Gå hovedinnhold

Slåttemark med datostempling

De gamle slåttemarkene er utrydningstruet. I forskningsprosjektet ENGKALL, har forskerne sett på handlingsplanen for å ta vare på denne utvalgte naturtypen. Konklusjonen er at tiltakene er vellykkede, men med kort holdbarhetsdato.

De gamle slåttemarkene er blant de mest artsrike naturtypene vi har i Norge. Det gjør at de er svært viktige for vårt biologiske mangfold. De er også viktige for mange insekter, som humlene, som pollinerer mange av de særegne plantene vi finner i engene. Nå er slåttemarkene definert som truet, sammen med flere av artene man finner der.

 

Forsker på effekten av skjøtselstiltakene

En tverrvitenskapelig forskergruppe fra NIBIO og Norsk senter for bygdeforskning, har sammen med forskere fra Sverige, Romania og England, sett nærmere på tiltakene anbefalt i den nasjonale Handlingsplan for slåttemark fra 2009.

Sølvi Wehn er forsker i NIBIO og prosjektleder for prosjektet kaldt ENGKALL. I dette prosjektet jobber forskerne med å se på effekten av skjøtselen av de verdifulle slåttemarkene, basert på tradisjonell og forskningsbasert kunnskap. Studiet har blitt gjennomført i Møre og Romsdal, hvor et stort antall av de verdifulle slåttemarkene er inkludert i arbeidet med handlingsplanen.

– Vi så på artssammensetningen i 30 ulike slåtteenger. Fokus var på hvordan landskapet rundt påvirker biomangfoldet i engene, samt om de artene man ønsker å bevare får mulighet til å blomstre og dermed sette frø før man slår.  Til sammen ble 178 plantearter observert, hvorav to finnes på rødlista, mange av disse har sin hovedutbredelse i semi-naturlig eng, forteller Wehn.

 

Åpne landskap bidrar til å bevarer slåttemarkene

Om vi skal klare å bevare slåttemarkene, er det viktig med kunnskap om hvordan man skjøtter naturtypen på riktig måte. Men også landskapet rundt slåttemarkene er av betydning. Ensartede landskap med mye skog hindrer pollinering og frøspredning mellom de åpne engene, og begrenser slik spredningen av artene.

– Det betyr at åpne landskap er viktig om vi skal klare å ivareta det biologiske mangfoldet, forklarer Wehn. Og det forklarer hvorfor økende gjengroingen av landskapet er en utfordring.  

Åpne landskap som består av mange slåtteenger som slås til ulike tider gjennom sommeren, slik skikken var i det gamle kulturlandskapet, gir høyt biologisk mangfold. De plantene man ønsker å bevare gjennom handlingsplanen, planter med sin hovedutbredelse i semi-naturlig eng (deriblant slåttemark), blomstrer og setter frø til forskjellig tid gjennom en sesong.

Et første kriterie for at disse plantene skal overleve er at de får sette frø og reprodusert seg. For å få til det bør man slå til forskjellig tider. Varierende klima gjør også at plantene setter frø til forskjellig tid fra år til år. I mange skjøtselsavtaler har man angitt en dato for tidligst anbefalte slått, noe som resulterer i at slåtten gjerne blir gjennomført så snart været tillater det etter denne datoen.

– Men gjennom prosjektet ENGKALL fant vi at tidspunkt for slått må variere fra sesong til sesong. En varm sommer kan medføre at det er riktig å høste tidligere i sesongen. Andre ganger bør man slå senere enn det som er anbefalt, sier Wehn.

 

Tradisjonelle tiltak med god effekt

Mange av bestemmelsene i handlingsplanen har likheter med den tradisjonelle drifta av slåttemark; Jorda gjødsles minst mulig og helst ikke, enga beites av lette beitedyr om våren og høsten, man slår sent i sesongen, enten ved håndkraft eller med tohjulstraktor, høyet får tørke noen dager på bakken, og man bruker aske framfor kalk dersom pH-verdien er for lav.

– I prosjektet intervjuet vi eierne og driverne av slåttemarkene, forteller prosjektlederen. Alle var fornøyde og anså avtalene de hadde gjennom handlingsplanen som positive tiltak. Også naboer og bygdefolket satte pris på at landskapet ble holdt åpent. Flere er blitt mer bevisste og stolte av arbeidet de gjør og de sjeldne artene de er med på å bevare.

Men det var også noen innvendinger mot tiltakene.

- En av de viktigste innvendingene var at enga vil bli utarmet dersom man ikke tilfører gjødsel, sier Wehn. Dette er særlig en utfordring siden det er mindre vår- og høstbeiting på engene, som tradisjonelt bidro til naturlig gjødsling og næringstilførsel til jorda.

– Uten denne handlingsplanen for skjøtselstiltak, ville nok ikke alle driverne slått enga etter anbefalt metode, mener Wehn. Noen ville benyttet kunstgjødsel eller motorgressklipper, noe som ville vært ødeleggende for engene. For bøndene kan tilskuddene man får for å skjøtte slåttemarkene være en viktig oppmuntring for å gjennomføre de tradisjonelle tiltakene.

 

Manglende rekruttering kan true blomsterengas fremtid

Forskerne konkluderer i sin studie med at Handlingsplan for slåttemark er vellykket. De foreslår kun få endringer i hvordan skjøtselen bør gjennomføres. Men suksessen kan komme til å gå ut på dato. Eiere med høy gjennomsnittsalder, lav rekruttering til landbruket, samt en rovdyrsituasjon som gjør at færre vil drive med beitende husdyr, er noen av utfordringene som bidrar til at forskerne mener det er usikkert om skjøtselen vil være bærekraftig bare 3 til 10 år fram i tid.

– Det er med andre ord fortsatt grunn til bekymring for blomsterengas framtid. For å bevare det biologiske mangfoldet slåttemarkene representerer, må skjøtselen fortsette. Men man må også vurdere mulighetene for alternative måter å organisere dette arbeidet på i verdifulle, men nedleggingsutsatte områder, avslutter Wehn.

 

solblom-cropped.jpg
Solblom. Foto begge blomsterbilder: Sølvi Wehn.
Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.
Kontaktperson:

Sølvi Wehn
Forsker
(+47) 920 11 217
Solvi.Wehn@nibio.no

ENGKALL

Engkall (Rhinanthus minor) – en typisk art i norske slåttemarker

Forskningsprosjektet «Tilpasset skjøtsel av verdifulle slåttemarker basert på brukererfaringer og tradisjonell og forskningsbasert kunnskap – ENGKALL»

Finansiert av Norges forskningsråd, prosjektnummer 230278/E50.

Prosjektleder: Sølvi Wehn, NIBIO Kvithamar

Prosjektmedarbeidere: Line Johansen og Knut Anders Hovstad, NIBIO; Katrina Rønningen og Rob Burton, Norsk senter for bygdeforskning; Tommy Lennartsson og Anna Westin fra Sveriges lantbruksuniversitet (SLU); Mark Riley, University of Liverpool

Se også Handlingsplan for slåttemark 2009, Miljødirektoratet