealistisk for å være arbeidstid, selv om mange nok anser reindrift som en livsstil mer enn en jobb. Det kan også være at noen av besvarelsene underrapporterer tall, rett og slett fordi det er vanskelig å anslå timetall for et helt år og det er lett å glemme småting som gjøres inniblant. Likevel er det to forhold som gjør at den nye undersøkelsen gir et bedre grunnlag for beregning av arbeidstid i reindriften. For det første utgjør utvalget i den nye undersøkelsen en større andel av utøverne i reindriften enn den gamle undersøkelsen. For det andre kan utviklingen i reindriften de siste årene ha gjort at arbeidstid er noe annet nå enn det var på slutten av 1980–tallet. I spørreundersøkelsen ble det spurt om kjønn på innehaver(e) og ektefelle/samboer. Dette ga grunnlaget for å beregne kvinners arbeidsinnsats i reindriften. Svarprosenten var meget lav blant kvinnelige innehavere, kun 8 av 64 andeler (12,3 %). Gjennomsnittlig arbeidstid for 3 forskjellige grupper ble derfor brukt som beregningsgrunnlag. De kvinnene som bidrar med mest arbeidstid er kvinnelige innehavere som er alene eller med ektefelle/samboer uten rein i siidaandelen. I utvalget var det 3 kvinnelige innehavere med ektefelle/samboer med rein i siidaandelen. Dette var for få til å bruke gjennomsnittet, så de ble innlemmet i gruppen med felles andeler. Vi antar da at andeler med kvinnelig innehaver og hvor ektefelle/samboer med rein i andelen i praksis fungerer på sammen måte som om de skulle ledet andelen sammen. Kvinnelige ektefeller/samboere i andeler med mannlig innehaver bidrar med lavest antall arbeidstimer. Innehaver og eventuell ektefelle/samboer bidrar i gjennomsnitt med 80 prosent av arbeidstiden i andelen. Av dette utgjør kvinners arbeidstid i gjennomsnitt 21 prosent. Det er mulig å anta at kjønnsfordelingen er omtrent den samme blant de andre som bidrar med arbeidstimer, og i så fall bidrar kvinner totalt med omtrent 208 årsverk i 2011.

Sammendrag

Virkemidlene som er rettet mot jordbruket, består i hovedsak av investeringsstøtte, ofte i form av kontantbidrag og av rentestøtte til et lån som dekker resten av investeringen. Tilleggsnæringer kan også få tilskudd til blant annet markedsundersøkelser og bedriftsutvikling. Virkemidlene som faller inn under Bygdeutviklingsordningen (BUordningen) er evaluert tidligere (Pettersen m.fl. 2009). Konklusjonen var at BUordningen først og fremst er et virkemiddel for å stimulere til investeringer i jordbruket. Det er vanskelig å påvise effekter av virkemidlene på det økonomiske resultatet. Investeringsstøtte virker som en kompensasjon for lav lønnsomhet i jordbruket. Andre analyser av investeringer på gårdsbruk (Haukås og Solberg 2012) viser at effekten på lønnsomhet kan være liten sammenlignet med gårdsbruk som ikke investerer. I beste fall tar det tid før investeringer får positiv effekt på lønnsomhet. Siden jordbruksforetaket selv må velge å søke om tilskudd fra Innovasjon Norge, har mottakere gjennomgått en seleksjonsprosess og kan ikke uten videre sammenlignes med ikke-mottakere. Denne metodiske utfordringen er løst gjennom «propensity score matching», der et nytt utvalg blir laget utfra sannsynligheten for at foretaket mottar støtte fra Innovasjon Norge. Denne metoden eliminerer noe av skeivheten som kan oppstå ved seleksjon, og gjør det mulig å bruke standard paneldataanalyse på det nye utvalget. For tradisjonelt jordbruk ble det lagd fire indikatorer; inntekt, lønnsomhet, totalkapitalrentabilitet og arbeidsproduktivitet. Tilsagn om støtte fra Innovasjon Norge var en av flere forklaringsvariabler i regresjonsanalysen. Effekten på indikatorene er også beregnet for tilleggsnæringer og for gårdsbruk med melk- og storfeproduksjon, som utgjør en stor andel av mottakerne. Effekten på indikatorene er generelt sett negativ, med varierende statistisk signifikans. Tre år etter tilsagn endres fortegnet på effekten til positivt for noen indikatorer, men med liten eller ingen statistisk signifikans. Endringen fra negativ til positiv kan altså skyldes tilfeldigheter. Vi kan dermed ikke si noe om effekten på sikt. Resultatene er det samme for både tradisjonelt jordbruk, melk- og storfeprodusenter og tilleggsnæringer. Analysen av tilleggsnæringer har i tillegg noen metodiske utfordringer. Definisjonen av tilleggsnæring i driftsgranskingene gjør at selv med et utvalg laget med «propensity score matching», vil noen foretak i oppstartsfasen bli sammenlignet med godt etablerte foretak med stabil inntekt. Våre resultater er i tråd med tidligere evaluering av BU-midler og analyse av investeringer i jordbruket (Pettersen m.fl. 2009). Mange investeringer er ikke forventet å ha noen effekt på økonomiske indikatorer på kort sikt. Eventuelle positive effekter vil først dukke opp flere år etter selve investeringen. Det koster å investere. I tillegg til de direkte investeringskostnadene, vil mange gårdbrukere øke egen arbeidsinnsats både under og etter selve investeringen. Dette gjør at arbeidsproduktivitet reduseres. I tillegg kan inntekt bli redusert når investeringen krever at produksjon reduseres ved for eksempel ombygging av fjøs. Likevel har jordbruket en høy produktivitetsvekst og investeringer er helt nødvendig for denne utviklingen. Selv om effekten er vanskelig å påvise, betyr mangelen på positiv sammenheng mellom investeringer og økonomiske resultater ikke at investeringer ikke fremmer produktivitetsvekst. Det må imidlertid utvikles bedre verktøy og metoder for å vise hvordan enkeltinvesteringer leder til produktivitetsvekst.

Sammendrag

Norske frukt- og grøntprodusenter utgjør kjernen i en stor, vekstkraftig og konkurranseutsatt verdikjede i norsk matsektor. Norsk frukt og grøntproduksjon må hele tiden tilpasse eget tilbud til konkurrerende import og har svart med god horisontal og vertikal samordning og relativt lønnsom norsk produksjon. Norske produsenter forventer videre vekst. Primærprodusentene er avhengige av importvernet, men også av godt produsentsamarbeid og fordel av kvalitetsoppfatninger som er knyttet til norsk opprinnelse. God evne til samarbeid både horisontalt og vertikalt utgjør, sammen med identitet gjennom norsk opprinnelse, kjerneressurser for næringen. Skal verdiskapingen i norsk frukt- og grøntnæring øke, er det sannsynlig at bransjen bør dra enda større fordeler av disse ressursene. Det kan kreve endringer både i produsentsamvirket og i samspillet i verdikjeden.

Til dokument

Sammendrag

Det er gjennomført to undersøkelser for å kartlegge kompetansebehovet i matindustrien. En spørreundersøkelse rettet mot medlemsbedrifter i NHO Mat og Drikke og NHO Mat og Landbruk, og en kvalitativ undersøkelse rettet mot utvalgte intervjuobjekter i kjøttbransjen. Hovedfunnene oppsummeres som følgende: Økt teknologisering øker behovet for fagarbeidere fra lærefag innen teknikk og industriell produksjon. Likevel er behovet for fagarbeidere med matfaglig kompetanse økende. Til tross for en stor andel ufaglærte er det behov for flere faglærte. Lærefaget industriell matproduksjon er etterspurt i alle bransjer. Fagarbeidere avler fagarbeidere. Det er en positiv statistisk sammenheng mellom antallet fagarbeidere og antall lærlinger i en bedrift. Tilvarende sammenheng får vi ikke verifisert for eksempel på bedriftens størrelse. Halvparten av bedriftene er lærebedrifter. Dette tyder på at det går et skille i matindustrien mellom bedrifter som vektlegger et fagmiljø og kompetansebygging gjennom lærlingeordningen, og de som har andre rekrutteringsstrategier. Norske fagarbeidere er sentrale for gode læremiljøer i bedriftene. Vi kan med en viss sikkerhet si at en høy andel fagarbeidere blant de ansatte reduserer bedriftens omfang av arbeidskraft fra utlandet. I den kvalitative undersøkelsen gis utenlandske arbeidstakere gode skussmål. Likevel pekes det på at bedriftskultur må bygges rundt norske fagarbeidere. Det utrykkes videre en bekymring for at fremtidens fagarbeidere innen kjøttfagene må rekrutteres fra utlandet, og at dette vil gå på bekostning av norske matkultur- og håndverkstradisjoner. Oppslutningen om fagarbeideren og lærlingeordningene virker for lav i forhold til behovet. Satsingen på å være konkurransedyktig i arbeidsmarkedet, aktiv rekruttering og opplæring er for variert og opp til den enkelte bedrift. Konsekvensen er at matindustriens samlede evne til å konkurrere i arbeidsmarkedet kan svekkes og løses gjennom økende andeler av importert arbeidskraft. Matindustrien har et kommunikasjonsproblem som er negativt for rekruttering. For lav tilgang på fagarbeidere og gode lærlinger er indikasjoner på at matindustrien ikke har høy status. Dette til tross for at industrien har høye standarder, ryddige arbeidsforhold, ivaretar håndverkstradisjoner og i mange tilfeller er høyteknologiske virksomheter. Sosiokulturelle forhold som matkultur og håndverkstradisjoner og matindustriens potensiale som en fremtidsrettet og høyteknologisk næring basert på bioressurser, er perspektiver som matindustrien ikke får godt nok frem i rekrutteringsøyemed. Samarbeidet med skolene har et betydelig forbedringspotensial. Den kvalitative undersøkelsen gir inntrykk av at rekruttering i skolene i høy grad er avhengig av engasjerte fagpersoner, men at den følger lite systematikk og er vilkårlig. I kjøttbransjen er det ønskelig å styrke råvarekunnskapen i utdanningen, mens tilgangen på råvare er begrenset i undervisningen. Skolene kan ikke holde tritt med den teknologiske utviklingen, så opplæring i bedrift er nødvendig.

Sammendrag

Inn på tunet er tilrettelagte og kvalitetssikrede velferdstjenester på gårdsbruk. Tjenestene skal gi mestring, utvikling og trivsel. Gjennom Inn på tunet utfyller gårdsbruk tjenester fra spesialiserte velferdsinstitusjoner, legger grunnlag for større variasjon tjenestetilbudet og bedre individtilpasning. Brukerkommunene anser tjenestene i hovedsak som både kostnads- og kvalitetsmessig gunstige. Mange kommuner har allerede startet opp flere forskjellige tilbud og en del er i oppstartsfasen. Etterspørselssiden er positiv, men først og fremst avventende og mange opplever store transaksjonskostnader under oppstart. De toneangivende aktørene i utviklingen av Inn på tunet-tjenester er nesten utelukkende på tilbudssiden – dvs. knyttet til landbruksnæringen. Sentrale myndighetsorganer utenfor landbruks- og kommunalområdet, er viktige samtalepartnere for de ledende departementene, men vil ikke gi kommunene føringer for hva slags tjenester de skal utvikle. Dette tyder på at etterspørselssiden ikke er helt klar for å utnytte konseptet. Viktige endringer i utviklingen av velferdstjenestene i Norge, f.eks. innenfor helse, omsorg, forebygging, oppvekst og opplæring, peker imidlertid i retning av større ansvar lokalt, økt rom for nye ressurser og nye løsninger basert på nærhet og høy faglighet. Over tid må vi forvente en mer aktiv, lokal etterspørselsside. Vår undersøkelse tyder derfor på at de aktørene som i dag er toneangivende for utvikling av landbruksbaserte tjenestetilbud kan bidra til realiseringen av nye modeller i velferdssektoren. Det tilsier at landbrukssiden opprettholder innsatsen for å utprøve og dokumentere effekten av landbrukets ressurser i produksjon av kvalitetssikrede velferdstjenester.

Til dokument

Sammendrag

Denne rapporten gjør en evaluering av avgiftssystemet for plantevernmidler. Flere underliggende problemstillinger blir analysert og diskutert, blant annet fastsettelse av NAD, resistensutvikling, preparat med flere virksomme stoffer og beisemidler. Våre konklusjoner er at avgiftssystemet er at der bruker har flere alternative preparat fungerer avgiften i stor grad etter sin hensikt. Til tross for lav priselastisitet er avgifts-systemet viktig for å motivere til lavere forbruk og bruk av alternative bekjempelses-metoder.

Project image
Innovative løsninger for økt lønnsomhet i grøntnæringa - TEKNOBÆR


De to største utfordringene norsk grøntnæring står ovenfor, er høye arbeidskostnader og stabilt høye avlinger av god kvalitet. Det skjer en rask teknologisk utvikling i og rundt landbruket. Bruk av avansert teknologi, inkludert robotisering til for eksempel behovsprøvd gjødsling, vanning og plantevern og ved innhøsting er ikke lengre framtiden, det er på full fart inn i internasjonalt landbruk. Hagebruksnæringen har arbeidsintensive produksjoner som har sterkt behov for å finne innovative løsninger på de høye arbeidskostnadene. Mer ekstremvær og utfordringer med resistens hos plantepatogene sopper og skadedyr mot kjemiske plantevernmidler gjør at norsk grøntproduksjon i framtida vil foregå med vær-vern, ved dyrking under et dekke av plast. I land som England, Frankrike, Nederland og Spania foregår i dag mer enn 90% av bærproduksjonen i plasttunneler. Bruk av plasttunneler gir bedre plantevekst, høyere avlinger og mindre problemer med viktige skadegjørere. Avlingen per arealenhet kan økes med 50 til 100%. Men det er mange utfordringer som må løses: næringsforsyningen må bli mer presis, plantevernstrategiene må tilpasses, kvaliteten på plantematerialet må forbedres, etc. I plasttunneler kan planter dyrkes i bakken eller på opphøyde renner, i jord eller i substrat. Plantene kan ‘designes’ til produksjonssystemet og overvintres på kjølelager, slik at produksjonen kan programmeres og sesongen utvides. En slik semi-kontrollert produksjon vil gi flere muligheter til å effektivisere arbeidsoperasjoner og gjøre produksjonen mer miljøvennlig. Satsingen vil gi økt kunnskap/kompetanse i NIBIO og bidra til å gjøre instituttet nasjonalt ledende innen forskning på tekniske løsninger i landbruket.

Aktiv Sist oppdatert: 21.11.2017
Slutt: des 2020
Start: jan 2017